Anmeldelse av Høstutstillingen ved Kunstnernes hus i Oslo, ved kunstkritiker Mona Pahle Bjerke:
Ingen annen norsk mønstring av samtidskunst er gjenstand for en så massiv oppmerksomhet som Høstutstillingen.
Journalister, kritikere, kunstnere, gallerister og andre strømmer til for å la seg inspirere og sjokkere.
Det kan imidlertid virke som om man i år har forsøkt å motvirke sensasjonspreget som i en årrekke har klebet ved utstillingen, gjennom hovedsakelig å vise kunstverk i tradisjonelle teknikker, som ikke fremstår som spesielt spektakulære.
Men dessverre oppleves det som om man gjennom dette grepet har kommet i skade for å kaste barnet ut med badevannet.
I møte med denne utstillingen savner jeg nemlig noe av den frodigheten, og overskuddet som har preget tidligere mønstringer.
- Les også:
- Les også:
Interessante tegneriske arbeider
Men selv om utstillingen ikke fremstår som noe oppkom av nye ideer og impulser finnes det absolutt noen lyspunkter.
Ett prosjekt jeg har stor sans for er ”Tegneklubben”, et lite provisorisk rom der fem anerkjente norske kunstnere, deriblant Martin Skauen og Bjørn Bjarre, har utfoldet seg tegnerisk i løpet av monteringsperioden.
Med små skisser og håndskrevne setninger, oppretter de et kunstnerisk samspill seg imellom. Her finner vi tvetydige kommentarer til et vell av ulike aktualiteter, inkludert Christian Ringnes omdiskuterte kvinneskulpturpark og TV-serien Hotel Cæsar.
En meget enkel strektegning viser de to tårnene fra World Trade Center med en line i mellom og en liten skikkelse som faller. Tegningen henspiller på den vågale franske linedanseren som ble berømt da han en gang på 70-tallet gikk usikret på line mellom skyskraperne.
Tegningen får oss samtidig til å huske de skrekkelige bildene av mennesker som ufrivillig sprang i døden 11.september 2001.
Nærhet til hverdagslivet
Noe av det jeg liker ved disse kludrete skissene, er at de på en treffende og humoristisk måte minner oss om tegningens unike nærhet til hverdagslivet. På samme måte som fotografi, er tegning en del av virkeligheten.
Vi tegner uavlatelig, enten vi halvbevisst skribler mens vi snakker i telefonen, skisser opp bordplasseringen til et selskap, planlegger ny stueinnredning, eller tagger navnet vårt på naboens hagemur.
Også en annen gruppe tegninger skilte seg positivt ut. Johannes Høies eventyrlige og overveldende bilder maner fram et suggererende univers.
Hans forseggjorte pennetegningene, hensetter oss til en verden befolket av fabeldyr, og andre magiske vesener.
Bildene viser også en monumental fantasiarkitektur som fremstår som et slags ekko av 1800-tallets teknologiske utopier.
Ørkenvandring i bilder
Selv om noen enkeltarbeider utpeker seg, fremstår utstillingen alt i alt som en ørkenvandring i ikke alt for spennende bilder.
I følge pressemeldingen mener man her å vise frem en ny tendens, eller estetikk i det norske kunstfeltet, siden en overvekt av de deltakende kunstnerne er utdannet i utlandet.
Dessverre har jeg vanskelig for å få øye på det som eventuelt skulle være nytt ved denne estetikken.
Jeg sitter igjen med en følelse av at man her mener seg på sporet av en ”tendens” som kanskje egentlig ikke finnes.