Utdrag fra foredraget:
På 1560-tallet satt presten og forfatteren Absalon Pederssøn Beyer i Bergen og vurderte Norges politiske situasjon:
”Ifra den dag, Norge kom vnder Danmarck og mistet sine egne herrer og konger, så har det også mistet sin mandoms styrcke og makt … Norge er kommet til sin alderdom og blir daglig meer og meer gammel og gråhhåret, kold oc vfruktsommelig.”
Men Absalon så håp i den historien som skulle komme. En gang ville Norge våkne opp på nytt.
"Fordærvelig Forening"
Om lag ti generasjoner seinere ble Norge på nytt en selvstendig stat. Som en følge av europeisk storpolitikk ble unionen med Danmark oppløst i 1814, og Norge presset inn i en ny, med Sverige. Men motsatt det som de europeiske maktene hadde avtalt, gjorde Norge det som selvstendig part, med ny, egen grunnlov og egne sentralinstitusjoner. Unionen med Danmark – foreningstida – kunne man legge bak seg.
I 1814 åpnet presten og forfatteren Nicolai Wergeland et ildfullt innlegg i debatten om den nye grunnloven på Eidsvoll på denne måten:
”Intet, ærede Medborgere, Intet anseer jeg mer fordærveligt for Fædrelandet, end Gjenoprettelsen af Foreningen med Danmark, Kilden til den Afmagt, Fædrelandet er sunket i.”
Noen av de andre representantene hadde villet holde muligheten for en forening med andre stater mer åpen, men Wergeland var kompromissløs.
”Vi, som har over 400 Aars Erfaring om Følgerne af Forbindelsen, bør for evig sørge for, at ikke vor Efterslægt, som engang vil have glemt disse ublide Dager, ubesindig tilintetgjør Frugten af deres Fædres tunge slit, Norges Selvstændighed.”
Nasjonens "fruktbarhet"
Tenkemåtene synes ved første øyekast å ha forandret seg lite på 250 åra som var gått siden Absalons klagesang. Både Wergeland (bilde) og Absalon så på mangelen på nasjonal selvstendighet som en form for avmakt. Begge så selvstendigheten, det å ha sine egne herrer, som et mål. Og begge grep til den samme metaforen når de skulle sette ord på selvstendighetens historiske innhold: Den var målet på nasjonens fruktbarhet.
For Absalon, som skrev bare en mannsalder etter at Kristian 3. i 1536 hadde utstedt den håndfestningen som erklærte at Norge skulle bli en del av Danmark, var riket blitt ufruktbart. Wergeland stod midt i begivenhetene da Norge på nytt ble en selvstendig stat, og for ham var det som om fruktbarheten var kommet tilbake.
De to forfatterne står i hver sin ende av den perioden som går under navnet eller ”foreningstida” eller ”dansketida” – eller enda mer retorisk: ”400-årsnatten”, men de uttrykker ganske like vurderinger. Deres historiesyn er likevel svært forskjellige. Absalon så nasjonenes historie som en livssyklus: Som menneskene opplevde også de sin barndom, ungdom, manndom og endelig svekkelse og alderdom.
Wergeland derimot så historien som en kamp for høyere mål, for en idealtilstand som var gitt en gang for alle. I 1814 hadde nordmennene kommet tilbake til den etter 400 tunge år. Men konsekvensen var i begge tilfeller at foreningen med Danmark langt på vei var en tragedie. Foreningstida var en mørk fase i norsk historie sammenliknet med den tida som lå forut for den, og med den framtida de håpet ville komme.
Foreningstida i nyere historiesyn
Ettertida har igjen sett annerledes på det. Allerede en generasjon etter Nicolai Wergeland var man i en helt annen grad blitt opptatt av historisk utvikling. Den nasjonale identiteten var blitt så fast fundert at den ikke lenger trengte det historiske fiendebildet man hadde sett i Danmark og i foreningstida. I 1867 kunne Henrik Ibsen i Peer Gynts fjerde akt la Huhu, en av de gale i dårekista i Kairo, framføre en harselas over det bildet den første generasjonen av norske historikere hadde tegnet av Norges vei inn i unionen:
Ak, men saa kom Fremmedaaget
og forplumred Urskogs-Sproget.
Firehundreaarig Natten
ruged over Abekatten;
Selv om mange historikere har pekt på hvordan Norge ble tappet for ressurser gjennom foreningstida, har vi utviklet flere perspektiver på perioden. Spørsmålet om selvstendighet er ikke lenger det ene styrende, og vurderingen av unionen som en nasjonal ulykke er langt på vei blitt erstattet av et mangfold av tilnærmingsmåter. I stedet for å diskutere om Norge mistet sin ”fruktbarhet” etter 1536, er vi blitt opptatt av å stille fruktbare spørsmål, spørsmål som kan hjelpe oss til å forstå denne fortida som helhet.
Likevel er det viktig at det tidsrommet vi har foran oss, er definert som periode med grunnlag utelukkende i den nasjonale politiske historien. 1536 er det året da man fra dansk side erklærte at Norge skulle endre status fra part i en union til del av et annet rike; 1814 er året da Norge trer ut av en union der det hadde vært en underordnet statsdel og står fram som ny, selvstendig stat.
En måte å betrakte foreningstidas historie på er som en langsom, kontinuerlig endringsprosess med noen få, dramatiske brudd på et politisk nivå med bare noen ganske få aktører. Men en slik betraktningsmåte kan lett gi inntrykk av at politikk og samfunn var skarpt skilt fra hverandre. Dessuten er mønstrene av brudd og kontinuitet langt mer kompliserte enn som så.
En tidstypisk konglomeratstat
Ikke desto mindre er det klart at det er et politisk skille her, og Norges preg av å være politisk periferi i unionen med Danmark ble mye sterkere i den konglomeratstaten som ble etablert under oldenborgdynastiet i kjølvannet av omveltningene ved midten av 1530-åra. Med rikspolitikken og sentraladministrasjonen plassert i København, hadde den sterke statsveksten som fant sted, utgangspunkt utenfor Norge, drevet fram av aktører som var deler av det danske politiske miljø. Med tida ble det også slik at nordmennene kom til å bære en stadig større del av omkostningene ved å være del av en slik ekspansiv stat.
Motivene bak norgesparagrafen i Kristian 3.s håndfestning fra 1536 har stått sentralt når historikerne har drøftet forholdet mellom Norge og Danmark i unionstida. Der lovte kongen at Norge verken skulle være eller hete et kongerike for seg, men være under Danmarks krone på linje med de danske landskapene, Historikerne har derimot ikke debattert særlig mye i hvilken grad paragrafen ble oppfylt. Alle har vært enige om at paragrafen ble fulgt opp i den utstrekning at det norske riksrådet ikke ble opprettholdt etter 1536. Kongen og det danske riksrådet stod alene igjen som utøvere av regjeringsmakten i Danmark og Norge. Ingen har heller trukket i tvil at Norge ble politisk underordnet Danmark etter 1536. Men ytterst få har hevdet at Norge bør oppfattes som en dansk provins i samme periode.
Helt nylig er det historikeren Øystein Rian som mest konsekvent og omfattende har argumentert for at Norge fortsatt var et eget rike etter 1536. Norge forsvant ikke i statsrettslig forstand og det ”kan ikke herske tvil om at kongen mellom 1536 og 1814 var både dansk og norsk”, skriver han. Staten bestod fortsatt av to riker, ”toriksordningen” som Rian har kalt systemet. I norsk tradisjon kaller vi da også staten Danmark-Norge, ikke bare Danmark.
Den staten som Kristian 3. (bilde) satt på toppen av i 1536 var i sin sammensetning typisk for datidas europeiske stater. Den var en konglomeratstat, og bestod av to kongeriker, Danmark og Norge, to hertugdømmer, Slesvig og Holstein og flere ”land”, Gotland, Island, Færøyene og Grønland (det siste mest som en fordring, da forbindelsen til Grønland hadde gått tapt i løpet av seinmiddelalderen). Disse enhetene var ikke statsrettslig sideordnet: Slesvig og Gotland lå under Danmarks krone, Holstein var en del av det tyske riket, mens Island, Færøyene og Grønland lå under Norges krone. At de ulike statsdelene befant seg på ulike statsrettslige nivå, var også typisk for perioden.
Hør på hele foredraget torsdag 11. november kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 13. november kl. 7.03, i P2!
Ole Georg Moseng
f. 1958, er historiker og arbeider både med medisinhistorie og byhistorie. Han er for tida gjesteforsker ved Senter for studier i vikingtid og nordisk middelalder ved Universitetet i Oslo. Han har bl.a. utgitt ”Ansvaret for undersåttenes helse” (2003), ”Sigden og sagbladet” (1994) og har vært medforfatter av verket ”Norsk historie I-II” (1999, 2003).
Foredraget er basert på bind 2 av ”Norsk historie”, som også er skrevet av Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo.
