Selv en hyllet, verdensberømt kunstner som Bjarne Melgaard må vel kjenne på en viss ærbødighet, ja kanskje til og med frykt, når ha nå presenteres i en utstilling side om side med vår største kunstner gjennom alle tider, Edvard Munch.
Nå er riktignok Melgaard selv en levende legende i norsk kunstliv, nærmest for en rockestjerne å regne, men en ting er å være litt munchsk på sitt mest briljante, en ganske annen ting er det å skulle stilles side om side med mesteren selv.
Om Melgaard skjelver for dette vet jeg ikke, men selv er jeg i hvert fall underlig nervøs på hans vegne, på vei til pressevisning på Munch-museet. Hvordan skal nå dette gå?
Men både Melgaard og jeg kan puste lettet ut, for det går faktisk forbløffende bra. Det blir ikke en liten samtidskunstner, i skyggen av en ruvende, historisk gigant, men et kraftfullt og nokså jevnbyrdig visuelt «ordskifte».
Bli med inn:
Dagsrevyen besøkte utstillingen Melgaard+Munch
Mer enn Munch-innflytelse på Melgaard
Hva er det så som gjør at dette fungerer? Kanskje det at man har maktet å gjøre utstillingen til noe mer enn en ren sporing av den åpenbare Munch-innflytelsen i Melgaards kunst.
Utstillingen byr på et vell av ulike forbindelsespunkter. Det hele begynner i det åpenbare, rent motiviske fellesgodset. I Sal 1 henger Munch og Melgaards bilder pyntelig med klassisk museumopphengning med tittellort, side om side. Her vises flere av Melgaards kjente Munch-parafraser fra 1990-tallet.
Kyssets symbiose
Et flott eksempel er hans bearbeidelse av motivet «Kyss», Munchs skildring av det overgivne kysset, viser hvordan mannen og kvinnens ansikt flyter over i hverandre og blir ett, som et bilde på elskovens vidunderlige symbiose.
I Melgaards bilde er det to menn som grådig kysser hverandre, den ene mannen holder et fast grep rett under baken på den andre, og trykker ham lidenskapelig inntil seg.
Mens paret hos Munch er helt alene, står det i Melgaards bilde to monstrøse lavpannede vesener rett ved siden av de kyssende, liksom latterlig smilende, siklende, plirende, som et bilde på de enkle kreftene driftslivets representerer.
Når vi forlater dette første rommet tar utstillingen en annen form, herfra er det ikke bilde ved bildet, men utstillingen blir til en sammenhengende, fargerik uttrykkssterk collage, der de to kunstnerskapene delvis smelter sammen, delvis brytes mot hverandre i heftige dissonanser.
Grenser til det slitsomme
Utstillingen likner lite annet som tidligere har vært vist på Munch-museet; Den er visuelt så overveldende og energisk at den grenser til det slitsomme, men så er det vel heller ikke her publikum forventer å finne ro og harmoni.
Fellesnevnere hos Munch og Melgaard er som kjent fremmedgjøring, angst og erotikk. Noen steder er den raske, virtuose, skisseaktige linjeføringen så beslektet, at det kan ta noen sekunder å skille Munch fra Melgaard og vice versa.
Munchs malerier som del av installasjoner
Mange steder er berømte malerier av Munch lagt ovenpå Melgaard-bilder, slik at de ikke fremstår som selvstendige kunstverk, men deler av en større installasjon.
Hvis man skal ta innover seg Munch for aller første gang, og virkelig gjøre en nærstudie av hans bilder, er denne visuelle rammen selvfølgelig ikke ideell, men som en måte å se Munch med nye briller, filtrert gjennom Melgaards univers, fungerer det utmerket.
Trippelt mestermøte
Kuratoren har selvsagt forstått at man ikke kan la en hvilken som helst designer stå for innramningen av dette krevende mestermøte.
De har derfor satt selveste Snøhetta på oppdraget, og utstillingsdesignen er blitt et kunstverk i sin egen rett. Det å klare å samle et så mangfoldig virvar av farger, billedfragmenter, tekstbrokker, skulpturer, installasjoner til et formsterkt hele, er imponerende.
En opprørsk, befriende stemme
Det er nokså åpenbart at Munchs tilstedeværelse i utstillingen gir styrke til Melgaard, og aksentuerer virtuositeten i hans ekspressive formvokabular og dynamiske linjeføring. Vi ser det "munchske" hos ham tydeligere enn noen gang.
Men er det slik at Munch blir mer relevant når han stilles side om side med Melgaard? Jeg mener at Munch er høyst relevant for dagens betraktere helt uten Melgaard ved sin side, men det er likevel ikke tvil om at uroen, ubehaget, de skambefengte erotiske understrømmene kommer tydeligere frem hos Munch i denne sammenstillingen.
Henter frem et mørke hos Munch
Melgaard henter frem det mørke, smertefulle og burleske hos Munch på en virkningsfull måte.
Vi må også huske på at Munch tross sin strengt kristne oppvekst i sin tid representerte en opprørsk stemme, som utfordret konvensjonelle forestillinger knyttet til kjønn og identitet på en radikal og befriende måte, slik Bjarne Melgaard nettopp er en slik stemme i dagens virkelighet.
