Svensk-norsk kvenforbrødring i Kvænangen

Det var mange nikkende hoder under foredragene da vel 40 kvener var samla i Kjækan i Kvænangen i helga. Sjøl om de kom fra begge sider av grensen, var problemstillingene velkjente.

De svenske var hovedsakelig fra Kiruna-området, eller Malmfälten som omfatter Kiruna og Gällivarre kommuner. Fra Norge kom de fra hele landet, fra Tana i øst til Ytre Oslofjord i sør

Felles utfordringer

Målet var å finne områder der man kan styrke samarbeidet, for det finnes nok av felles utfordringer.

– Vi har et felles problem med å nå fram med vårt arbeidet. Det gjelder innen utmarksspørsmål, jakt og fiske og også språk og det å bli akseptert i samfunnet, sier Terje Raattamaa fra Svenska kväner – Lantalaiset Kiruna.

– Vi kjenner veldig godt igjen de problemstillingene, sier Kai Petter Johansen bekreftende. Han er leder i søsterorganisasjonen Norske kveners forbund – Ruijan Kvääniliitto.

Johansen sier det nesten er rart at det finnes en grense imellom siden de to organisasjonene og folkene opplever så like problemstillinger. Han forklarer utfordringene med at de har problemer med å bli regna med som part i en sak som angår kvenene. Og når de har kommet over det, er den neste utfordringen å få delta sjøl, sier han.

– Da er det gjerne noen andre som skal bestemme hva som er best for kvenene. Så vi har en stor jobb å gjøre opp mot myndigheter og generelle maktstrukturer i samfunnet som holder oss nede og holder oss tilbake.

Behov for felles historieskriving

Et av forslagene som kom på bordet var å få til en felles historieskrivning om folket på tvers av grensene. Den tanken liker de begge.

– Det syns jeg er en kjempegod idé og absolutt noe vi bør jobbe videre med, sier Johansen.

Han sier de allerede har folk som jobber med kulturminner og historie i Norske kveners forbund.

– Vi er det samme folket på tvers av landegrensen med samme språk og mye felles kultur og det er veldig viktig for oss både i Norge, Sverige og Finland å få belyst det bildet av at kvenene faktisk lever over hele Nordkalotten. Vi er ikke en regional minoritet i Norge eller Sverige, vi tilhører dette leveområdet.

Raattamaa sier han kommer til å ta kontakt med universitetene i Umeå og Tromsø vedrørende dette.

– Her finnes det muligheter for å jobbe sammen, sier han.

Har slektninger i Nord-Norge

I et gode været var Kjækan brygge nede i fjæra i Kjækan et velvalgt møtested. Noen av de svenske deltagerne fikk være med ut på sjøen dagen før og fikk en liten fangst. Det blei også anledning å snakke sammen på de to språkene kvensk og meänkieli.

To av de svenske deltagerne, Per-Erik og Ann-Sofie Niva, var godt fornøyd med mottagelsen de fikk.

– Det er trivelig å treffe «meikäläisia», det betyr folk som man kjenner et fellesskap med. Det er det vi er her for å treffe, og det kjennes godt, sier Per-Erik.

– Det er «jättefint», vi blir så godt mottatt her og man lærer seg mye, supplerer Ann-Sofie.

– Kjenner du fellesskap?

– Ja, absolutt, jeg har nok mange slektninger her i området, sier hun.

Per-Erik har forventninger til leiren. Han vil ha et større samarbeid.

– Kanskje kan vi på lengre sikt få til at vi føler oss hjemme uansett på hvilken side vi er av grensen, sier han.