– Mange priser speiler mangfoldet

Her til lands har vi både Brageprisen, Kritikerprisen og rundt 50 andre ulike litteraturpriser som deles ut årlig.

• Les også: Fortsatt flest menn som får litteraturprisene

Det finnes ingen konsensus om hvilken litteraturpris som er den aller gjeveste. For noen er det Brageprisen, mens andre mener at det er Tarjei Vesaas' debutantpris eller Kritikerprisen, for å nevne noen.

Norge kunne ikke klart seg med kun én litteraturpris, for det er ingen land med en levende litteratur som klarer seg med én litteraturpris, mener forlagsdirektør Einar Ibenholt i Gyldendal.

– I de fleste land, som i Norge, er det en eller to priser som anses som mest betydningsfulle, men det normale er at det gjennom årene har oppstått en rekke pris-legater, regionale priser og sjangerpriser. Alle prisene har ulik herkomst, og er som regel drevet av ønsker om å stimulere litterær skaperkraft, sier Einar Ibenholt.

En enkelt pris ville heller ikke speilet litteraturens mangfoldige betydning, for et stort mangfold av lesere med ulik smak og preferanser, mener forlagsdirektøren. Han tror at grunnen til at vi har så mange litteraturpriser i Norge, kommer av vår egen norske identitet.

– Hvis det finnes flere priser i Norge enn i andre land, kan det kanskje skyldes landets heterogene kulturelle og geografiske karakter, samt at litteraturen faktisk har spilt en svært sentral rolle i skapelsen av den norske nasjonale identitet – og følgelig tillegges svært stor vekt, sier Ibenholt.

– Folk orker ikke å holde orden på 50 forskjellige priser

I Finland er Finlandiaprisen den største og mest prestisjetunge litteraturprisen, og den har også ofte stor betydning for boksalget. Prisen har blitt delt ut siden 1984 og er i år på 30 000 euro, tilsvarende nesten 220 000 norske kroner.

– Finlandiaprisen er for romaner og det pleier å høste enorm oppmerksomhet. Fjorårets vinner, Ulla-Lena Lundberg, har så langt solgt mer enn 115 000 eksemplarer i Finland, for eksempel, sier Philip Teir, kulturredaktør i Hufvudstadsbladet.

Finlandiaprisen deles ut i begynnelsen av desember, rett før julehandelen begynner.

– Det betyr at vinneren havner under mange juletrær. Mange som kjøper bare én bok i året, kjøper trolig nettopp denne.

Også i Finland finnes det mange litteraturpriser, men Teir forteller at Finlandia «overskygger alle andre priser».

Han kan ikke si noe om hvorfor det er slik, men tror at det kan ha noe med nasjonsbygging å gjøre.

På nettsiden til Finnish Book Foundation, som deler ut prisen, står det at den gis til årets beste roman skrevet av en finsk statsborger.

– Selv navnet «Finlandia Prize» er veldig nasjonalt preget. Jeg tror dessuten at vanlige folk ikke orker å holde orden på 50 forskjellige priser – akkurat som Augustprisen i Sverige, er Finlandiaprisen en mediebegivenhet, forklarer kulturredaktøren.

– Det er også en veldig subjektiv pris: i fjor valgte Tarja Halonen (tidligere president, journ.anm.) vinneren blant de fem nominerte. Som litteraturpris er den kanskje ikke særlig demokratisk, men kandidatene blir plukket ut av en jury som leser alt som utgis i løpet av året, fortsetter han.

Ifølge Teir er det ingen norske priser som blir omtalt i Finland, spesielt ikke blant finskspråklige.

– Men Merethe Lindstrøm har jeg for eksempel lest etter at hun fikk Nordisk råds litteraturpris . Og Karl Ove Knausgård er veldig mye omtalt, til og med på finsk.

– Fantastisk å få prisen

I Sverige er Augustprisen den største litteraturprisen. Den får mye oppmerksomhet i mediene og har stor betydning for boksalget.

Kristina Ahlinder, leder for den svenske forleggerforeningen, tror at juryen bør få mye av æren for det.

– Jeg tror at vi har vært flinke til å finne medlemmer til juryene. Det er folk som er respektert i kulturlivet, og de nominerer titler som mange mener er de aller beste, sier Ahlinder.

Augustprisen har vært på 100 000 svenske kroner siden 1989.

– I begynnelsen var 100 000 mye penger, men det er ikke like mye i dag. På en annen side betyr prisen mye for salget av vinnerboken.

– Det er dessuten morsomt å være blant de seks nominerte, og både forlag og forfattere blir stolte og glade for å få mer oppmerksomhet rundt bøkene sine. Å vinne prisen er fantastisk. Det tror jeg alle vinnerne kan bekrefte, sier hun.

Det ser ut som norske litteraturpriser heller ikke blir snakkiser i Sverige.

– Vi kjenner til Brageprisen, men generelt sett er svenskene ganske dårlige på norsk samtidslitteratur. Dere har mye bedre oversikt over utgivelsene våre, tror jeg, sier lederen.

Gjør forfatterne synlige

Forlagsdirektør Ibenholt mener at det er positivt for norske forfattere at vi har så mange litteraturpriser i Norge.

– Klart det er en fordel. Det er meritterende og oppløftende å bli satt pris på, og å motta håndfaste vitnesbyrd på at man lykkes i sin livsgjerning. At det er bredde i prisfeltet, tilsier jo også at det blir større bredde blant prisvinnerne, sier Ibenholt.

Leder i Den norske Forfatterforening Sigmund Løvåsen mener alle litteraturprisene vi har i Norge, gjør det lettere å være forfatter.

– De mange prisene gjør det mulig å løfte fram mange gode forfattere og forfatterskap som ellers ikke nødvendigvis ville vært synlige.

Det at det også følger pris-penger med hedersbetegnelsen, bidrar også til vårt mangfold av forfattere, mener Løvåsen.

– Det følger også penger med en del av prisene, noe som gir forfattere med en ofte dårlig og uforutsigbar økonomi, tid og økonomisk frihet til å skrive nye bøker. Som leser ser jeg det også som en fordel å bli gjort oppmerksom på nye forfatterskap og bøker når de mottar priser.

Øker folks bevissthet

Løvåsen mener dessuten at selve prisutmerkelsen kan være et nyttig virkemiddel for å øke folks bevissthet rundt hvilke litteratur som faktisk skapes rundt oss.

– Triztan Vindtorns Minnepris , som Drammen kommune og Aschehoug nå skal opprette som en nasjonal poesipris, viser hvordan priser kan brukes til å løfte fram en sjanger som får lite oppmerksomhet ellers, sier Sigmund Løvåsen.

Løvåsen kan ikke se at det skulle være noen som helst fordel for Norge å ha kun én litteraturpris.

– Det er flott at det finnes enkelte større priser med mer tyngde enn andre, men vi ser ikke at vi på noen måte ville være tjent med å bare sitte igjen med én litteraturpris i Norge, sier Sigmund Løvåsen.

Litteraturpriser er alltid positivt, mener direktør for allmenlitteratur i forlaget Cappelen Damm, Karin Mundal.

– Litteraturpriser, uansett om de er store eller små, er selvfølgelig en styrke for det litterære landskapet. At vi har en del av dem i Norge er bare et gode, det viser at litteraturinteressen er spredt og mangfoldig, som litteraturen selv, sier Karin Mundal.

– Viktig med prestisje

Forfatter Anne B. Ragde synes det hadde vært svært kjedelig dersom vi ikke hadde hatt flere enn én litteraturpris her til lands.

– Det ville vært innmari kjedelig med bare én pris. Jeg syns det er fint med mange priser, jeg. Vi er et lesende folk, og vi liker å feire litteraturen. Enhver pris for en forfatter er et klapp på skuldra, sier Anne B. Ragde.

Men selve prestisjen som følger med litteraturprisen, er viktig, mener hun.

– Det varierer jo veldig hvilke priser som har prestisje, det vet jo bransjen. Brageprisen hadde ganske lav status en stund, og da den var på sitt laveste, kuttet NRK tv-overføringen. Nå har Brage høy status igjen, mens Bokhandlerprisen har sterkt synkende status, mener Ragde.

Kritikerprisen er den av litteraturprisene som rager høyest, samt de norske nominasjonene til Nordisk Råds litteraturpris, mener Ragde .

– Det er jo et hierarki her, som de fleste får med seg. De store forlagene deler ut priser med mange penger som premie, og det elsker forfattere, understreker Ragde.

• Se også: Norges nominerte til Nordisk Råds litteraturpris

Ragde mener at det at vi har mange litteraturpriser kan føre til at noen havner i skyggen.

– Ulempen er at pressen ikke gidder å skrive om alle prisvinnerne, nettopp fordi det deles ut så mange. Men det betyr ikke at ikke hver enkelt prisvinner blir hoppende glad for påskjønnelsen, sier hun.

– Kunne vi klart oss med bare én litteraturpris?

– Nei, herregud, så kjedelig. Norges eget svar på Nobel, liksom. Da ville det blitt ufordelaktig mye fokus på denne ene forfatteren, og det harmonerer jo heller ikke med vår sosialdemokratiske tankegang, sier Ragde.