NRK Meny
Normal

Alt annet enn Grand Prix

FRIKAR og Hallgrim Hansegård puster friskt inn i det norske dansemiljøet. Når de i sin nyeste forestilling benytter seg av en kjent samtidskoreograf, brytes nytt danselandskap i Norge.

Snuff Grinders

Fra forestillingen «Snuff Grinders».

Foto: Festspillene i Bergen

Under årets Festspill i Bergen har FRIKAR dance company vært sentrale aktører. De har bidratt med to forestillinger, dansing på rådhusveggen og andre akrobatiske innslag kontinuerlig disse ukene i Bergen.

Grand Prix-stempelet er for lengst fjernet. Forestillingene «Jamsiis» og «Snuff Grinders», som begge ble vist i Bergen, viser et allsidig kompani som snuser på samtidsdans-sjangeren.

Røsker

Nå vil det alltid være en diskusjon rundt hva samtidsdans er. En definisjon er vanskelig å formulere, selv for de som lever av å uttrykke seg innen denne sjangeren.

Samtidsdansen er på mange måter udefinerbar og derfor åpen for mange uttrykk. Tradisjonelt har ikke folkedans hørt inn under denne kategorien – naturlig nok. Men så kommer FRIKAR og Hallgrim Hansegård og røsker opp i hva begrepet kan innebære.

«Ikke-danser»

For når Hansegård etter å ha blitt definert som «ikke-danser» av dansemiljøet rundt Kunsthøgskolen i Oslo velger å samarbeide med samtidskoreografen Sølvi Edvardsen, åpner han for nytenkning rundt begrepet.

Grand Prix har vist seg å være en stor fordel for FRIKAR – alle har hørt om dem, og forestillingene trekker fulle hus.

Når de i kjølvannet av Rybak-feberen blant annet velger å bevege seg mot samtidsdans-feltet, skaper det diskusjon rundt hva samtidsdans er, men åpner samtidig for at et større publikum kan oppdage samtidsdans som kunstform – for samtidsdansen er ikke nødvendigvis så utilgjengelig som den har ord på seg for å være.

Snuff Grinders

Tittelen «Snuff Grinders» spiller på teknikken hodespinn, som er felles for forestillinges tre danseretninger.

Foto: Festspillene i Bergen

Male snus

Forestillingen «Snuff Grinders» er preget av akrobatikk og i form er den bygd opp som et show der norske folkedansere, capoeira-utøvere og breakere setter hverandre stevne.

Det er en forestilling som starter med en klar ramme, utøverne møtes som arbeidere på en flyplass – men denne rammen forlates etter hvert, og dette er den svakeste delen ved en ellers underholdende forestilling.

Tittelen «Snuff Grinders» spiller på teknikken hodespinn, som er felles for de tre ulike danseretningene. I gamle dager ble hodespinn like gjerne kalt «å male snus» – derav «Snuff Grinders».

Hadde FRIKAR klart å utvikle det globale flyplass-grepet de starter forestillingen med, hadde det gitt den flere lag og flere tolkningsmuligheter.

Stein og is

«Jamsiis» er den mest spennende av FRIKARs opptredener under Festspillene i Bergen, og den hadde også urpremiere her.

I «Jamsiis» er Hallgrim Hansegård alene som danser på scenen, men han har med seg perkusjonskunstneren Terje Isungset, som spiller på stein, is og gamle pianostrenger – blant annet.

Det er også her Hansegård har fått med seg koreograf Edvardsen, og det er et godt valg. «Jamsiis» er bygd opp av lausdans og go’karsstykkjer, det siste er muntlig overleverte dansebevegelser som er mer akrobatiske og har et mer dyreaktig preg enn tradisjonell folkedans.

«Jamsiis» er et dialektord for «ved siden av» eller «parallelt med».

Jamsiis

Hallgrim Hansegård er eneste danser på scenen i «Jamsiis».

Foto: Terje Heiestad

Sci-fi

Settingen i «Jamsiis» er en fjellvidde. Danseren er eneste overlevende etter en naturkatastrofe, og i et snølandskap med tydelig science fiction-preg leter danseren etter tilhørighet og skaper samtidig sin egen verdensforståelse, alene som han er.

Så støter han på ulike kulturuttrykk, og disse må han forholde seg til, måle krefter med og brytes mot.

Bevegelsesmønsteret og koreografien er fin. Men i en forestilling som bærer preg av å formidle en form for fortelling, kunne Hansegård benyttet seg av en klarere dramaturgi.

Det er banalt å spørre, men hva gjør et melkespann på en vidde? Hvorfor heises en hardingfele ned fra oven? Og hvordan skal publikum forstå at danseren innehar spesiallaget teknologi som gir ham kontroll over naturkreftene? Dramaturgisk er det til tider ullent, og her mener jeg Hansegård har mer å hente.

Smelte

Men det er kanskje ikke slik at man nødvendigvis behøver å forstå. Brytningen mellom kultur og natur er tydelig, og vises blant annet gjennom Isungsets opptreden på scenen.

Han spiller på selvlagde isinstrumenter, og disse begynner å smelte i løpet av forestillingen, et tydelig vitnesbyrd om kulturens inngrep i naturen.

Hansegård kan også ses som en askeladd eller en pilot á la «Den lille prinsen» som oppdager kulturen i naturen eller oppdager gammel kultur i et futuristisk landskap.

Et kast eller to

Forestillingen er som nevnt noe lang. Det er krevende å være eneste danser på scenen i en hel time. Til tider er det vel så interessant å følge med på Isungsets foretagelser.

Men at Hansegård er en danser med sterk vilje til å gjøre egne ting og en velsignet frimodighet i forhold til å bryte grenser, er noe det norske dansemiljøet skal være glade for.

Samtidig som han beveger seg mot samtidsdansen, åpner han også dører. Om han klarer å gjøre samtidsdansen tilgjengelig for et større publikum enn dagens, burde samtidsdanssjangren så absolutt tåle et hallingkast eller to.

«Jamsiis» - Den nationale scene, Festspillene i Bergen
Hallgrim Hansegård: Regi, idé, dans, video
Terje Isungset: Lydkunst
Sølvi Edvardsen: Koreografi

«Snuff Grinders» - Grieghallen, Festspillene i Bergen
Regi/koreografi: Hallgrim Hansegård
Musikk: Andreas Ljones og Andreas Bratlie
Dansere: Sua Phimsim Rusten, Miolinho, Navid Rezvani, Knut Eric Rundereim, Ulf-Arne Johannessen, Sigbjørn Rua

Jamsiis

Fra forestillingen «Jamsiis».

Foto: Terje Heiestad