Taxi åpner dørene

KRONIKK av Aesha Ullah

Handlingen foregår i det pakistanske drosjemiljøet i Oslo hvor korrupsjon og skattejuks avsløres. Men farten og spenningen i «Taxi» ligger ikke bare i bilkræsj, jakten på fellende bevis og nådeløse skurker.

Gjennom hovedpersonen Javar får vi samtidig et innblikk i hvordan livet kan utarte seg når hemmelig kjæreste, kollektiv sladder, overvåkning og ekteskapspress er en del av hverdagen. Det er denne skildringen av Javars dobbeltliv som viser en åpen og ærlig fremstilling av et miljø blant norskpakistanere som få kjenner fra utsiden.

Følelser og action

Med Adil Khan i hovedrollen tar regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen opp en rekke temaer som kan møte reaksjoner. For samtidig som «Taxi» kan sies å ha ren underholdningsverdi for mange, er det sannsynlig at serien blir en realitetsjekk for et miljø som sliter med flere forhold.

Handlingen og dialogen viser et miljø hvor enkelte foreldre ser barna sine i et perspektiv med grobunn i stagnerte tradisjoner og ikke nødvendigvis som en integrert del av det samfunnet som de kanskje er født og oppvokst i.

Også den kollektive beskyttelsen står sterkt i miljøet. Frykten for at barna skal bli for norske kommer til uttrykk gjennom skildringen av foreldregenerasjonen. Og når man tror at alle fordommer fra både det norske og pakistanske er kartlagt, får denne historien en uventet vending.

Avsløringen av en kontroversiell hemmelighet setter sterke krefter i sving i et miljø som ikke skyr noen midler for å gjenopprette sin ære.

Forventninger, kultur og verdier

Selv om hovedpersonen i denne serien fremstår som selvsikker, med føttene godt plantet i den norske kulturen, er motsetningene mellom det tradisjonelle pakistanske og det liberale altså tydelige på flere plan.

Alt ifra moralsk overvåkning fra et miljø som ser alt til foreldrene som vil styre valg av ektefelle og som utelukkende forventer lojalitet fremfor individets frihet.

Men norskpakistanske foreldre er også en mangfoldig gruppe med en liberal andel som det sjelden høres om eller fokuseres på. Denne serien tar for seg kun én fraksjon blant disse. Kanskje det er viktigst med forandring nettopp i denne gruppen!

Den evige kampen

Ønske og vilje til å bestemme over egen fremtid er en del av enhver ungdomsgenerasjon, men for noen norskpakistanere betyr det konflikt med foreldrenes forventninger og tradisjonelle tankegang.

Denne kampen mellom generasjoner og tradisjoner i norskpakistanske Norge, er et territorium som mange trår forsiktig i når det gjelder i offentlig sammenheng.

Utfordringene det nevnte miljøet står overfor, kommer til uttrykk gjennom debatter om integrering men også håndtering av grufulle hendelser som æresdrap og tvangsekteskap.

Det ligger en utfordring i å fortelle om slike alvorlige temaer på en ærlig og direkte måte. Og som «Taxi» viser er det bare en måte å gjøre det på – uten slør.

Vilje til endring

Vi kjenner altså igjen situasjonene og skjebnene. Temaer som det viser seg ikke alltid snakkes åpent om i miljøene eller i dialog med det norske samfunnet.

Nå som dette vises i en dramaserie er spørsmålet om norskpakistanere er klare for å ta debatten omkring disse og flere andre forhold som beskrives.

Mens hele Norge følger med hver gang det skjer et æresdrap, gjengoppgjør eller taxijuks, kan også fokus på forsoning, forståelse og aksept av barns valg få en fremtredende plass.

Kaster man ballen i andre retninger ligger forholdene til rette for at den unge generasjonen tør å stå frem og bli et talerør for forandring.

Det ligger nå til rette for å ta det første steget – og kanskje det er nettopp det Rolfsen gjør! Han viser gjennom «Taxi» at et sted må man begynne å sette ord på og gi et ansikt til en situasjon som preger mange unge flerkulturelle unge i dagens Norge.

Åpenhet på flere plan

Det er mange bilder fra Oslos gater i «Taxi» og en bred dialog på urdu. Sammen med seriens dramaturgi kan serien berøre oss på en ny måte ved å åpne dørene for mer åpenhet.

Men serien slutter ikke etter siste episode, den har så vidt begynt arbeidet med å sette fokus på tilstander i et miljø som er en varig del av dette samfunnet. De få som til nå har tatt til orde i den offentlige debatten, får nå enda en konkret historie å støtte seg til samtidig som det kan inspirere flere til å snakke ut.

Javar lar seg styre i enkelte sammenhenger, men han har en vilje og et ønske om ikke å gi etter. Han er på en måte et bilde på mange tokulturelle nordmenn generelt.

Spørsmålet er om de vil vise handlekraft? Og om foreldregenerasjonen vil heve blikket fra det som skaper konflikter og kløft mellom generasjonene og se det som forener dem i ferden gjennom livet.