Scenografien til John Kristian Alsaker er avgjørende for forestillingens høytidelige ramme. Han har skapt et kongelig slott som er en vakker krysning mellom en kirke, et middelalderslott og et orientalsk slott. Vi er i en eventyrverden, der en trapp av gull, kranset av Lucia-engler, fører opp til himmelen.
Uselvisk
Dagens piker av jeg-jeg- og få-få-generasjonen, med sex-fiksert utseende vil finne få identifikasjonspunkter til stykkets heltinne, Sonja. Hun, som egentlig er den bortkomne prinsesse Gullhjerte, er anstendig kledd, beskjeden og absolutt uselvisk. Sonja tenker først på andre.
Politisk korrekt
Et velkjent engle-kurs og en relativt religiøs norsk prinsesse kan ha hjulpet frem den søkende og alvorlige siden i denne oppsetningen. I de radikale 60- og 70-åra, (fra 1967 til og med 1984), var ”Reisen til Julestjernen” borte fra Nationaltheatrets scene. Det var politisk ukorrekt å bringe en historie om engler og stjernen over Jesu krybbe. Tidene har endret seg, verden er blitt et kaldere sted å være, og da tyr man gjerne til håpet og troen, og dermed er det duket for en almenorientert nyreligiøsitet. Og vi omfavner den.
Fortellingen om Gullhjerte
Sonja og Nissemannen
Foto: Gisle BjørnebyDramaet starter før stykket begynner. Prinsesse Gullhjerte løper ut av slottet for å hente julestjernen slik at den kan skinne på juletreet i slottet. Ingen finner prinsessen igjen, dronningen dør av sorg og kongen forbanner julestjernen som han mener har forårsaket familens tragedie.
Forestillingen handler om at den fattige piken Sonja lover kongen at hun vil hente Julestjernen til ham, om han lover at han deretter vil gi den hjertet sitt. Men Sonja blir motarbeidet av den onde greven, som selv gjerne vil bli konge, og den onde heksa, som gjerne ser sin egen datter som prinsesse. Heksen oppdager tidlig at Sonja er den forsvunne prinsesse Gullhjerte og da vil greven drepe henne.
En lekende regissør
Kjetil Bang-Hansen viser igjen sin store evne til å skape sjarmerende forestillinger for alle generasjoner. Han leker seg frem gjennom teksten og har en egen evne til å binde scenene sammen.
Kim Haugen tar komiprisen som Nissefar og får god hjelp av en gruppe hjerteknusende ballettskoleelever fra Jorunn Kirkenærs ballettskole. Fra fem år og oppover til tenåringer fortryller de publikum som smånisser, bamser, snøfnugg og diverse leker i myke farger.
Topp skuespillere
Malin Soli er en forsiktig og beskjeden Sonja av stor troverdighet. Christian Greger Strøm, som var en åpenbaring av en komisk frisør i ”Kardemomme by” i fjor, lager en hvesende ond Greve så overdrevent at de voksne klapper og ler. Kjersti Holmen krummer kroppen i hekseondskap og strever med å samle leppene om en stygglang tann som stikker seg frem. Begge disse to, og Anneke von der Lippe som heksedatter, skaper en nødvendig motvekt mot sentimaliteten og skjønnheten. Erik Hivju gir både varme og moralsk tyngde til Julemannen når han forteller Sonja om at menneskenes moralske vandel viser seg i form av sunne eller syke trær i skogen.
Fortryllende stemning i musikken
Per Christian Revholt svinger taktstokken over Johan Halvorsens noteblad og skaper eventyrstemning og julestemning både på scenen og blant publikum i salen som får være med å synge julesanger.
