Erlend Øye kaller seg Orlando Oko når han spiller i The Whitest Boy Alive. Foto: Jarl Fr. Erichsen, Scanpix.
Biografi: Kings of Convenience
Sammen med sine tyske DJ-venner viste Orlando Oko, som Øye kaller seg her, at det nok skal bli god sving på livescener og rockeklubber verden over når bandet får kjørt seg ordentlig inn.
Vår venn fra Kings of Convenience slutter aldri å forbause eller å utfordre sitt publikum. Han har nå tatt veien fra akustisk folkdrevet visepop til pianodrevet Chicago-house spilt på elektriske instrumenter og bortimot instrumental orgelfunk. Øyes indiebakgrunn ligger som et sublimt underlag for en musikk med base i moderne dansemusikk, og der samarbeidet med Morgan Geist og DJ-skiva hans er de nærmeste egne referensepunktene selv om bandet skal ha nærmet seg Kings of Convenience i forhold til starten som DJs og programmerere.
I denne bandsettingen får vi oppleve Øye, stort sett noe tilbaketrukket i scenens midte på gitar og vokal.
Trommeslageren Sebastian Maschat (også kjent som Jackmate og grunnleggeren av WMF-labelen) på Bergens-artistens venstre flanke og bassist Marcin Kozlowski korrekt antrukket i en «Deutsche Grammophon»-T-skjorte ved Øyes side og organisten på høyre side av scenen.
Nervøs innledning
Musikken er rytmisk hektende, groovedrevet, og i stor grad instrumentalbasert. Så de som kom kun for å høre Øyes lyseklare stemme ble nok skuffet, selv om vi også fikk høre den.
Kings of Convenience-vokalisten og hans tre tyske venner virket noe daffe eller slitne etter festlige kvelder på den svenske halvdelen av turen, og godt mette etter besøket hos inderen på hjørnet overfor Blå før konserten. Etter hvert løsnet snippene noe, og vi fikk bitvis føle og observere Øyes velkjente dansetakter.
Innledningsvis var det noe nervøst, eventuelt uinteressert over det hele. Øye og hans to venner sto nærmest som saltstøtter og fremførte musikken uten videre tegn til engasjement eller ønske om utadvendt kommunikasjon. Det organiske elementet kom da fra de markante monotone New Order (Peter Hook)-bassriffene til Marcin Kozlowiski. Houseprodusenten («12» på Recognition) som også opptrer som Marcin Oz og DJ Highfish markante basspuls klargjorte at musikkens essens var beatene. Så entret Daniel Nentvig scenen og plankene.
Temperaturen steg
Organisten forsøkte å skrape hull i isbelegget som hadde lagt seg mellom band og publikum i starten. «You broke the ice», kommenterte Øye og løsnet lett på smilebåndet. Dette var innledningen til en stigning i konserttemperaturen. Tonefølge skled over i en ny avdeling og bort fra Joy Division- og New Order-rytmene som også Datarock og en rekke briter og amerikanere har gjort til sine de siste årene.
De orgeldrevne funkgroovene med røtter i det sene 1960-tallets og tidlige 1970-tallets musikk var sløyt, bedagelig hektende og drev oss sakte, men sikkert inn i musikken. Booker T & the MGs var den fremste assosiasjonen som slo oss.
Først når bandet kjørte i gang de mer houseinfluerte låtene på slutten skaket bandet ordentlig tak i publikum og antydet hvilken heidundrende dansefest dette kanskje kan bli etter hvert. Ved siden av «Infatuation» som går sin seiersgang på radio og lekne klubbgulv i disse dager virker det åpenbart at låter som «Golden Cage» og «Burnin`» vil slå bra an.
Avslutningsvis ble bandet klappet inn til ekstranummeret og dro fram konsertesset; en cover av Stardusts «Music Sounds Better With You» og med det ble bandets røtter i dansemusikken åpenbare. Samtidig våknet de 140 tilstedeværende publikummerne.
(NTB