NRK Meny
Normal

Lekende "Lulu" - med ironisk distanse

Stefan Herheims "Lulu" er ekstremt lekende og virtuos. Det meste i operaens tekst og musikk ble visualisert på scenen, ja til og med metakommentert. Aktørene fulgte opp med glans. Til tider ble det smør på flesk.

LULU 2011

STRÅLENDE TREKLØVER: Gisela Stille som den lekende Lulu, Terje Stensvold som den borgerlige Dr.Schön mens Gary Lehman kommenterer og komponerer som Alwa.

Foto: Erik Berg

Jeg lar meg nok en gang imponere av Herheims falkeblikk på partituret. Enhver bevegelse på scenen virker musikalsk og dramatisk motivert. Slik var det også da han regisserte Wagners "Tannhäuser" på Oslo-operaen i fjor. Problemet oppstår når verket i seg selv er så nakent og selv-kommenterende som Alban Bergs moderne klassiker "Lulu" er. Da føles de visuelle lag av kommentarer fra regissøren til tider som en forstyrrelse.

Les også: Operaanmeldelse Wagner/Tannhäuser

Klovne-kommentarer

LULU 2011

Kommenterende klovner omkranset den vakre scenografien.

Foto: Erik Berg

Et av Herheims originale grep er å innføre en rad av satiriske klovner som på en vakker og symmetrisk måte omkranser og stumfilm-kommenterer det som skjer på scenen. De er spøkelser, ofre for Lulus dødelige sensualitet og aktørenes dårlige samvittighet, og får sin dramatiske legitimitet når de døde tar hevn i siste akt. Men deres kommentarer overtydeliggjør mange musikalske poenger, og blir satirisk også der Alban Berg mener alvor, som når Lulu fremfører en gripende og sterk arie i 2.akt som medaktører liksom-applauderer, som spill i spillet. Da virker dobbeltgrepet også dobbelt distanserende.

Les også: Operaanmeldelse Wagner/Tannhäuser

Satirisk musikk

Distanse er nok også villet fra regissørens side, og spiller opp til det krasse blikket som Berg her retter mot spissborgerlig dobbeltmoral og maktsyke, satt opp mot dyrenes, djevelens og Lulus samvittighetsløse frie sensualitet. Men jeg skulle ønske at den vidunderlig frie musikken selv oftere fikk spille satire-kortet ut, uten at det ble gjort dobbelt opp på scenen. For her var det mange sterke musikalske prestasjoner som kunne stå på egne ben.

Strålende solister

Solistene strålte i sine respektive roller, fra svenske Gisela Stille som gjorde en fritt lekende og samvittighetsløs Lulu, til en storslagen Terje Stensvold som den borgerlige Dr. Schön. Makan til tydelig spill og tekstuttale skal du lete lenge etter! Hans sosiale fornedrelse på grunn av forholdet til fristerinnen Lulu kommer så godt frem, at hamskiftet til Jack the Ripper på slutten virker helt troverdig. Bravo! Og når man først skulle metakommentere, så spilte Gary Lehman rollen som den kommenterende komponisten med glans, og Ketil Hugaas greide å penetrere djevelmasken med et sjarmerende smil som stakk.

Orkesteret spilte 2.fiolin

LULU 2011

Forestillingen bød på mange sterke visuelle opptrinn. Her omkranses Dyretemmeren av blant annet Jesus.

Foto: Erik Berg

Med en slik altomfattende regi spilte det utvidede operaorkesteret til tider 2.fiolin. Bevares, under musikksjef John Helmer Fiores ledelse ble den sømløse flyten mellom stilarter og steile tonesprang godt ivaretatt. Det krevende partituret var på plass. Men det auditive måtte ofte vike, fordi det visuelle ble overdøvende. Det ligger så mye av dramaets lek og sensualitet i selve musikken, at for min del kunne den oftere fått spilt 1.fiolin. Og da må Operaorkesteret oftere ta den rollen, og dra på med mer klanglig sug der det virkelig gjelder! Det tåler opera-akustikken, og det tipper jeg Alban Berg selv ville ha likt.