Derfor fikk han aldri fredsprisen

Flere har kalt det Nobelkomiteens største unnlatelsessynd, det at Gandhi – som er blitt verdens ikkevoldsapostel nummer én – aldri ble premiert for sin filosofi.

Sekretær for Den norske nobelkomité og leder av Nobelinstituttet Geir Lundestad er enig.

– Dette er den store unnlatelsessynden. Jeg har vært i India, og jeg har tatt imot mange indiske grupper på besøk på Nobelinstituttet.

– Jeg har sagt det samme til dem, at dette er den store unnlatelsessynden! Men det ikke noe vi kan gjøre med det nå.

• Se: Se interaktiv oversikt over alle vinnerne

– Det har de riktignok vanskelig for å akseptere, jeg får e-poster i haugevis hvor de skriver: «You admitted. You must do something about it.» Men vi klarer altså ikke å rette det opp nå, sier Lundestad.

Gandhi ble drept 30. januar 1948, skutt av en hindufanatiker.

Et blikk på Gandhi

Nobels Fredssenter forsøker å forklare hvorfor det gikk som det gikk. Fredag åpner utstillingen «Et blikk på Gandhi».

Den belyser Mahatma Gandhis liv, både mens han var privatpersonen og advokaten Mohandas Karamchand Gandhi og den senere fredsapostelen Mahatma Gandhi.

Fredssenteret viser bildene av Gandhis siste timer, tatt av den berømte dokumentarfotografen Henri Cartier-Bressons som snakket med Gandhi kun en time før livet var over.

Den nyprodusert dokumentarfilm «Gandhi–The missing laureate» viser hvorfor fredsprisen aldri gikk hans vei.

Kommentarene i filmen leses av Ben Kingsley, den britiske skuespilleren som vant Oscarstatuetten for sin tolkning av fredsikonet.

– Kingsley sa umiddelbart ja, forteller fredssenterets direktør Bente Erichsen, som kontaktet «noen som kjente noen» i filmbransjen.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

«Mest nasjonalist»

Nominasjonsbrevene er også hentet ut av arkivet og vises frem.

Gandhi ble nominert første gang i 1937, deretter i 1938, 1939, 1947 og sist i 1948, hvor nominasjonsfristen gikk ut to dager etter at han ble myrdet.

Mye tyder på at han ikke ble vurdert som en mulig vinner før i 1947. Inntil da ble han av Nobelkomiteens utredere (som gransker kandidatens gjøren og laden) og komitémedlemmer betegnet som en nasjonalist.

• Les også: Dette står i Nobels testamente

Han prises for sitt engasjement for fattige indiske arbeidere i Sør-Afrika hvor han arbeidet som advokat, men det stilles spørsmålstegn ved hvorfor han ikke brydde seg om den svarte befolkningen, som hadde det enda verre.

«Problemet» Pakistan

Men i 1947 var hans ikkevoldslinje i kampen mot det britiske kolonistyret i India anerkjent.

I august hadde India formelt fått sin selvstendighet, men det hadde også Pakistan – som begge hadde utgjort Britisk India. Og de to nye naboene var i konflikt.

Det mener historiker Øyvind Tønnesson, som har gjennomgått Gandhis «nobelhistorie», var årsaken til at han ble vraket som vinner selv om han stod på den såkalte «kortlisten», som det året bestod av seks navn.

For Jens Arup Seip, historieprofessoren som var Nobelkomiteens utreder, mente det kunne reises tvil om Gandhi virkelig holdt på prinsippet om ikkevold når det gjaldt konflikten med Pakistan.

Komiteen ble blant annet gjort oppmerksom på et telegram fra nyhetsbyrået Reuters som omhandlet en tale Gandhi hadde holdt under et bønnemøte. Telegrammet ble gjengitt i den britiske avisen The Times under tittelen «Gandhi til krig mot Pakistan?».

Nobelkomiteen måtte også, ifølge Tønneson, vurdere effekten av å gi fredsprisen til en som så klart representerte den indiske siden, midt oppe i den brennhete situasjonen.

– Gandhi seiret med Indias selvstendighet, men det ble ikke helt som hans visjon. Han ønsket ett India, men det ble to – India og Pakistan. Verre var det at det nærmest var krig. Mellom en halv og en million mennesker mistet livet. Skal vi dele ut fredsprisen når hundretusener dør? Det er klart at det var problematisk, sier Lundstad.

• Les også: – Disse fredsprisene har vært helbom

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

«Vi er ikke naive»

To av komitemedlemmene i 1947 var for Gandhi, mens redaktøren og Ap-politikeren Martin Tranmæl var særdeles imot, støttet av tidligere utenriksminister Birger Braadland. Komiteleder Gunnar Jahn, sentralbanksjef og en av lederne i Hjemmefronten, falt ned på Tranmæls side.

– Det er sant at han er den største personligheten blant kandidatene, mange gode ting kan sies om ham, men vi må også huske på at han ikke bare er en apostel for fred, han er først og fremst en patriot. Dessuten, vi må være bevisst på at Gandhi ikke er naiv. Han er en fremragende jurist, og advokat, skrev Jahn i sin dagbok.

Det føres ikke referater fra diskusjonene i Nobelkomiteen, verken før eller nå. Men via dagbøkene til Jahn får man et innblikk i stemningen som rådet.

Det har også vært lansert teorier om at Nobelkomiteen fryktet hvordan Storbritannia ville reagere hvis de tildelte Gandhi fredsprisen. Men en slik avveining har ikke historikerne funnet holdepunkter for.

Fredsprisen for 1947 endte hos kvekerne og deres fredsorganisasjoner.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Ingen «egnede nålevende kandidater»

Selv om Gandhi altså døde i januar 1948, var han like fullt med i sluttdiskusjonene det året. Det stod mellom ham og to andre.

Utover høsten 1947 hadde Gandhi arbeidet hardt for å få en slutt på volden mellom hinduer og muslimer etter delingen av Britisk India. Og etter at han var tatt av dage vokste bildet av ham som ikke-voldens fremste fører – og martyr.

Komiteen var i sterk tvil om de kunne gi prisen til en avdød og spurte en av sine faste rådgivere.

Vedkommende forela problemstillingen for nobelinstitusjonene i Stockholm, som var samstemte: Prisen bør ikke gis til en død person, hvis ikke valget av vinner var gjort FØR kandidaten døde.

Det ble ingen utdeling av fredsprisen det året.

Først het det at avgjørelsen ble skjøvet til 1949, deretter at det ikke ville bli gitt en fredspris for 1948 fordi det ikke «fantes egnede nålevende kandidater».

Gandhis navn ble ikke nevnt direkte, og det har vært spekulert i om hentydningen var myntet på ham eller den svenske fredsmegleren greve Folke Bernadotte, som også ble myrdet i 1948. Bernadotte ble drept i Jerusalem av jødiske ekstremister.

Men arkivene viser at Bernadotte ikke var nominert i 1948, dermed må det ha vært Gandhi begrunnelsen gjaldt.

Etterpå var det for sent, selv om man forsøkte å bøte på «unnlatelsessynden».

– Utover 1950-tallet var det et par av komitémedlemmene som stadig var på jakt etter en annen inder som kunne få prisen, men de kom aldri frem til noen, forteller Lundestad.

– Men det kunne jo aldri «gjøres godt» igjen. Det ville bare blitt merkelig, at når man ikke kunne gi prisen til den store, så gir man den til en mindre i stedet.

Eurosentrisk Nobelkomité

Nobelinstituttets leder har også et annet svar på spørsmålet om hvorfor Gandhi aldri fikk Nobels fredspris.

– Ser man på det store bildet fra 1901 til 1960, er det helt påfallende at det bare er én prisvinner som ikke var fra enten Nord-Amerika eller Vest-Europa. Unntaket er Argentinas utenriksminister Carlos Saavedra Lamas i 1936.

– Det viser at komiteen hadde et vestlig eller eurosentrisk verdensbilde. Det var etter min mening den sentrale underliggende forklaringen på at Gandhi aldri fikk prisen. Først fra 1960 kan vi si at prisen ble global, sier Lundestad.

• Les også: Flest hvite menn har fått fredsprisen

Flere andre senere prisvinnere har senere henvist til Gandhi og hans prinsipper om ikkevoldelig kamp. Enkelte har sågar takket ham i sin nobeltale.

– De tre som står direkte i hans linje er Martin Luther King, Dalai Lama og Aung San Suu Kyi. Alle de tre har understreket sin gjeld til Gandhi, forteller Lundestad.

Men til inspiratoren ble det altså ingen pris.