Sannheten om Sæterbakken

Og så nå da, som vi hadde det så hyggelig. Meldingene fra Lillehammer Litteraturfestival de siste par årene gikk alle entydig ut på at dette virkelig var vårens vakreste eventyr.

Ikke bare eliten, nei, også folket feiret litteraturen i parken, kjøpte bøker i gågata og lyttet andektig til animerte poeter på Haakons pub. Lillehammer var Norges største og viktigste festival med knutepunktstatus og 1,8 millioner i støtte fra Trond Giske.

Det onde øyet

Dette kunne ikke vare. Det lå i kortene, for kunstnerisk leder for festivalen heter, nei het, Stig Sæterbakken. Alle som har lest Sæterbakkens romaner og essays vet at denne mannen har inngått en pakt med djevelen for lenge siden.

I en bok med den treffende tittelen "Det onde øye" skriver Sæterbakken at "kunsten og litteraturen som et område hvor allmenne moralske regler ikke gjelder, er et sted der både forfatteren og leseren kan utforske yttergrensene for den menneskelige erfaring, uten de bånd og forpliktelser som ellers holder oss tilbake".

Ved å invitere Holocaust-fornekteren David Irving til Sigrid Undsets fødeby tok Sæterbakken sitt litterære program ut i virkelighetens verden. Men her støtte han på en massiv motstand fra forfatterkolleger, som kanskje delte hans syn på litteraturen som et fristed for umoral og forbannet løgn, men som ville ha seg frabedt at man gav historikere som spredte løgner om Auschwitz en talerstol på en litteraturfestival.

Deconstructing history

På det tidspunktet da Sæterbakken skrev sine essays hersket det postmoderne tilstander ved landets universiteter. Jeg satt selv bøyd over bøker med titler som "Deconstructing history", bøker som i korte trekk hevdet all leting etter mening, moral og sannhet egentlig bare var konstruksjoner og talemåter.

Når denne filosofien mistet litt av sin fascinasjonskraft så hadde dette med å gjøre at mange begynte å savne noe så gammeldags som holdninger og tydelige politiske standpunkter. Krigene på Balkan og den globaliseringskritiske bevegelsen var to eksempler på høyst virkelige hendelser som krevde et tydelig svar fra verdenssamfunnet. Da svalnet interessen for historikere som var mest opptatt av at fortiden egentlig var en fiksjonsfortelling, og at det fantes mange slags sannheter.

Må ytringsfriheten vernes?

I et omdiskutert essay i tidsskriftet Samtiden skrev Dag Solstad polemisk at ytringsfriheten ikke trenger å vernes i fredstid. Og i det siste har vi jo sett eksempler på retten til ytringsfrihet blir stadfestet i det norske rettsapparatet gang på gang. I en slik offentlighet er det opp til hver enkelt av oss å skille mellom rett og galt, mellom usannhet og sannhet, mellom historieforfalskning og historieskriving.

Det er bare vår egen moralske dømmekraft som i 2008 kan holde oss borte fra å trakassere våre medmennesker hemningsløst på nettet og å trampe inn med store speilreflekskameraer i andre folks bryllup.

I dagens situasjon, hvor alt vi har å støtte oss til er våre egne skjønnsmessige vurderinger, har Fritt ords leder Erik Rudeng helt rett når han sier at denne saken ikke handler om i hvilken grad David Irving har ytringsfrihet, men om det var klokt å invitere ham til litteraturfestivalen. Så er det også sånn at Fritt Ord, med sine trusler om å trekke sin økonomiske støtte til festivalen, har demonstrert at de ønsker å legge seg opp i den kunstneriske styringen av en litteraturfestivaler.

Det er mildest talt betenkelig, og interessant, men det var ikke det dette i utgangspunktet skulle handle om. Er det noen som husker hva dette egentlig skulle handle om?

Trygghetssøkende varmestuer

Jo, det skulle handle om sannhet. Stig Sæterbakken hadde etter alt å dømme sett at norske litteraturfestivaler holder på å forkomme til trygghetssøkende varmestuer, og gudene skal vite at han har rett i det.

Han så ikke at han, ved å la Irving tale på Lillehammer, risikerte å få et quiz-lag av nynazister fra Hadeland og omegn med på kjøpet. Det var et feilgrep. Så valgte han å trekke seg i protest. Det var et nytt feilgrep, for bare ved å sende ut invitasjonen hadde han oppnådd det han ville: En diskusjon om ytringsfrihetens og sannhetens grenser i vårt land.