Hopp til innhold

Super konsertplate fra Tom Waits

Om to uker fyller Tom Waits 60 år, og mandag slapp han sitt nye album «Glitter and Doom Live». Med denne flotte konsertplaten klarer en av vår tids mest interessante rockere å forbedre mange av originalversjonene.

Tom Waits
Foto: John David Mercer / Scanpix/AP

Tom Waits gjør konserter svært sjeldent, og det er en eksklusiv opplevelse å overvære en. Glitter and Doom-turnéen er hans siste så langt, og den gikk gjennom de amerikanske sørstatene og sju utvalgte byer i Europa i 2008.

Med seg hadde han et så godt som nytt band, med sin sønn Casey Waits bak trommene. Dette er Tom Waits første konsertalbum siden «Big Time» fra 1988. «Glitter and Doom Live» utfyller den fint, og er samtidig både heftigere og mer fokusert.

Etter hamskiftet

Aller låtene på «Glitter and Doom Live» er kjent fra før. Den eldste er Singapore fra platen «Rain Dogs», som kom i 1985. Det betyr at «Glitter and Doom Live» helt og holdent baserer seg på stilen og repertoaret etter Waits sitt hamskifte fra liksom-sliten jazz- og blues-crooner til raspete og vindskeiv avantgarde-rocker.

Ungt og rått

«Such a Scream» fra 1992s «Bone Machine» er blitt til et funky monster, samtidig som nerven i den versjonen vi kjenner fra før er ivaretatt på perfekt vis. Energinivået på denne konsertplaten er høyt, det unge bandet låter tent og versjonene er ofte ganske annerledes enn originalene.

Det er bra, og det viser at vi snakker om levende musikk på mange måter. Og det finnes enda bedre grunner til at «Glitter and Doom Live» hører hjemme hos enhver Tom Waits-samler med respekt for seg selv.

Tom Waits

Tom Waits her i Paris under sin «Glitter and Doom»-turne.

Foto: Pierre Verdy / Scanpix/AFP

Bedre live

«Metropolitan Glide» og «Make it Rain», som begge opprinnelig finnes på ikke helt vellykkede «Real Gone» fra 2004, er radikalt forbedret i liveversjonene. Det svinger mer av dem nå og man skjønner først her at dette er virkelig bra låter. Før hadde de en grumsete innpakning og ble fremført på en anstrengt måte.

Stand up

Bonus-CDen «Tom Tales» er en liten gullgruve i seg sjøl, der Tom Waits merkverdige preik mellom låtene er redigert sammen til en drøy halvtimes stand up-forestilling. Tom Waits absurde og outrerte humor kan lyse opp selv det dypeste høstmørket. Stemningen i salen er på bristepunktet når en mannlig publikummer roper ut et ønske om å bære Tom Waits sitt barn.

Vilt og vakkert!

«Glitter and Doom Live» er et godt plaster på såret for de som ikke har fått tak i Tom Waits ettertraktede konsertbilletter og et strålende minne for de som har. Samtidig er dette en vill, underholdende og tidvis veldig vakker samling som kan være et greit sted å begynne for nye Tom Waits-fans.

Kulturstrøm

  • TMZ: Limp Bizkit-bassist Sam Rivers er død

    Limp Bizkit-bassisten Sam Rivers er død, skriver TMZ.

    Han ble 48 år. TMZ viser til en post på bandets offisielle Instagram-konto.

    – I dag mistet vi vår bror. Vår bandkamerat. Vårt hjerte, skriver bandet.

    Det amerikanske bandet ble i september presentert som et av de store på festivalen Tons of Rock i 2026 i Oslo. De har aldri spilt i Norge før.

    Rivers var med å starte bandet, kjent for «Break Stuff», «Rollin’» og «Nookie» på 90-tallet, men forlot det i 2015. Årsaken var en leversykdom forårsaket av mye alkohol. Etter en levertransplantasjon kom han tilbake tre år etterpå.

    Dødsårsaken er ikke kjent.

    en mann som spiller gitar foran en folkemengde
    Foto: Yalonda M. James / AP / NTB
  • Ingen nordmenn har klart det etter dem

    Lørdag 19.oktober 1985 ringte telefonen i leiligheten der Morten, Magne og Pål bodde i London. Det var med beskjeden om at låta deres Take On Me hadde nådd 1.plass på den amerikanske Billboard Hot 100-lista. Nå hadde a-ha den singelen som var mest spilt på radioer og mest kjøpt av folk i hele USA. Etter det har ingen nordmenn hatt musikk på toppen av den listen!

    -Vi startet på toppen sier Magne Furuholmen i intervjuet du kan høre i Musikklivet, og denne endret alt.

    Take On Me startet som "The Juicy Fruit Song", med bare melodien og riffet til Magne og Pål i deres første band Bridges. Mortens sang på refrenget er inpirert av Richard Strauss «Also sprach Zarathustra». Tempoet er like raskt som en moderne technolåt. Og videoen med tegneseriesekvensen var banebrytende, og ofte etterlignet siden.

    40 år senere listes Take On Me fortsatt opp blandt popens beste låter. Riffet gjør sangen gjenkjennlig på få sekunder. Og fortsatt er det nesten umulig å synge som Morten på refrenget, som går over 2 1/2 oktav.
    - Den var ikke laget for å være noen sing-a-long, forteller Magne i Musikklivet.

    Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy
    Foto: Michael Ochs Archives / Getty Images
  • – Bare så vidt han er en artist

    Flo Rida (46) er for mange unge studenter selve lyden av barndommen deres, og torsdag kveld opptrådte han i Norge.

    Han byr på nostalgi – ikke ulikt nylig norgesaktuelle Pitbull, en annen 2010-tallshelt innen partymusikk fra Florida.

    Og nostalgi selger tydeligvis: Amerikanerens konsert på studentfestivalen Uka – Norges største kulturfestival – ble fullstendig utsolgt.

    Men var det kveldens forestilling verdt de 800 kronene som hver student punget ut med? Overhode ikke, mener NRK P3s anmelder Even Samir Kaushik.

    Flo Rida på UKA 2025 i Dødens dal, Trondheim
    Terningkast 2 Konsert

    «Minimal innsats og gigantisk gevinst»

    ANMELDELSE: Flo Rida på Uka