Språkdusj skal gi barna besteforeldrenes språk

Det kvenske språket i Nordreisa er svært utsatt – nå tas det i bruk «språkdusj» for å ta tilbake språket som beste- og oldeforeldre snakka.

Eventyrstund på kvensk i Nordreisa

Kitsi, vasikka og lehmä, ungene har lært seg mange kvenske ord og følger intenst med når Tove Reibo forteller eventyret om geitekilling som kunne telle til ti på kvensk.

Foto: Laila Lanes / NRK

«Keltainen, punainen, sininen ja musta» – synger jentene på «Kielitruisku Raisissa» eller Kvensk språkdusj i Nordreisa. De har laga «votter» av papir med fargene og har lært seg hva fargene heter.

– Jeg syns det er gøy å lære kvensk fordi oldefaren min han er jo finsk og derfor har jeg lyst til å lære meg kvensk, sier sju år gamle Villen Yttregaard Jakobsen.

Det kvenske språket i Nordreisa er svært utsatt – nå tas det i bruk «språkdusj» for å ta tilbake språket som beste- og oldeforeldre snakka.

Det kvenske språket i Nordreisa er svært utsatt – nå tas det i bruk «språkdusj» for å ta tilbake språket som beste- og oldeforeldre snakka.

Kvensk utsatt i Nordreisa

Det er ikke enkelt å ta tilbake beste – eller oldeforeldrene sitt språk når en eller to generasjoner ikke har snakka språket. I Nordreisa er det kvenske språket svært utsatt, språkskiftet fra kvensk til norsk skjedde tidligere i Nordreisa enn i Porsanger og Varanger. Det har ført til at dagens besteforeldregenerasjon bare har svak eller ingen kvenskkunnskaper, har Kvensk institutt konkludert med.

Villen og Lise Jacobsen

Villen Yttregaard Jakobsen og mora Lise Jacobsen deltar begge to, Villen syns det er morsomt å lære språket som hennes oldefar snakka.

Foto: Laila Lanes / NRK

I Lakselv jobber de med kvensk språkreir, i den kvenske avdelingen i Bærtua barnehage, snakkes det for det meste kvensk.

Men fordi det ikke er så mange i Nordreisa som snakker kvensk lengre, har de funnet en ny måte å gjøre det på, nemlig «språkdusj».

– Da vi begynte hadde vi ikke helt realistisk bildet om språksituasjonen i Nordreisa, og om språkkunnskap blant potensielle språkforbilder i Nordreisa, sier Anna-Kaisa Räisänen fra Kvensk institutt som sammen med Tove Reibo fra Halti kvenkultursenter er sammen om det de kaller «språkstimulerende aktivitet».

– Vi alle var enig om å kalle prosjektet i Nordreisa «kielitruisku». Her jobber vi mye på norsk. Selv om vi lærer barn kvenske ord og sanger og rim og regler, skjer alt mest på norsk.

Tove Reibo syns det er bra at ungene får lære litt kvensk.

– Det er viktig at ungene får kjennskap til språket, de fleste som er her har foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre som kunne kvensk, og det er viktig for identiteten at de får ta språket i bruk igjen, sier hun.

Tove Reibo forteller eventyr

Tove Reibo syns det er viktig for barnas identitet at de lærer noe om språket og kulturen til sine forfedre.

Foto: Laila Lanes / NRK

Hun er stolt over hva ungene får til.

– Ungene her elsker å være med, de liker å leke og de er så flinke til å prate og bruke de ordene de kan. Noen av dem lager noen ekstra ord innimellom og dikter på kvensk og på norsk så det er veldig artig.

Prøver å ta vare på det lille som er igjen

«Yksi, kaksi, kolme, nelje» teller de sammen når eventyret om geitekillingen som kunne telle til ti fortelles, på litt norsk og litt kvensk.

– Kan vi lære å telle til hundre?, spør en av guttene entusiastisk, han vil lære mer.

Åtte barn, og deres foreldre, er med på dusjen. De samles en gang for uka. En av dem som vil at barna skal lære kvensk, og som også selv vil lære, er Inger Marie Blomli.

Inger Marie Blomli

Inger-Marie Blomli vil gjerne at barna, og hun selv, skal lære litt kvensk, språket besteforeldrene snakka.

Foto: Laila Lanes / NRK

– Det er fordi det har vært et språk som har blitt snakka i familien før, jeg prøver å lære, å tviholde på det og ta vare på det lille som er igjen.

– Kan du noe?

– Bare ord og fraser, men jeg kan mer enn jeg kunne før, før kunne jeg ingenting, men nå skjønner jeg enkelte ord.

Hun forteller at hennes besteforeldre snakka kvensk, hennes foreldre har ikke lært det.

– Men de kan mange ord og hvis de bare begynner å lytte til kvensk, så kan de mer enn de trur.

Med i prosjektet er også såkalte språkforbilder, tre eldre som møter opp sammen med barna. De har alle en viss bakgrunn i kvensk, men får nå lære mer.

– De også snakker nå mye bedre kvensk som de gjorde for ett år siden. Jeg beundrer engasjement som jeg treffer hver måned i Nordreisa, sier Räisänen.

«Autakkaa», leser Tove til ungene. Det betyr «hjelp», forklarer hun og ungene roper «autakkaa».

Språkforbilde: ungene lærer så fort

Fritz Sakshaug er med som såkalt språkforbilde. Han har begrensede kunnskaper i kvensk, forteller han, men han snakker finsk etter å ha gått på kurs for en del på siden. Han fikk ikke lære språket selv om han hørte det daglig i sin barndom, i Kildalen eller Sammalvankka i Nordreisa.

Der ble det snakka kvensk stort sett hver dag, forteller han.

Fritz Sakshaug

Fritz Sakshaug er en av språkforbildene som er med på språkdusj, han lærer ungene litt og så lærer han selv også kvensk.

Foto: Laila Lanes / NRK

Han syns det er flott at ungene lærer kvensk.

– Det er artig å se at de er interessert og de lærer jo så fort, de lærer med en gang, sier han litt misunnelig.

Eventyret går mot slutten og ender som vi kjenner til med at geitekillingen likevel får ros for å kunne telle.

«Hurra, kitsile», sier Tove Reibo, og ungene svarer: «Hurra, kitsile», «hurra for geitekillingen».

  • Hør radioreportasjen her: