Jubilerende gudfar

Den 31 år gamle Coppola måtte kjempe både mot sitt eget selskap Paramount og den italiensk-amerikanske mafiaen. Innsatsen plasserte Coppola på stjernehimmelen, og gjorde filmen til en klassiker.

HØR HELE HISTORIEN HER: Francis Ford Coppola og "Gudfaren"

Utgangspunktet for filmen var et utkast til en roman fra den da relativt ukjente Mario Puzo. Paramounts produksjonssjef, Robert Evans, kjøpte i 1968 filmrettighetene uten å se på innholdet, fordi han skyldte en venn av Puzo en tjeneste.

Til tross for at den lå 67 uker på NY Times bestselgerliste da den ble utgitt i 1969 med tittelen ”Gudfaren, var filmselskapet lite lystne på å lage filmen siden andre mafiafilmer hadde floppet.

Francis Ford Coppola ble hyret inn på et beskjedent budsjett, ettersom Evans mente filmen trengte en amerikansk-italiensk regissør som kunne lage en så autentisk mafiafilm at publikum ville kunne kjenne lukten av spaghetti.

Marerittaktig opplevelse

Filmselskapet var misfornøyd med filmprosjektet fra begynnelsen av. De likte verken rollebesetningen og måten Coppola filmet på. Coppola stod hele tiden i fare for å få sparken og beskriver selv opplevelsen som marerittaktig.

- Skuespillervalget i amerikanske filmer er så til de grader forbundet sammen med filmens kommersielle potensial, forklarer den norske regissøren og Erik Poppe. Som de fleste filmentusiaster har han et intenst forhold til Gudfaren.

I "Gudfaren" var produsentene og Coppola uenige i nesten samtlige rollevalg. Coppola insisterte på den relativt ukjente Al Pacino og den fallende stjernen Marlon Brando i de bærende rollene.

Fra kalkun til klassiker

- Å ha Marlon Brando i en film var synonymt med at det måtte bli en kalkun. Det amerikanske publikumet hadde ikke sett ham i annet enn dårlige filmer så godt som de siste 15-20 årene, sier Poppe.

Datidens president i Paramount sa rett ut at Brando aldri ville få en rolle i filmen. Coppola fikk filmselskapet på gli mot å love at Brando skulle gjøre filmen for ingenting, prøvefilme og underskrive at han ikke ville medføre noen forsinkelser.

Ved å innkalle Brando til en "sminkeprøve" framfor prøvefilming unngikk Coppola å fornærme skuespilleren, og resten er historie.

Erik Poppe skjønner ikke hvordan Francis Ford Coppola klarte kunststykket.

- Før denne filmen var han var i ferd med å bli etablert som en middels regissør, men han hadde ikke gjort noen store ting. Så at han klarte å vinne alle disse kampene mot disse svære studiobossene, det skjønner jeg ikke den dag i dag.

Regissør Erik Poppes favorittscene fra Gudfaren inkluderer et visst hestehode. Har du din egen favoritt?