Kunstnerisk ubehag på Kunstbanken

Kunstbanken på Hamar har på gjennom flere år satset på performance-kunst, spesielt med sin årlige festival for performance på høsten. De arbeider nå også aktivt for å bli et Nasjonalt senter for performance-kunst. Hva et slikt senter skal ha som oppgave ble forøvrig diskutert på en egen paneldebatt under årets festival. Den gikk over ti dager (24.10 - 2.11) og var i sin helhet viet Kate Pendrys kunst.

Performance-retrospektiv

Mens fjorårets festival fokuserte på finsk performance, ga den i år udelt oppmerksomhet til én enkelt kunstner, britisk-norske Kate Pendry - med tittelen ”Kate Pendry 1998-2008 Norwegian Good”. Beryktede Pendry har ved flere anledninger laget provokative forestillinger som har fått stor medie-oppmerksomhet. Hennes nyeste teaterprosjekt ”Pornography” som i oktober ble vist på Det åpne teater i Oslo, ble kommentert av selveste FrP’s Siv Jensen i forbindelse med at Kulturrådet ga det økonomisk støtte.

I den kontroversielle forestillingen ”Tales From A Wicked Child” (2004) anvendte hun barndomsfotografier av forskjellige personer som enten var blitt mordere eller ofre for ugjerninger. De hang om hverandre og konfronterte publikum med spørsmålet om hvem som var offer og hvem som var overgriper, hvem som var ond og hvem som var god. Familien til en av ofrene truet med søksmål og Pendry mottok hatpost og dødstrusler. Denne og tre andre av Pendrys forestillinger ble dokumentert på denne utstillingen på Kunstbanken.

(anmeldelsen fortsetter under bildet)

Et annet arbeid er monologen ”An Evening With Johnny Johnson”, hvor hun fremstiller en sjåvinistisk, sint og frustrert mann. Her vist gjennom en ny videofilmet versjon. Foruten disse versjonene av tidligere forestillinger samt et seminar hvor teaterkritikere satte Pendrys kunst i perspektiv - besto Kunstbankens retrospektiv også av live-forestillinger.

I tillegg til en versjon av hennes forestilling ”Pornography” i forelesningsformat, kunne man bl.a. få med seg den prisbelønte ”Sex In The Warzone” som er blitt spilt en rekke ganger både i Norge og Europa (som mange av hennes forestillinger). Den er basert på hennes egen opplevelse av en reise til Bosnia og Kosovo i 2002, sammenflettet med faktainformasjon om krigen og beleiringen av Sarajevo.

Bevegende monolog

Den forestillingen jeg fikk med meg på Kunstbanken var ”Sister Ruby Tuesday”, produsert i fjor. Som mange av hennes forestillinger er det en monolog, men her i et slags preken-format, holdt i et religiøst farget språk:

Det begynner med at Pendry kommer inn iført en løstsittende kjole, som er så åpen i ryggen at den nesten ikke henger på henne og gjør henne halvt avkledd. Hun stiller seg opp med ryggen mot publikum og begynner å svinge en pisk over skulderen som treffer den bare huden. Det hele starter således med et lite sjokk. Deretter samler hun seg og stiller seg opp bak en talerstol. Bydende, tilbakeholdt og intenst begynner hun en monolog, som en slags kvinnelig pastor som vender seg til sin egen menighet. Den er sammensatt og rommer flere stemmer og fortellinger, berører også vår egen samtid og kunstens og kunstnerens rolle. Det er noe pinefullt og smertelig over det hele, noe som uttrykker seg både i kroppsspråk og ansiktstrekk.

Det er ikke lett å sammenfatte monologens innhold. Noen ord på baksiden av en glansbilde-aktig flyer viser det høytidelige og religiøse språket den rommet:

”When You are Weary. Take Small Comfort in Dark Times: Ruby Will Seek and Destroy The Bullies and Pigs. She Will Find and Nurture The True. Love Will Always Win Through.”

Forestillingens avsluttende klimaks kommer idet monologen stilner hen og REM’s kjente sang ”Everybody hurts” kommer på høyttalerne - båret av den forpinte stemmen til Michael Stipe og med ord som glir inn i atmosfæren i Pendrys monolog. Hun løfter frem sangen med utrykksfulle arm- og håndbevegelser. Ansiktet er gjennomtrukket av smerte. Plutselig reiser en kvinne blant publikum seg og gjentar armbevegelsene til Pendry, som på et vekkelsesmøte. Hva skjer egentlig? Først etterpå skjønner jeg at hun er del av forestillingen. De skaper en vakker dialog med sine bevegelser til REM’s rolige låt, en bølge av emosjonalitet som treffer meg. Pendrys øyne fylles med tårer, hun gråter! - Er dette planlagt? Det er umulig å si, det hele befinner seg mellom virkelighet og ”make-believe”.

Men det berører, på et vis som er vanskelig å formulere. Pendrys forestillinger befinner seg på sitt beste nettopp i en slik uklar gråsone, hvor vi blir sterkt berørt på måter vi ikke umiddelbart klarer å overskue.