NRK Meny
Normal

Ingen leser serieromaner som nordmenn, men det vises ikke på bestselgerlista

Det er typisk norsk å lese serieromaner. Men det ser vi ikke på bestselgerlista. Tomas Algard, som er forlagssjef i Cappelen Damm, synes det er synd.

Tomas Algard, forlagssjef i Cappelen Damm sin underholdningsavdeling.

Tomas Algard, forlagssjef i Cappelen Damm sin underholdningsavdeling.

Foto: Cappelen Damm / Youtube

Billige bøker med myke omslag, historier som fortsetter i bok etter bok skrevet av norske forfattere, som kun unntaksvis er med i forfatterforeningen. Faktisk er bare en av dem det. Serieromanene selger og selger. Men det synes ikke på bestselgerlistene.

På Boklista, som for blant annet trykkes i mange aviser, synes imidlertid ikke all denne lesinga. Det synes Tomas Algard er synd. Han er forlagssjef i Cappelen Damm sin underholdningsavdeling

Tomas Algard, forlagssjef i Cappelen Damm sin underholdningsavdeling.

Tomas Algard, forlagssjef i Cappelen Damm sin underholdningsavdeling, mener det er synd at serieromanene vises så dårlig på bestselgerlista.

Foto: Cappelen Damm / Youtube

– Det som vises på denne bestselgerlista er ikke det som det norske folk faktisk leser. Det finnes omtrent en halv million mennesker som følger en flere serieromaner. De kjøpes og selges altså i store mengder.

– Om «Sønnavind»–serien for eksempel hadde fått vært med, og en ny bok i denne serien ble lansert, så ville den trolig gått rett til toppen av bestselgerlista, for så å forsvinne den neste uka, mener han.

Trine Stensen er administrerende direktør i Bokhandlerforeningen. Hun synes det er fint med serieromaner, og at de er naturlig del av bokfloraen.

Det er Bokhandlerforeningen som er ansvarlig for å samle salgstallene fra bokhandel og nett. Hver uke publiserer de boklista – også kalt Bestselgerlista, som er en oversikt over de mest solgte, nye bøkene som selges av foreningas medlemmer, i bokhandelen.

En «parallell bokverden»

Trine Stensen

Trine Stensen, administrerende direktør i Bokhandlerforeningen, synes det er fint med serieromaner, og at de er naturlig del av bokfloraen

Foto: Pressebilde

Det aller meste av serielitteraturen selges i matbutikker og kiosker, eller fordi folk abonnerer.

– Noe selges også gjennom bokhandelen, men det ser ut til at forlagene satser på andre kanaler når det gjelder serier, og da kommer ikke de med på vår liste, forklarer Stensen.

– Så man har nesten en parallell bokverden som ikke synes på boklista?

– Ja. Denne lista diskuteres jo titt og ofte, fordi det er mange synspunkter rundt den, og det er flott. Men det vi ønsker med lista er å vise hva som faktisk er bredden i det som leses. Men vi er opptatt av at en kategori ikke dominerer, og derfor har vi noen kriterier for det.

– Men vi har diskutert dette med serielitteraturen og det kan godt hende at det er en god idé å lage en serie for det. Men da er vi avhengige av å få inn salgstallene som de andre kanalene sitter på. Det er vi veldig interessert i. Så det er noe vi bør diskutere videre.

Forlagene klassifiserer selv bøkene sine i ulike grupper, og disse gruppene drar ut i verden på ulik måte. Vanlige romaner tilhører i gruppa «skjønnlitteratur for voksne» og går hovedsakelig inn i bokhandel – systemet. «Serieromaner» tar en annen vei, forteller forlagssjef Algard.

– Et slags dumskapens stempel

Mange hundre tusen nordmenn leser serier, ifølge bransjen. Men hvem er de?

Fordi serieromanene tradisjonelt har hatt lav anseelse, har leserne fått et slags dumskapens stempel av mer høylitterære lesere, mener forfatter, journalist og bokanmelder, May Grethe Lerum.

– Ja, det har jo vært denne fordommen, den har jeg merka i meg sjø l og min krets hadde vi i hvert fall den. Bladkompaniet gjorde noen få undersøkelser og det er også blitt forsket på dette, med litt ulike resultater. Det vi vet er at det er mange kvinner, 80 prosent av dem som kjøper disse bøkene er kvinner. Men vi vet også at mange av disse kvinnene har menn som også leser bøkene når de har kjøpt dem.

– Så det er veldig vanskelig å si noe om selve lesermassen, men vi kan si noe om kjøpermassen. Og vi kan si at en slik bok har mellom to og fire lesere per solgte eksemplar. Det gjør det nesten umulig å si noe om type lesere.

– Men jeg tror de finnes i alle samfunnslag, av begge kjønn og i et ganske stort aldersspenn. Fra 12 til 112.

– Sprer bøker, til dels gratis

– Den viktigste måte å distribuere serieromaner er gjennom Bladcentralen, som distribuerer bøker, blader og magasiner til flere tusen utsalgssteder over hele landet, fortrinnsvis dagligvarebutikker, men også kiosker og bensinstasjoner.

– Når man starter en ny serie trykker man gjerne et stort opplag, som man sprer, til dels gratis. Alle våre abonnenter og folk vi har kontakt med på andre måter, får gjerne boken til nullkostnad, som en smaksprøve. Synes de den er fin blir de med videre. Og da snakker vi gjerne om 2 til 400.000 eksemplarer av en ny bok, som blir distribuert på den måten.

– Men så, når serien er moden og man vet hvor man har sine lesere, så kan opplagene variere mellom 20 og 50.000 per tittel i serien.

– Også har dere vel en returordning?

– Den er genial! For allerede dagen etter at boken blir lagt ut for salg, så kan vi se på en prognose ganske nøyaktig hvor mye som blir solgt av en serie eller en tittel. Så de bøkene blir tatt i retur og blir til pappesker og dopapir.

– Er serieromanen slik vi kjenner den i dag et særnorsk fenomen?

– Ja, veldig! Nå oversettes mange av disse seriene og gis ut i Polen. Og noen kommer ut i Sverige. Men dette er stort sett en ganske ser – norsk fenomen. Amerikanerne kan til nød strekke seg til en trilogi, men så mye lengre historier skriver de ikke. De kan derimot gi ut bøker som er tusen sider tykke, og da er vi jo litt i samme «gata».

– Hvorfor er det bare vi nordmenn som driver med dette?

– Det tror jeg har veldig mye med distribusjon å gjøre, fordi vi trolig har verdens beste distribusjonssystem for bøker gjennom Bladcentralen. Det gjør bøker veldig lett tilgjengelige og gjør også at vi er på verdenstoppen når det gjelder lesing av bøker.

«Verker av litterær verdi»

Sigmund Løvåsen

Sigmund Løvåsen er leder for Den norske Forfatterforening, men også en prisbelønnet forfatter som blant annet har fått Tarjei Vesaas' debutantpris (2003) og P2-lytternes romanpris (2003).

Foto: Svein Erik Dahl

De fleste serieforfattere får ikke bli medlem i Den norske Forfatterforening, selv om foreningen sier at de vil bistå serieforfatterne dersom de får problemer med forlag eller lignende.

– Det er flere grunner til det. Det er ikke så mange som søker og en del har blitt avvist, forklarer Sigmund Løvåsen som er leder Den norske Forfatterforening.

For å bli medlem må du skrive eller offentliggjøre «verker av litterær verdi». Minstekravet for å søke om medlemskap er utgivelse av to skjønnlitterære bøker for voksne.

– En del fagforeninger har jo krav til at man skal ha seks års utdannelse – for eksempel om man skal være med i Legeforeningen. Men forfattere har sjeldent noe slikt formelt å vise til. Så vi sier at man skal ha gitt ut verker av litterær verdi. Altså et slags kvalitetskrav. Det handler om alt fra språket i boka til helhet og troverdighet.

– Så serieromaner har ikke litterær verdi, slik dere ser det?

– Jo, det kan de ha. Og vi stenger ikke ute en hel sjanger.

Oppmykning av regelverket

Løvåsen forklarer at det godt kan komme forfattere av serieromaner å søke medlemskap. De har en inntakskomité som består av ni personer, og de vurderer om en serieroman har litterær verdi som er høy nok.

– Men det er jo ikke noe fast punkt her i verden som heter litterær verdi, sier Løvåsen og ler litt brydd.

– Så dette diskuterer vi gjerne når vi har dette oppe i våre møter.

Tidligere i år ga Forfatterforeningen sitt regelverk en opp oppmykning, slik at de i dag holder med én utgitt roman, med høy nok «litterær verdi» for å bli medlem.

Forfatter Synnøve Eriksen hevder hun ikke er så veldig opptatt av denne problemstillingen.

– Uansett om jeg skriver enkeltstående romaner, eller hva jeg gjør, så kommer jeg ikke til å hige etter å bli medlem, hverken her eller der. For meg er det faktisk viktigere å være medlem av dyrebeskyttelsen.

Forlagssjef Tomas Algard hevder han ikke tror det bekymrer veldig mange forfattere at de ikke får være med i Forfatterforningen.

– Serieforfatterne klarer seg bra uten å være medlemmer der, selv om noen sikkert hadde syntes at det ville gi en viss ære å få være med der likevel. Og en av våre serieforfattere er faktisk med – Willy Ustad som nå er aktuell med «Sagaen om Eyvind Bolt».

Synnøve Eriksen er forfatteren bak den nye romanserien Jordbærdamene.

Synnøve Eriksen er forfatteren bak den nye romanserien Jordbærdamene.

Foto: Cappelen Damm

Synnøve Eriksen skriver den nye romanserien «Jordbærdamene». Dette er hennes sjette serie. Hun er utdanna norsklektor og litteraturviter fra Universitetet i Oslo.

Hun fant ut at hun hadde lyst til å skrive fra 50 – -tallet. Handlingen er hentet fra en av de nye forstedene som den gang ble etablert, der «lykken er vaskemaskin, kjøleskap, telefon og et støvfritt hjem. Skilsmisse er et skjellsord, og hemmeligheter og lengsler blir holdt i tømme bak trygge fasader. Men hva skjer når idyllen slår sprekker?» som det heter i forlagets beskrivelse av serien.

32 nyskrevne romaner

Forarbeidet begynte hun med for et par år siden, med selve skrivinga for ett år siden.

– Jeg har brukt veldig mange gamle ukeblader fra 50–tallet. Siden de bladene den gang var noe helt annet enn de er nå, forklarer Eriksen til NRK.

– De gjenspeilet folks dagligliv.

Jordbærdamene

Slik fremstilles noen av romanfigurene i romanserien «Jordbærdamene». Forfatter Synnøve Eriksen slo gjennom med romanserien Bergfoss, en samtidsserie på 20 bind som kom ut på Bladkompaniet fra 2002.

Foto: Cappelen Damm

I tillegg har hun blant annet brukt gamle filmer, men synes det mest utfordrende med å skrive slike romaner er å få det tidsriktig nok.

Akkurat nå konkurrerer 32 nyskrevne serieromaner om leserne i det norske markedet. Den første boka om Jordbærdamene kom i juli og ble trykket i 375.000 eksemplarer. Mange av dem ble pøst ut gratis. Og slik er det gjerne med seriene; den første boka får du gratis, gjerne som vedlegg til et ukeblad.

Håpet er at du blir hekta.

I serien om Jordbærdamene er det planlagt i alt 12 bøker. Fire av dem var klare da første boka kom. Men hvorfor vil en nyutdanna norsklektor og litteraturviter fra Universitetet i Oslo skrive serieromaner?

– Ja, hvorfor vil hun ikke det, da? Det var vel bare at jeg så at den første historien som kom dalende ned i hodet mitt passet best til flere bøker og dermed ble det sånn, forklarer Eriksen.

– Søkte på trass

May Grethe Lerum

May Grethe Lerum er forfatter og bokanmelder i VG. Lerum er mest kjent for bokseriene Livets døtre og Solgudens krukke, men har også skrevet en dokumentarbiografi Synsk og samtidsromanen Ingerid F. I tillegg har hun publisert dikt i antologier.

Foto: Bokprogrammet

May Grethe Lerum søkte om å bli tatt opp i Forfatterforeninga. Som forfatter av «Livets døtre» ønsket hun å ha sett i gang en diskusjon.

– Jeg søkte en gang på trass, på to av disse pocketbøkene i serien om «Livets døtre». Jeg kunne ha søkt på andre bøker, men jeg ville få i gang diskusjonen om hva Forfatterforeningen skal være; om det skal være en fagforening der man bare melder seg inn og betaler sin kontingent. Og skal det være et «laug», så kan man kritisere at et slikt lukket organ skal fordele statens midler til hele bokbransjen. Så jeg ville terge fram disse store temaene, forklarer Lerum.

Hun var ung da hun i 1993 debuterte. Hun var journalist og hadde norsklærere og bibliotekarer som venner. Og også hun var farget av et litt nedlatende syn på underholdningslitteraturen generelt.

– Jeg slukte «Sagaen om Isfolket», men dette ble gjerne assosiert med husmødre som satt der med ruller i håret og halvmøkkete morgenkåpe, «rullingsen» og en pocketbok.

– Men hvorfor ville du selv skrive serieromaner?

– I mitt tilfelle var det litt sånn «nød lærer naken kvinne å spinne». Jeg var journalist i full stilling, men da jeg fikk tre barn på relativt kort tid, så ville jeg være mer hjemme. Jeg ville ha en hjemmebasert jobb der jeg kunne tjene nok penger til å beholde huset. Så det var motivet mitt.

– Og så gikk det jo veldig bra!

– Det gjorde det, til alles store sjokk og vantro. Det var norgeshistoriens største førsteopplag på en debutant, med 70.000 for bok nummer én. Og den trykkes opp igjen uka etter og jeg tror vi endte opp med 120.000. Og etter noen år ble jeg kommunens største skatteyter.

– Men var du skikkelig forfatter?

– Det tok faktisk litt tid før jeg turte å presentere meg som forfatter. Det gjorde det, selv om jeg faktisk hadde gitt ut en bok før det også; en dokumentarbiografi. Og under skrivingen av «Livets døtre» skrev jeg også en nokså smal samtidsroman som ble innkjøpt av kulturrådet.
– Men det tok litt tid før jeg tok meg selv helt på alvor.

I dag mener Lerum at hun har vært med på å forme synet på serieforfattere.

– Da jeg debuterte i 1993 var det jo ikke all verdens anseelse, men jeg tror at jeg faktisk kan skryte av at jeg var litt pioner. Jeg hadde jo den styrken at i møte med journalister så møtte jeg mine egne og kunne lett avvæpne de mest fordomsfulle. Og for første gang ble bibliotekene fra sentralt hold anbefalt å kjøpe inn en bokserie. Og jeg merket at jeg som forfatter etter hvert ble invitert inn i sammenhenger der de var ute etter min vurdering og analyse – altså ut fra andre kvaliteter enn som en ren underholdningsinnslag.

Økende anseelse?

Forlagssjef Algard mener anseelsen blir stadig bedre.

– Det er mange seriøse forfattere og det er mange som leser både serieromaner og annet som gjør at dette er en helt naturlig del av det norske litterære landskap. Jeg har ikke noen følelse av at dette ikke er akseptert.

Til og med Løvåsen i forfatterforeningen har lest serieromaner.

– Ja, jeg har lest et par serieromaner av Frid Ingulstad og Margit Sandemo.

– Hva syntes du om dem?

– Nei, jeg gir ikke noen sånne vurderinger av verken serielitteratur eller andre ting sånn på direkten. Men jeg blir helt klart revet med, og det er vel derfor de har slike store leserskarer bok etter bok. Serielitteraturen er veldig viktig for lesing i Norge. I dag som vi har store språkpolitiske utfordringer, i og med at stadig flere leser bøker på engelsk, så er det viktig at vi har alle typer litteratur godt tilgjengelig for norske lesere på norsk.

Synnøve Eriksen synes det er litt rart at kvalitetsdiskusjonen er annerledes for serielitteraturen enn i andre kunstformer.

– Om man for eksempel hører på Byoncé, mens man vasker opp, så kan man fortsatt kalle seg en elsker av klassisk musikk. Alt til sitt bruk, mener hun.

– Kvaliteten på en bok må speiles mot den bruken boka er ment for. Og bøker som er ment for å underholde deg noen timer, og som du kan legge igjen og ikke koster all verden, er jo noe helt annet enn å gi seg i kast med de skjønnlitterære klassikerne. Og man vil trolig også møte disse bøkene med et helt annet blikk.

– Så istedenfor å sette opp en kvalitetsskala som går fra dette til det «høyverdige», så må man heller begynne å skille skitten fra kanelen innenfor det vi kaller serielitteratur.

Synnøve Eriksen mener serielitteraturen, i liket med annen litteratur, må utvikle seg.

Det kan ikke stå og stange på det vanlige, med bondegårder fra 1800–tallet og den slags. Den må videre, sier hun. Men Eriksen skal ikke videre med serieromanen.

– Nå er jeg på min sjette og aller siste. Etter dette blir det ikke flere serieromaner for meg.

– Hvorfor ikke?

– Nå er det nok. Alt til sin tid.

Eriksen vil imidlertid ikke avsløre hva som blir det neste.