70 liter tjære rant ut av mila i Alta

– Det er viktig å ta vare på den gamle kunnskapen som langt på vei er blitt borte, sier Alf E. Hansen i Alta kvenforening/Alattion Kvääniseura.

Foreningen sto, sammen med Altafjord kystlag og Øvre Stengelsen gård, bak tjæremilebrenninga i Alta i helga. Og resultatet på 70 liter tjære var de fornøyd med.

Viktig å la det fatne skikkelig

Vi går tilbake til fredag. Jon Steinar Skoglund holder på å sette fyr på noen tørre neverbiter.

– Tar du en kubbe hit, sier han til en av de andre. Han får en kubbe han kan bruke som støtte når tenningsstikken skal fyres opp.

– Nå lar vi det fatne ordentlig og så kan vi gå rundt og sette fyr på mila.

Vi er på Øvre Stengelsen Gård i Alta. Her er bonde Sigurd Killi og Skoglund i gang med å fyre opp en tjæremile. Mila har vært planlagt siden i fjor høst.

Skoglund går rundt den oppbygde mila og tenner på, litt her og litt der. Til slutt brenner det godt rundt hele mila og tjukk røyk stiger opp, eller kanskje heller blåser sidelengs i den sterke vinden.

De lar mila ta sånn passelig fyr, nå starter jobben med å dekke til med torv.

– Det skal bare ta skikkelig fyr, det var det vi bomma på sist, sier Skoglund.

Litt etter litt dekkes den med torv, det gjelder å gjøre det i akkurat passe tempo slik at varmen som skal drive ut tjære av røttene som ligger nedi her blir akkurat passelig.

Til slutt er hele mila dekt av torv, opp stiger bare en tjukk røyk.

Lange tradisjoner

Tjæremilebrenning i Alta har lange tradisjoner og er en del av den kvenske kulturen.

• Les også: Kvensk kulturminne ofres for trafostasjon
• Les også: Vil ikke gi automatisk vern av kvenske kulturminner

– Det er kjent at det har vært mile på ganske mange plasser i Alta, sier Alf E. Hansen som deltok på brenninga og dokumenterte det hele.

Alta kvenforening er opptatt av at denne gamle tradisjonen skal tas vare på, det er kunnskaper som kunne gått i glemmeboken.

– I Alta er det ingen kjente tjæremilebrenninger før langt tilbake i tid før kystlaget tok det opp igjen i 1995.

Også denne gangen var det Altafjord kystlag som tok initiativet. Det er Hansen glad for.

– De største avtagerne av produktet tjære var de som hadde båter, så det er artig at kystlaget griper fatt i det. Tjære brukes ikke bare til impregnering av båter, men også til tauverk, preparering av seil og redskaper og sånne ting, sier han.

Har brent mile tre ganger nå

Øvre Stengelsen gård er opprinnelig en gammel kvensk gård, så det var et naturlig sted å etablere en tjæremile. Første gang i nyere tid var i 1995, og så i 2011 gjorde Killie og Skoglund det på nytt.

– Vi har brent mile to ganger, og vi var ikke helt fornøyd med hvordan vi fikk det til de to første gangene. Så nå måtte vi gjøre det på nytt, sier Skoglund.

Killi står og passer på at ikke flammene plutselig stikker ut.

– Gjør de det må vi har på mer torv, sier han.

Større før i tida

Denne mila med en diameter på to meter er liten i forhold til tidligere miler som er brent i Alta. Killi kjenner til noen store miler fra tidligere tider.

–Jeg vet om tre sånne stormiler, de var 7 – 8 meter i diameter. Det var virkelig dimensjoner over dem. Da regner jeg med at folk har jobba hele vinteren med å kløve ved og at de har jobba masse med å samle sammen røtter. Det var en kjempejobb. Og det var spennende om det ville fungere eller om alt ville gå opp i flammer. Hvis de var uheldig så mista de et helt årsverk.

Det ligger mye arbeid bak ei mile, sier han. Røttene de bruker har ligget på eiendommen i kanskje 50 år, så de har måtte kløyve de opp. Ellers er brensel til mila samla inn i løpet av noen helger det siste året.

Det handler ikke bare om å vise fram gammel historie.

– Det er fordi det er artig, det å samle et gjeng med litt felles interesser.

Tjæra har mange bruksområder, ikke bare til båt og seil.

– Jeg kan til og med bruke tjære når jeg skjærer klauva på kyrne, er man uheldig og kommer for djupt så er det jo et godt middel mot sår, sier Killi.

Når mila har brent noen timer er det klart for å sjekke om det blir noe tjære.

– Det tok nøyaktig 3,5 time så kom det lite grann og det første som kom var det ikke noe god kvalitet på. Men i løpet av fire timer så fikk vi 20 liter, og de neste to timene fikk vi også 20 liter. Så farten økte gradvis, sier Skoglund.

Den tjæra som kommer først og sist er av litt dårligere kvalitet.

-– De 25 literne imellom var veldig bra, sier han.

Brannsikkerhet tatt på alvor

Det hører med til historien at det blei tatt skikkelig hensyn til brannfaren som jo var meldt i helga. Området rundt mila blei skikkelig fukta og ekstra mannskaper var satt inn som brannvakter i tillegg til at rikelig med vann var gjort tilgjengelig.

Hansen har dokumentert hele prosessen.

– Sannsynligvis er for første gang alle ledd i prosessen dokumentert ned til minste detalj, inklusive å gå brannvakt og etterslukking og hele den biten der.

Han skal etter hvert redigere en film om brenninga.

• Se også: Sverres røtter
• Les også: Tjærebrenning i Nordreisadalen/Tervanpoltto Raisissa