Plukket nesler og stjal brød for å få mat

Det er en av de februardagene i London hvor luften knapt kan bli fuktigere og vindene knapt kan bli kaldere. I et nedlagt fabrikklokale i Clapton, nordøst i London, står noen som vet hvor kaldt det er – selv om hun er innendørs. Det vil si, det føles ikke helt som innendørs.

Hun heter Martine Poppe og står i tykke støvler, med ett ben på hver side av en glovarm oljefylt ovn og har en tykk malerfrakk rundt seg som varmen stiger opp i. Og hun maler. Og maler. Og maler.

– Nå er jeg helt utmattet egentlig, jeg har ikke hatt pause siden mars i fjor, sier Poppe.

Og snur seg for å hente mer farge fra paletten sin. Eller palettvognen snarere. En gammel ødelagt serveringsvogn fra studiestedet Slade School of Fine Art gjør nytten. En gammel snusboks sørger for noenlunde støtte der et hjul mangler.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Ny teknikk

Hun holder på med sitt siste bilde, motivet er hentet fra Frognerparken i Oslo. Hun tar selv bildene med mobiltelefon, skriver dem ut i det hun kaller «gigantisk» størrelse, for deretter å legge lerret over og gjenskape motviet med maling og pensler.

–Jeg følte at måten jeg malte på før gjorde det vanskelig å forholde seg til alle de type bildene jeg hadde lyst til å arbeide med, og lurte på hvorfor.

– Så fant jeg ut av hvis jeg jobbet mer direkte fra fotografi, i stedet for hele tiden å forsøke å få ting til å se ekte ut, så kunne jeg konsentrere meg om hva det vil si å male, og lage bilder.

Det er en grå vinterhimmel over Frognerparken hun jobber med akkurat nå, og det er langt igjen til ferdigstillelse.

Men det er ingen 9-17 jobb å være kunstner i London. Ifølge Poppe blir gjerne klokken langt på natt før hun gir seg, tar bussen hjem og sover, før hun reiser tilbake tidlig neste dag.

– Tar du deg aldri en fridag?

– Jeg prøvde å ta meg fri i forrige uke, da satt jeg i fem timer på rommet mitt uten å vite hva jeg skulle gjøre. Jeg er jo sammen med venner og sånn også, men da drar vi jo gjerne på vernissasjer så jeg vet ikke om det er helt fri.

Maling på alt

Selv om hun har en egen malerjakke, eller frakk, ser det ut til at maling finner veien til de fleste steder utenfor lerretet også.

Telefonen, hvor hun lagrer lydbøkene hun hører på under arbeidet, har grå og hvite malingsflekker de fleste steder, det samme har ørepluggene og ørene hvor hun setter dem inn. Hun foretrekker lydbøker fremfor musikk.

– Jeg liker å ha noe som er distraherende, slik at jeg ikke tenker på skatt eller gå ut med søpla. Det er også hyggelig med annen stemme når jeg står her i alle disse timene.

– Har prøvd å høre på musikk, men jeg blir så lei av mine egne spillelister så jeg bruker masse tid på å hoppe fra sang til sang. Sier hun og stryker bort hår fra ansiktet, og legger igjen en liten stripe maling i pannen samtidig. Så en stripe ved haken og slik fortsetter det.

– Hvor mange klær har du med malingsflekker?

– Eeeh, jeg har ikke klær uten. Det hender at velmenende foreldre dukker opp med nye tights eller noe sånt for at jeg skal se ordentlig ut akkurat når jeg i Oslo, men i det øyeblikket jeg drar derfra igjen så er de ødelagt. Jeg kjøpte meg fin ny jakke som nå ser helt forferdelig ut.

Måtte stjele brød i søppelcontainer

Få europeiske byer inneholder så mange uoppnådde drømmer som nettopp London. På grunn av sitt enorme kunstnermiljø, og populære skoler og universiteter er det mange som søker lykken.

Men med skyhøye husleier og tøff konkurranse kan livet arte seg som en kamp for å overleve. Bare det å få i seg mat er ikke alltid like enkelt.

– På det tøffeste så har jeg vært i skogen for å hente brennesle til brenneslesupper. Og gått bak Tesco (supermarkedkjede) ved det gamle huset mitt, gjerne ved midnatt fordi det er da de kaster ut brød. Da er det alltid nybakt brød fra den morgenen som går i plastikk og så legger de det fint oppi containeren. Så henger man over der og prøver å grave det ut...

– På det beste er London et sted der du kan spise sushi for 35 kroner hver dag, og ha utstilling på Saatchi-galleriet, og kunne få lov til å jobbe selvstendig.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Oppdaget av Saatchi da hun var borte

Saatchi ja. Der kom vendepunktet i et tidvis tøft kunstnerliv.

Den mediesky kunstsamleren Charles Saatchi, som nylig har vært mest kjent for sitt stormfulle ekteskap med TV-kokken Nigella Lawson, er en svært viktig mann for mange ukjente og håpefulle kunstnere.

Han besøker årlig Martine Poppes gamle studiested, Slade School of Fine Art, for å se på avgangsutstillingen, men han har ikke kjøpt noe på flere år, før i fjor.

– Han kom inn og kjøpte arbeidene mine, men da var ikke jeg til stede. Jeg fikk telefon fra vennene mine, og så fra hans assistent. Derfra var jeg kjempefornøyd, puttet det på CV'en og lurte på hva som skjer nå.

– I desember da jeg var på tur med en venninne til Amsterdam, så begynner plutselig telefonen min å ringe. Jeg sitter og tenker at jeg ikke har råd til å svare. Men så gjorde jeg det, og så viste det seg at de ville kjøpe flere arbeider.

– Da tenkte jeg at «det beste som kan skje utenom dette her er at de vil ha en utstilling med meg». Og da gikk det en halvtime, og så ringte assistenten og sa «og forresten, vi skal stille ut».

Hun har ennå ikke møtt Charles Saatchi selv, bare assistene hans, og de er det mange av. Men bildene hennes henger utstilt i det enorme galleriet som bærer hans navn i Chelsea, ett av Londons fineste områder.

Interaktiv kunstkritikk

Da NRK besøkte utstillingen tidligere denne uken, var det en jevn strøm av folk som stanset opp ved bildene, diskuterte dem og tok bilder med mobiltelefonene sine. Et par kom også bort og gratulerte henne.

Nytt for kunstnergenerasjonen til Poppe er at sosial medier har blitt en ny plattform for kunstkritikk.

– Det er egentlig ganske morsomt, for når folk er på en utstilling som denne her og tar et bilde og skriver navnet mitt i beskrivelsen eller hva det er, så kommer det automatisk opp på min telefon – enten som Twitter- eller Facebook-beskjed.

– Det har for min del vært en veldig hyggelig opplevelse, for folk skriver veldig hyggelige ting. Jeg tror ikke de er bevisste på at i det øyeblikket de trykker på «send»-knappen, så piper det i telefonen min atelieret. Jeg prøver å ikke følge for mye med på det der, for folk har jo rett til sitt privatliv også.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Ny utstilling hvor alt er solgt på forhånd

Men det er flere enn Saatchi som er interessert i Martine Poppes kunst.

Denne helgen åpnet den norske galleristen Kristin Hjellegjerde en utstilling med Poppe og to andre kunstnere i sitt galleri i Wandsworth Town i Vest-London.

Hun hadde invitert Poppe til en prat, og de to fant raskt tonen.

– Jeg likte henne innmari godt. Hun er en ekstremt ambisiøs jente med et godt budskap og jobber 17 timer om dagen omtrent, og jeg følte vi passet veldig bra sammen. Sammen med hennes flotte personlighet og de flotte bildene hennes så syntes jeg det ville være gøy å ha en utstilling med henne.

– Og du har fått bra respons?

– Kjemperespons, svarer Hjellegjerde kjapt.

– Alt er solgt ut, jeg er veldig stolt av henne. Har alltid tenkt at det er en norsk kunstner jeg har lyst til å bygge opp internasjonalt. Jeg var i Los Angeles i forrige uke og fikk et par klienter der som også kjøpte.

Og det allerede før det har vært vernissasje eller utstilling.

Alvorskvelden

Torsdag denne uke hang bildene klare, og det var klart for vernissasjen. På en pub nede i gaten for galleriet sitter Martine Poppe med kompisen Patrick, som hun også deler atelier med.

Sist NRK traff ham satt han i en diger sovepose han hadde fått av kjæresten for å holde varmen i det iskalde lokalet. I dag har han på seg lusekofte og er pyntet til Martines store kveld. Hun er nesten fri for malingsflekker og holder hardt i en pint med øl ved siden av ham.

– Det hjelper med en liten øl før en vernissasje, bare for å få roet nervene, sier hun – en anelse tankefull.

Oppmerksomheten er ikke like lett å takle på nært hold, selv om hun setter pris på at de liker arbeidet. Et par dype trekk fra rullingsen utenfor galleriet, og hun går inn for å hilse på både Kristin Hjellegjerde og de som skal se bildene hennes for første gang.

Etter en kort stund kommer en mann med vestlandsdialekt spent frem til Martine, han heter Knut Aas (NB: ikke i familie med korrespondenten) og er av dem som har kjøpt bilde.

Han har flydd over for å se bildet for første gang, og han er strålende fornøyd.

– Fantastisk, sier han. Bare det var verdt turen!

Martine Poppe smiler, og spør om han virkelig synes det, før han får vite mer om bildet, hvordan hun har gjort det og om teknikken.

Det hele er et slags friminutt. I morgen venter atelieret og bildet fra Frognerparken som må arbeides videre med.

To utstillinger og flere bildesalg holder det gående økonomisk en stund. Men flere bilder må males. Neslesuppe og brødstjeling frister neppe så mye.