Hopp til innhold

Alt annet enn Grand Prix

FRIKAR og Hallgrim Hansegård puster friskt inn i det norske dansemiljøet. Når de i sin nyeste forestilling benytter seg av en kjent samtidskoreograf, brytes nytt danselandskap i Norge.

Snuff Grinders

Fra forestillingen «Snuff Grinders».

Foto: Festspillene i Bergen

Under årets Festspill i Bergen har FRIKAR dance company vært sentrale aktører. De har bidratt med to forestillinger, dansing på rådhusveggen og andre akrobatiske innslag kontinuerlig disse ukene i Bergen.

Grand Prix-stempelet er for lengst fjernet. Forestillingene «Jamsiis» og «Snuff Grinders», som begge ble vist i Bergen, viser et allsidig kompani som snuser på samtidsdans-sjangeren.

Røsker

Nå vil det alltid være en diskusjon rundt hva samtidsdans er. En definisjon er vanskelig å formulere, selv for de som lever av å uttrykke seg innen denne sjangeren.

Samtidsdansen er på mange måter udefinerbar og derfor åpen for mange uttrykk. Tradisjonelt har ikke folkedans hørt inn under denne kategorien – naturlig nok. Men så kommer FRIKAR og Hallgrim Hansegård og røsker opp i hva begrepet kan innebære.

«Ikke-danser»

For når Hansegård etter å ha blitt definert som «ikke-danser» av dansemiljøet rundt Kunsthøgskolen i Oslo velger å samarbeide med samtidskoreografen Sølvi Edvardsen, åpner han for nytenkning rundt begrepet.

Grand Prix har vist seg å være en stor fordel for FRIKAR – alle har hørt om dem, og forestillingene trekker fulle hus.

Når de i kjølvannet av Rybak-feberen blant annet velger å bevege seg mot samtidsdans-feltet, skaper det diskusjon rundt hva samtidsdans er, men åpner samtidig for at et større publikum kan oppdage samtidsdans som kunstform – for samtidsdansen er ikke nødvendigvis så utilgjengelig som den har ord på seg for å være.

Snuff Grinders

Tittelen «Snuff Grinders» spiller på teknikken hodespinn, som er felles for forestillinges tre danseretninger.

Foto: Festspillene i Bergen

Male snus

Forestillingen «Snuff Grinders» er preget av akrobatikk og i form er den bygd opp som et show der norske folkedansere, capoeira-utøvere og breakere setter hverandre stevne.

Det er en forestilling som starter med en klar ramme, utøverne møtes som arbeidere på en flyplass – men denne rammen forlates etter hvert, og dette er den svakeste delen ved en ellers underholdende forestilling.

Tittelen «Snuff Grinders» spiller på teknikken hodespinn, som er felles for de tre ulike danseretningene. I gamle dager ble hodespinn like gjerne kalt «å male snus» – derav «Snuff Grinders».

Hadde FRIKAR klart å utvikle det globale flyplass-grepet de starter forestillingen med, hadde det gitt den flere lag og flere tolkningsmuligheter.

Stein og is

«Jamsiis» er den mest spennende av FRIKARs opptredener under Festspillene i Bergen, og den hadde også urpremiere her.

I «Jamsiis» er Hallgrim Hansegård alene som danser på scenen, men han har med seg perkusjonskunstneren Terje Isungset, som spiller på stein, is og gamle pianostrenger – blant annet.

Det er også her Hansegård har fått med seg koreograf Edvardsen, og det er et godt valg. «Jamsiis» er bygd opp av lausdans og go’karsstykkjer, det siste er muntlig overleverte dansebevegelser som er mer akrobatiske og har et mer dyreaktig preg enn tradisjonell folkedans.

«Jamsiis» er et dialektord for «ved siden av» eller «parallelt med».

Jamsiis

Hallgrim Hansegård er eneste danser på scenen i «Jamsiis».

Foto: Terje Heiestad

Sci-fi

Settingen i «Jamsiis» er en fjellvidde. Danseren er eneste overlevende etter en naturkatastrofe, og i et snølandskap med tydelig science fiction-preg leter danseren etter tilhørighet og skaper samtidig sin egen verdensforståelse, alene som han er.

Så støter han på ulike kulturuttrykk, og disse må han forholde seg til, måle krefter med og brytes mot.

Bevegelsesmønsteret og koreografien er fin. Men i en forestilling som bærer preg av å formidle en form for fortelling, kunne Hansegård benyttet seg av en klarere dramaturgi.

Det er banalt å spørre, men hva gjør et melkespann på en vidde? Hvorfor heises en hardingfele ned fra oven? Og hvordan skal publikum forstå at danseren innehar spesiallaget teknologi som gir ham kontroll over naturkreftene? Dramaturgisk er det til tider ullent, og her mener jeg Hansegård har mer å hente.

Smelte

Men det er kanskje ikke slik at man nødvendigvis behøver å forstå. Brytningen mellom kultur og natur er tydelig, og vises blant annet gjennom Isungsets opptreden på scenen.

Han spiller på selvlagde isinstrumenter, og disse begynner å smelte i løpet av forestillingen, et tydelig vitnesbyrd om kulturens inngrep i naturen.

Hansegård kan også ses som en askeladd eller en pilot á la «Den lille prinsen» som oppdager kulturen i naturen eller oppdager gammel kultur i et futuristisk landskap.

Et kast eller to

Forestillingen er som nevnt noe lang. Det er krevende å være eneste danser på scenen i en hel time. Til tider er det vel så interessant å følge med på Isungsets foretagelser.

Men at Hansegård er en danser med sterk vilje til å gjøre egne ting og en velsignet frimodighet i forhold til å bryte grenser, er noe det norske dansemiljøet skal være glade for.

Samtidig som han beveger seg mot samtidsdansen, åpner han også dører. Om han klarer å gjøre samtidsdansen tilgjengelig for et større publikum enn dagens, burde samtidsdanssjangren så absolutt tåle et hallingkast eller to.

«Jamsiis» - Den nationale scene, Festspillene i Bergen
Hallgrim Hansegård: Regi, idé, dans, video
Terje Isungset: Lydkunst
Sølvi Edvardsen: Koreografi

«Snuff Grinders» - Grieghallen, Festspillene i Bergen
Regi/koreografi: Hallgrim Hansegård
Musikk: Andreas Ljones og Andreas Bratlie
Dansere: Sua Phimsim Rusten, Miolinho, Navid Rezvani, Knut Eric Rundereim, Ulf-Arne Johannessen, Sigbjørn Rua

Jamsiis

Fra forestillingen «Jamsiis».

Foto: Terje Heiestad

Kulturstrøm

  • – Bare så vidt han er en artist

    Flo Rida (46) er for mange unge studenter selve lyden av barndommen deres, og torsdag kveld opptrådte han i Norge.

    Han byr på nostalgi – ikke ulikt nylig norgesaktuelle Pitbull, en annen 2010-tallshelt innen partymusikk fra Florida.

    Og nostalgi selger tydeligvis: Amerikanerens konsert på studentfestivalen Uka – Norges største kulturfestival – ble fullstendig utsolgt.

    Men var det kveldens forestilling verdt de 800 kronene som hver student punget ut med? Overhode ikke, mener NRK P3s anmelder Even Samir Kaushik.

    Flo Rida på UKA 2025 i Dødens dal, Trondheim
    Terningkast 2 Konsert

    «Minimal innsats og gigantisk gevinst»

    ANMELDELSE: Flo Rida på Uka

  • Tidligere Kiss-gitarist er død

    Familien bekrefter til Variety at Ace Frehley er død, 74 år gammel. Litt tidligere meldte TMZ at han lå i respirator etter hjerneblødning.

    Frehley fikk en hjerneblødning etter at han falt i studio for et par uker siden.

    Frehley var med å starte Kiss i 1973, sammen med Gene Simmons, Paul Stanley og Peter Criss, Bandet som er kjent for pyro, ansiktssminke og kostymer.

    Kiss fikk ordentlig suksess da de ga ut konsertalbumet Alive! i 1975. Ace Frehley forlot bandet i 1982, men ble gjenforent med bandet i en periode på midten av 90-tallet.

    Han har holdt flere solokonserter i Norge, blant annet på Rockefeller i Oslo i 2015.

    En gruppe mennesker med masker som spiller instrumenter på en scene
    Foto: PAUL WARNER / AP / NTB
  • – Meir nedtona, meir angst

    Kor roleg, tilslørt og plaga kan popmusikk eigentleg verte før han vert berre nedstemt og trist?

    På «How Did I Wind Up Here?» tøyar Spellemannprisen-vinnande Jouska (30) grensene for kor mykje skjør angst sjangeren toler, og lagar eit nydeleg album i prosessen, skriv NRK P3s kritikar Sofie Martesdatter Granberg.

    Albumet blir gitt ut 17. oktober.

    en person som sitter på gulvet ved siden av en gitar
    Terningkast 5 Musikk

    «Kor plaga kan popmusikk eigentleg verte før han vert berre trist?»

    ANMELDELSE: «How Did I Wind Up Here?» av Jouska