Hopp til innhold

Torbjørn Naimak «ut av skapet»

– Nå har jeg tid å være kven, sier den tidligere veisjefen i Nord-Norge. Arbeidslivet har vært hektisk og krevende, i sin pensjonisttilværelse engasjerer han seg i kvensaken og er blitt styremedlem i Tromsø kvenforening.

Torbjørn Naimak

Et hektisk liv som veisjef for Nord-Norge er over. Torbjørn Svane Naimak (70) har tid til å sitte ved kjøkkenbordet på hjemgården i Kitdalen (Soiketanouta) i Stordfjord (Omasvuono), og bli bedre kjent med sine kvenske røtter.

Foto: Anne Mari Rahkonen Berg / NRK

De kvensk–finske båndene er sterkt til stede i Kitdalen i Storfjord i Troms, der vi sitter ved kjøkkenbordet på hjemgården til Torbjørn Svane Naimak.

Det var hit hans finsktalende oldefar Johan Petter Henriksen Naimak vandret i 1873. I Kitdalen kjøpte han grunn og bygde opp gården hvor også Torbjørn vokste opp og som han nå bruker som fritidsbolig.

Krigen satte spor

Det svever noe urfinsk i luften ved den idylliske Kitdalselva (Soiketanjoki) som så selvsikkert strømmer forbi slik den antakelig har gjort i tusenvis av år. Naimakka-gården, som er omringet av høye furutrær, kunne vært hentet fra Finland.

Men de høye fjellene omkring forteller noe annet om beliggenheten. I gamle dager bodde det både kystsamer, reindriftsamer, kvener og døler i skjønn harmoni i området. Alle jobbet de hardt for tilværelsen.

Naimak måkker snø

Naimakka-gården må ryddes for snø. Her vokste Torbjørn Svane Naimak opp. Faren snakket finsk som de kalte språket på den tiden, men kun med finsktalende gjester. Ellers snakket familien norsk.

Foto: Anne Mari Rahkonen Berg / NRK

Siste verdenskrig satte sine spor også i Kitdalen. Tyske soldater internerte på det meste over 3500 russiske krigsfanger i området. Rester av bunkere og brakkeleir ligger på fjellet den dag i dag. Veldig mange russiske og også serbiske fanger døde under umenneskelige forhold og ble begravet i Kitdalen, men levninger ble senere flyttet til Nordland.

Det ble også ammunisjon igjen etter krigens slutt, til stor fare for sivilbefolkningen. Torbjørn sin storebror Nils var 6 år gammel da han ble alvorlig skadd av en signalpatron, og han mistet ett øye. To år senere druknet han i en liten dam der han badet om sommeren. Sorgen som rammet familien, ble ikke snakket så mye om, men Torbjørn som var minstemann, ble ekstra godt passet på.

En stolt kven

Nylig ble Torbjørn fristet til å ta gentesten som avslørte at han var 55 prosent finsk, 43 prosent skandinavisk og to prosent av sibirsk avstamming. En ekte nordkalott-cocktail med andre ord.

Fra årsskiftet ble han pensjonist og er valgt inn i styret til Tromsø kvenforening hvor han ønsker å lære mer om den kvenske kulturen. I kjent stil tok han straks fatt i arbeid for kvensaken og trives veldig godt med det. Kvendrakten står også på ønskelisten, men er bare så vanskelig å få tak i.

Torbjørn Naimak

Badstu må til! Torbjørn Svane Naimak varmer seg i badstu han har bygd selv. Her kan man slappe av og holde konkret kontakt med den kvensk-finske tradisjonen.

Foto: Anne Mari Rahkonen Berg / NRK

Hva slags betydning har kvenene hatt for Nord-Norge?

– Jeg tror den kvenske innvandringen til Nord-Norge har hatt enormt stor betydning for oppbygging av landsdelen. Jeg vet ikke hvordan Nord-Norge ville vært i dag uten å ha fått det kvenske inn. Kvenene hadde enorm betydning for jordbruket, fiskeriene og den øvrige næringsutviklingen. Mange kvener var også foregangspersoner for å få etablert virksomhet rundt om i Nord-Norge.

Hva med ishavsskippere?

– Ja, jeg har tilhørighet til det miljøet fra morssiden. Når jeg besøker Ishavsklubben i Hammerfest, ser jeg på veggen at noen av forfedrene mine var ishavsskippere. De het «Svane» eller opprinnelig «Svanen», og kom fra den svenske siden av Tornedalen til Hammerfest. De ble både ishavsskippere og sjømenn.

Er du stolt av å være kven?

– Ja! Jeg er stolt av å være kven og over å ha kvenske røtter. I yrkeslivet har jeg bare hatt fordeler av det, siden det har vært mye kontakt med finske veimyndigheter. Selv om vi snakket engelsk fordi jeg ikke kan finsk eller kvensk, bidro min kvenske bakgrunn likevel til større forståelse, forteller Torbjørn Svane Naimak som nylig tok mellomnavnet i bruk.

– Har Barents-samarbeid vært viktig for deg?

– Klart. Her i Nord-Norge er vi helt avhengig av å ha gode forbindelser til våre naboland. Jeg føler meg heldig som har fått jobbe så tett sammen med både Finland, Sverige og Russland.

Da samiske og kvenske skilt kom

Som veisjef i Nord-Norge kan Svane Naimak se tilbake på en eventyrlig karriere i Vegvesenet. NRK fikk æren i å bla i fotoboken som de ansatte i Vegvesenet hadde laget til ham som et minne for en lang og innholdsrik tid i Nord-Norges tjeneste. Utallige store prosjekter ble ført vel i havn under Torbjørns ledelse, men han så også betydningen av de litt mindre prosjektene slik som skilting av stedsnavn på samisk og kvensk.

– Som veisjef hadde jeg naturligvis del i det. I dag skal vi skilte på samisk og kvensk/finsk i områder hvor det finnes innslag av slik befolkning.

Torbjørn Naimak

Det ligger mye symbolikk og identitet i skiltene. Det er viktig at både de samiske og kvenske stedsnavnene er med, sier tidligere veisjef Torbjørn Svane Naimak.

Foto: Anne Mari Rahkonen Berg / NRK

Har det gått greit å sette opp skilt med trespråklige navn?

– Ja, det har gått greit, kommer det litt nølende. Det er litt artig at i noen kommuner for noen år tilbake, ble det gjort hærverk på de samiske skiltene, men etter at vi også skiltet på kvensk/finsk, gikk skadetallet ned, humrer Naimak på sin lune måte.

Mange mener det ser veldig fint ut med trespråklige skilt, har du fått skryt for dette?

Ja, det ble både ros og anerkjennelse for at vi gjennomfører konsekvent skilting på samisk og kvensk/finsk der det er grunnlag for det. Det ligger mye symbolikk og identitet i skilting. Lokalbefolkningen vet hvor de skal kjøre, så skiltene er mye for de som er utenfra. Ved flerspråklig skilting signaliserer vi at her bor det en sammensatt befolkning med forskjellige kulturer.

Sola begynner å gå ned. Vi pakker sammen og gjør oss klar til å kjøre til Tromsø. Torbjørn ser over at alt er i orden i Naimakka–gården og låser døra. Han blir igjen en liten stund alene på trappa, ser seg rundt og tar seg en ekstra pust av den friske luften i Kitdalen. Så drar vi derifra.