Utdrag fra boken "Herre"I nordmarka | ( juli 1849 )
Lukten av jern og myr og morgen, dampen fra
skogbunnen når den første sola treffer.
Vannløperne som risser vei over det blanke tjernet.
Knitringen fra maurtua; den slags stillhet.
Han klarte ikke å la være å tenke på hvordan det ville
være å kunne vise henne dette.han ligger rett ut i regnet med hodet på en stein,
noen har lagt ham slik før de gikk etter hjelp, han ble
slengt bakover og inn i krattet da skuddet gikk av, og da
han endelig ble funnet, trakk de ham ut av krattet og over
den lille bekken og la det som var igjen av hodet hans på en
stein, for at han endelig skulle få hvile, kanskje. Regnet
treffer den kalde kroppen og gjør alt rundt ham tungt
grønt og mørkt, men nå vet han ikke om det.
Den polske topplua – som Camilla en gang leende
hadde satt på sitt eget hode i en tid som ikke lenger finnes
– er nesten svart av vann og blod. Noen har forsøkt å sette
den tilbake på hodet hans, men gitt det opp.
Om noen timer vil de som fant ham komme tilbake med
hjelp. De vil halvveis slepe og halvveis bære ham ned den
stupbratte kleiva til tråkket, der kløvhesten står og venter.
Så blir han lagt over hesten og ført ned til gården, mens de
som fant ham deler lommelerka med konjakk de har tatt
fra jaktvesken hans. Nede på gården blir han lagt på et
grovhøvlet bord i stallen, mens de andre får seg noe mat
og tørre klær. Selv er han like våt da han legges på kjerra
og den lange reisen inn til byen begynner.
- Tilbake til: Her er de seks nominerte