Manusdramaet bak «Mordene i Kongo»

26. oktober kommer høstens storfilm om Joshua French og Tjostolv Moland på kino. Nordmennene ble tiltalt og dømt for drapet på kongoleseren Abedi Kasongo 5. mai 2009. Moland døde på fengselscella, French er tilbake i Norge.

Filmen ble spilt inn i dypeste hemmelighet, for ikke å ødelegge for de pågående diplomatiske forhandlinger mellom Norge og Kongo. Aksel Hennie og Tobias Santelman bekler rollene som de to dødsdømte leiesoldatene, og budsjettet var på drøye 50 millioner.

Bak filmen skjuler det seg også en lang strid om hvordan historien skulle fortelles – en strid som endte med at manusforfatter Nikolaj Frobenius forlot produksjonen.

Forfatter Frobenius er ingen fersking når det kommer til manusarbeide. Han har tidligere skrevet manus til store filmer som «Sønner av Norge», «Pionér» og «Insomnia», men «Mordene i Kongo» tok en retning han følte han ikke kunne stå inne for.

I stedet begynte forfatteren på en bok.

Nå står Frobenius hjemme på kjøkkenet på Fagerborg i Oslo. I hånda knuger han en blodfersk utgave av «Kongonotatene». Boka – som betegnes som en «roman» – handler om en manusforfatter som drar til Kongo for å skrive et filmmanus, men som blir forgiftet av løgn og halvsannheter.

– Jeg har aldri opplevd så mange ytre og indre hindringer rundt en bok før, sier den erfarne forfatteren, tydelig preget.

Indre hindringer er vanlig hos forfattere, men ytre?

Tvilen

November 2012 sitter Frobenius på et fly på vei til Kongo. Han skal intervjue Joshua French og Tjostolv Moland om hva de egentlig gjorde på det afrikanske kontinentet, med sikte på å lage en spillefilm om de to dødsdømte nordmennene.

Forfatteren er spent. French og Moland står for ganske andre verdier enn det Frobenius gjør. De rømte Norge fordi de ikke orket å leve i et land med «kaffelatteslurpende, metroseksuelle, feminiserte menn».

De mener soldatrollen er essensiell, og er stolte av å ha jobbet som leiesoldater. De vil ikke kalle seg rasister, men har kontroversielle synspunkter om rasespørsmål og kolonitida.

Frobenius har ikke engang avtjent verneplikt. Han er fornøyd med å ha kvinnelig statsminister og lever av å dikte opp historier. Fingrene hans er på tastaturet, ikke på avtrekkeren.

Da nyheten sprakk i 2009 om at to nordmenn var arrestert i Kongo, tiltalt for drap på sjåføren sin, tenkte Frobenius det samme som mange andre: Klart de er skyldige.

Bildet av Tjostolv Moland som peker på blodpølen med et stort glis, talte for seg selv.

Men nå skal Frobenius skrive en spillefilm med de to i hovedrollene. Han må gjøre seg åpen for hvem de er, komme dem i møte intellektuelt og følelsesmessig.

Frobenius sitter vis-à-vis de to leiesoldatene i fengselet og snakker i ti dager i første omgang. De er beleste og dannede og snakker godt for seg. Særlig French er retorisk sterk. Deres versjon av historien er ganske annerledes enn den han har lest om før.

I 2013 er han tilbake for en ny runde med samtaler.

Forfatteren endrer syn på dem.

Frobenius skjønner raskt at her kommer han ikke til å finne noen enkle svar. French og Moland er begge stolte av sin soldat-etos, men litt selvironiske på det også. Det å se dem i grusomme soningsforhold gjør inntrykk.

Frobenius begynner å bry seg om de to dødsdømte.

Samtidig: Hvordan kan han stole på et eneste ord de sier? Fra starten av påsto Moland og French at de bare var turister – på tur i et av verdens farligste land. Men det viste seg jo ikke å stemme.

Og hva står på spill her? Livene deres, tross alt. Kan det være at de bruker ham og den planlagte spillefilmen i et spill om benåding?

Her er så mange aktører, med så mange ulike interesser. Finnes det overhodet en eneste person Frobenius kan stole på i denne hengemyra av skjulte og åpenbare agendaer?

Det blir smuglet ut 79 lydfiler på en minnepinne fra fengselet der French og Moland utbroderer fortellingen sin.

De røper hvem som er oppdragsgiveren deres, en hemmelighet French har sagt han skal ta med seg i graven.

Stoffet Frobenius sitter på er konfidensielt og brennbart. Kan han avsløre det i filmen? Hvordan skal drapet på sjåføren skildres?

Tvilen bare øker. «Står jeg her i fare for å renvaske to mordere?» Tanken plager ham. Spørsmålet om de er skyldige i drapet på Abedi Kasongo faller i bakgrunnen.

Det er selve nettverket av løgner og halvsannheter som nå fascinerer forfatteren mest.

Her er store etiske spørsmål på spill, men en spillefilm skal helst være 90 minutter lang. Fokusert. Spennende. Medrivende. Frobenius jobber i ett år med å finne en løsning for å kunne fortelle French og Molands historie – uten å løpe deres ærend.

Løsningen kommer i form av Åsne Seierstad. Altså ikke den ekte Åsne Seierstad, men en uredd norsk kvinnelig journalist.

Hun blir hans stedfortreder – den som målbærer tvil og skepsis til både fortellingen og verdiene til de to dødsdømte.

Filmmanuset får tommel opp og filmen får støtte på bakgrunn av manuset Frobenius har skrevet. Men i det innspillingen begynner drar filmskaperne manuset i en annen retning.

Den kritiske inngangen med den kvinnelige journalisten blir nesten borte og Frobenius kjenner ikke igjen sin egen historie.

I 2016 trekker Nikolaj Frobenius seg fra filmen.

En bok

Men forfatteren klarte ikke å slippe tak i stoffet, selv om han var ute av filmen.

Løsningen ble å skrive en bok om erfaringene han hadde gjort seg i Kongo. En roman, faktisk. Seierstad-figuren fra filmmanuset blir nå blåst opp til hovedperson. Denne gang i form av en en ung mannlig forfatter med småkriminell bakgrunn. Han får i oppdrag å dra til Kongo for å skrive manus til en spennende spillefilm om Moland og French. Her snakker vi meta.

Soldatene har sine egne navn (de heter Moland og French), men mye er fiksjonalisert.

– Da jeg begynte å skrive romanen var det viktig ikke å lage en norsk heltehistorie eller en lidelseshistorie. Det var avgjørende å få med de kritiske perspektivene, tvilen. Jeg ville ikke skrive dette om til et eventyr. Denne virkeligheten var vanskelig og tvilsom, og saken berørte, sånn jeg så det, både spørsmål om krigsromantikk, rase og kontroversielle politiske spørsmål.

– Det dukket også opp informasjon om hva de har gjort før og hva de står for som ble forstyrrende for meg.

I boka forteller en sliten French om leiesoldatoppdrag han har vært på. Han forteller om skuddvekslinger og en ung mann som dør framfor ham. Forfatteren lurer på om dette er sant eller noe han forteller for å lage en myte. I boka gjenforteller også hovedpersonen noen av de bisarre ryktene som verserer i saken. Om en død krypskytter og en utstoppet svart mann. Den unge forfatter-hovedpersonen lurer på om dette er sagt for å sverte de to eks-soldatene eller om det har snev av sannhet i seg.

– Hvor mye av dette er sant?

– French har selv sagt at de var leiesoldater og agenter i Kongo og at de har vært på mange skarpe oppdrag i regionen. Men det går mange rykter som er uavklarte.

– Hvordan vil du beskrive boka?

– En eksistensiell thriller om falsk informasjon. Det tenker jeg er ryggraden i boka.

Trusler

Men er dette lov? Å ta med seg informasjon han har innhentet for en arbeidsgiver – til en spillefilm – og bruke det til å skrive en bok?

Som manusforfatter har Nikolaj Frobenius kontraktfestet rett til å bruke materiale fra manus til andre kunstneriske prosjekter, som en bok eller et teaterstykke (men ikke lydfilene som det er skrevet egne avtaler om).

Det ble bok. Med tvilen i sentrum.

Her problematiserer han den hvite mannens rolle i Afrika i dag, her setter han Moland og French sin fortelling i et litterært perspektiv med Dostojevskij og Joseph Conrads «Mørkets hjerte». Gjennom den fiktive manusforfatteren skildrer Frobenius følelsen av sannhet som oppløser seg i et vev av løgner og halvsannheter.

I slutten av juni kommer et brev fra advokatkontoret til Friland film AS, selskapet bak filmen «Mordene i Kongo».

De forlanger å få lese boka innen en gitt dato, og truer med å få stoppet utgivelsen og med erstatningssøksmål.

Frobenius skvetter til.

– Noen prøvde å angripe noe som stod meg veldig nært. Det er nesten som en opplevelse av at noen angriper barnet ditt, sier Frobenius.

I arbeidet med filmmanuset har konfidensialiteten rundt lydfilene vært spesifisert i kontrakten. Men Frobenius har ikke signert noen generell taushetsplikt.

Ingen lydfiler opptrer i romanen. Forfatteren saumfarer likevel boka for å sjekke at sensitivt materiale er utelatt eller omskrevet.

Advokaten truer også med søksmål om erstatning for eventuelt tapte inntekter fra filmen, som har premiere på en senere dato enn bokas utgivelse.

Med et budsjett på over 50 millioner kroner, kan det bli en kostbar affære.

Forfatterens forlag, Gyldendal, har tidligere (i enkelte følsomme saker) sendt manus til gjennomlesning hos berørte parter. Men de vil ikke gi fra seg Frobenius’ romanmanus til Friland.

Direktør for strategi og utvikling Einar Ibenholt forklarer:

– Friland Film er et firma, ikke en person, og de ville lese manus med formål å endre ting de var uenige i. Vi har aldri sendt fra oss manus til slik forhåndsvurdering, kun til eventuell orientering rett i forkant av lansering.

Frobenius følte seg paranoid:

– Jeg synes ikke det er hyggelig å kanskje måtte betale flere millioner i erstatning til et filmprosjekt jeg føler de egentlig ... skviste meg ut av.

– Men kan ikke boka ødelegge for filmen?

– Den kan like godt hjelpe den. Det finnes så mange fortellinger om Kongosaken. Bøker, podkaster, avisartikler. Min bok er bare en versjon til.

«Kongohælvete»

Det som begynte som en kunstnerisk uenighet mellom kollegaer er nå er på advokatnivå.

– Med én gang du går ned den advokatkorridoren, er det vanskelig å gå tilbake. Man føler seg sårbar og maktesløs overfor advokatenes aggressive retorikk.

NRK tok kontakt med Friland Film for å høre hva de mente om situasjonen: Konflikten rundt manuset og uenigheten om en kritisk tilnærming til historien, varslingen om rettslige skritt for å hindre publisering av boka og eventuelt erstatningskrav.

Produsent Asle Vatn fra Friland Film sendte følgende kommentar på e-post:

«Vi er uenige i Frobenius sin fremstilling av våre uoverensstemmelser. For øvrig har vi selvsagt ingen kommentar om innholdet til en film som ennå ikke er ferdig. Det er mange sterke kreative krefter som er involverte i prosessen med å lage en film. Det er ikke uvanlig at slike kreative prosesser kan medføre friksjon.

Det er leit at Frobenius har valgt å trekke navnet sitt fra prosjektet. Men vi er glade for at medforfatter Stephen Uhlander tok over og sørget for å dra dette i land på en utmerket måte, sammen med kreative krefter som skuespiller Aksel Hennie og regissør Marius Holst.

Det stemmer at Friland har forsøkt å få tilgang til innholdet i boken, i frykt for at Frobenius har brutt avtaler inngått med oss. Det har vi ikke lykkes med. Vi informerte forlaget i august om at vi ikke ville komme til å gjøre noen forsøk på å stoppe utgivelsen av boka»

Direktør for strategi og utvikling i Gyldendal, Einar Ibenholt, bekrefter at forlaget i august mottok et brev der Friland frafaller kravet om gjennomlesning av boka før utgivelsen.

Men ifølge ham forbeholder de seg retten til eventuelt å gjenoppta rettslige skritt når Friland har lest den utgitte romanen.

På vårt oppfølgningsspørsmål til Friland Film; om det vil bli aktuelt å saksøke forfatter Frobenius etter at de har lest boken, svarer Asle Vatn følgende på e-post:

«Det har vi ingen kommentarer til.»

Prosessen påvirker Frobenius. Han begynner å mistro sine nærmeste, får paranoide trekk. Mistilliten til filmprosessen minner ham om mistilliten han opplevde til kildene sine i Kinsasha.

Døtrene hans kaller boka for «kongohælvete» og gleder seg til boka er ferdig.

Og nå er den ferdig.

Forfatteren sitter trygt i sofaen hjemme i Oslo, hvor det farligste er en labradorvalp som tygger på føttene hans. Og et mulig søksmål, da.

Anger?

Dette har han båret på i seks år. På grunn av omstendighetene med selve kongosaken og deretter trusler om søksmål har han ikke kunnet snakke offentlig om boka før.

– Hvordan har dette endret deg, siden den dagen i 2012 da du satte deg på flyet på vei til Kongo?

– Det er dessverre sånn at du blir mer mistenksom, generelt overfor verden. Det er negativt. Jeg håper det skal gå over. Du mister liksom tiltro til folk.

– Angrer du, spør fotografen.

Frobenius ler kort:

– Nei, det gjør jeg ikke. Jeg har jo fått skrevet denne boka. Og jeg håper også at publikum går og ser filmen. Enkelte ganger har jeg tenkt at å si ja til dette prosjektet – helt i begynnelsen – var som å krysse grensen til et lovløst habitat.

– Vi kom inn i et mareritt som ikke sluttet, hvor det ene tok det andre. Men nå er det … Ja, nå er det vel snart slutt?

Les vår anmeldelse av boka og lytt til podkasten «To hvite menn»: