Hopp til innhold

Omstridte Nobel-avgjørelser

Nobelkomiteen har lykkes med å finne mange verdige vinnere, men ikke alle avgjørelsene har blitt like godt mottatt.

Yasser Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin

Yasser Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin fikk fredsprisen i 1994.

Foto: MENAHEM KAHANA / AFP

Nobels fredspris er regnet som den mest prestisjefylte av de omkring 300 fredspriser som skal finnes i verden.

Nobelkomiteen har lykkes med å finne mange verdige vinnere, men komiteen har ikke et feilfritt rulleblad. Noen av komiteens avgjørelser har skapt sterke reaksjoner, og i noen få tilfeller har medlemmer gått ut av komiteen i protest mot komiteens avgjørelse eller komiteens håndtering av omstridte saker.

Fryktet Hitlers reaksjon

Carl Von Ossietzky

fotografert i rettssalen i 1931, der han ble dømt til 18 måneders fengsel for forræderi, etter å ha avslørt hemmelig tysk opprustning.

Foto: Scanpix / Arkiv / SCANPIX

I 1936, da pasifisten Carl von Ossietzky fikk fredsprisen, lot to av komiteens medlemmer, utenriksminister Halvdan Koht og tidligere stats- og utenriksminister Johan Ludwig Mowinckel være å møte da komiteen hadde sitt avgjørende møte.

Koht fryktet reaksjonen fra Hitler overfor Norge dersom en komité med utenriksministeren som medlem ga prisen til Ossietzky. Mowinckel sa at han ikke delte Kohts syn, men når Koht valgte ikke å møte opp, ville heller ikke han gjøre det. Begge ble skiftet ut ved neste gangs valg av komitemedlemmer

I 1973, da Henry Kissinger og Le Duc Tho ble utropt som vinnere, gikk to av komiteens medlemmer, Einar Hovdhaugen og Helge Rognlien ut.

Henry Kissinger taler om fred i Vietnam

Henry Kissinger avbildet mens han holder tale om mulig fred i Vietnam.

Foto: Scanpix/AP

De to var mot avgjørelsen til komitéflertallet, men gikk ut i protest mot at komitelederen utad ga inntrykk av enighet i komiteen. Komiteen oppgir aldri om det har vært dissens, men de reagerte på måten Aase Lionæs hadde ordlagt seg på.

I 1994, da Arafat, Peres og Rabin, delte prisen, valgte Kåre Kistiansen å forlate Nobelkomiteen i protest.

Mer enn hundre års kamp for fred har ført til priser gitt til aktører i de tidlige fredsbevegelsene, til statsmenn, til verdensomspennende organisasjoner, priser gitt for nedrustningsarbeid, humanitært arbeid, kamp for menneskerettigheter, og i senere år også til andre spesielle former for fredsskapende arbeid.

Omstridte holdninger

Fra 1901, da den første fredsprisen ble delt ut, og fram til første verdenskrig gikk fredsprisen ofte til pionerer innenfor det internasjonale, organsierte fredsarbeidet.

I mellomkrigstiden gikk prisen ofte til aktive politikere som arbeidet for å fremme avspenning, ikke minst i Europa.

Fram til den tiden ble komiteen ofte anklaget for å gi prisen til personer som sto for en utenriks- og sikkerhetspolitisk linje som var i tråd med Norges egen. Svært mange priser gikk da også til vinnere fra den vestlige verden, Vest-Europa og Nord-Amerka.

I årene etter den annen verdenskrig blir det en langt større bredde i utvelgelsen av prisvinnere.

Fra 1960 og 1970 årene kommer også menneskerettighetene inn som et viktig grunnlag for Nobelkomiteens arbeid. I tillegg har komiteen har med sin prisutdeling har gått inn i pågående konflikter og villet påskynde eller forsterke en ønsket utvikling.

Etter hundreårsjubileet for Nobels fredspris har Nobelkomiteen i langt større grad enn før tatt for seg et utvidet fredsbegrep og ikke vært så bundet av selve ordlyden i Nobels testamente.

Denne holdningen til Nobelkomiten er omstridt. Miljøarbeid og arbeid mot fattigdom ble etterhvert trukket inn som fredskapende virksomhet.

Med Thorbjørn Jagland som leder av Nobelkomiten har man dreid avgjørelsene tilbake til fredsskapende arbeid.