En hovedstad for spedalske

I 1889 kom den engelske journalisten Elizabeth Garnett til Bergen for å skrive en reisereportasje om denne idylliske inngangsporten til det pittoreske norske Vestlandet. Byen var dengang et etablert turistmål, og som vår tids turister så også Garnett Bryggen, livet på fisketorget, smauene og kirkene. Og bakenfor alt dette har hun ant nærværet av den trauste, enkle norske bonden, en uadskillelig del av den romantiske opplevelsen 1800-tallets engelske fjordturister kom for å oppleve. Dette var Europas ufarlige utkant, et reisemål for romantiske eventyrere.

Men Garnett kom til å oppdage at Bergen ikke bare var idyll. Som hun skriver selv: "Norge, dette storslagne og uskyldsrene, de livbringende vinders og de mektige fossers land, hvor fjordene strekker seg 150 miles innover i landet: Norge, dette helsebringende og skjønne landet, det siste hvor en ville forvente å finne en så forferdelig sykdom som spedalskhet, er faktisk i dag dens europeiske hjem."

Da Garnett besøkte Bergen, hadde byen tre store leprainstitusjoner i nær gangeavstand fra fisketorget, med tilsammen 520 sengeplasser for spedalske. Som Norge var den europeiske lepraens hjemland, var Bergen selve leprahovedstaden, med den største konsentrasjonen av spedalske i Europa. Om det var tilfeldigheter eller bekjentskaper som åpnet dørene for Garnett, vet vi ikke, men det ble i alle fall til at den aldrende lepraforskeren Daniel Cornelius Danielssen guidet henne fra den ene leprainstitusjonen til den andre. På veien traff de også Armauer Hansen, frontfiguren i 1880-årenes lepraarbeid.

Det gamle St. Jørgens Hospital, den nye anstalten Pleiestiftelsen for Spedalske no 1 og forskningssykehuset Lungegaardshospitalet huset hundrevis av skjebner som var ufattelige for en moderne europeer som Garnett. "Selv om noen skulle bli friske," sier Armauer Hansen til Garnett, "vil de være ruiner av mennesker." Vantro blir hun presentert for unge og gamle pasienter som viser frem sine sår, byller, ødelagte ansikter og forkrøplete hender. I møte med en ung og vakker jente, som bare på hendene viser begynnende symptomer, skriver Garnett: "Denne stakkars jenten har alt påbegynt sin levende død. Hun har ikke lenger sine ungdoms drømmer. Ikke noe hjem og ingen kjærlighet vil noen gang bli hennes. Ingen ung sjømann vil noen gang kysse dette blonde håret og kalle henne sin, og ingen kjærlige barn vil se lattermildt opp i disse vakre øynene."

Leprainstitusjonene utgjorde et tragisk mostykke til det romantiske Vestlandet, og pasientene fra landdistriktene rundt Bergen ble uhyggelige vrengebilder av de smilende og fordringsløse norske bøndene som var portrettert i de engelske reiseberetningene Garnett hadde lest før hun kom.

Garnetts besøk markerer et tidsskifte i den norske leprahistorien. Ikke fordi det fikk noen konsekvenser for verken pasienter eller leger, men fordi Garnett trolig var den første som møtte det norske lepraproblemet som turist. I dag følger tusenvis hvert år i Garnetts fotspor og går nysgjerrig mellom de tomme pasientrommene på Lepramuseet St. Jørgens Hospital. Guiden på museet møter dem med noen ord om det norske lepraarbeidet, om livet på hospitalet og om Armauer Hansens berømte oppdagelse av leprabasillen i Bergen i 1873. Mange lar seg forbløffe av dette møtet mellom glemsel og storhet, mellom det beskjedne museet og den berømte bergenske leprahistorien. Målet med dette foredraget er ikke å berømme enkeltpersoner eller å rangere bergenske forskere etter innsats og fortjeneste. Men jeg skal la dette første turisbesøket, denne engelske jornalistens plutselige entré i den norske leprahistorien, danne utgangspunktet for å si noe om hva det var som gjorde Armauer Hansen spesielt så betydningsfull i verdens øyne. Selv om den sykdommen lepra kan følges i Norge i omkring 1000 år, skal jeg etter en historisk innledning konsentrere meg om lepra som et offentlig og politisk helsespørsmål på 1800-tallet.

Lepra er en av de eldste sykdommer vi kjenner til. I Asia har den trolig eksistert i mange tusen år før Kristus, og den har en lang historie også i Europa. En har antatt at sykdommen kom til Norge noe før år 1000, og at den her, som ellers i Europa, var forholdsvis utbredt frem til 1500-tallet. Etter at de spedalske hadde vært en del av bybildet over hele Europa i flere hundre år, synes problemet da å gå tilbake. Vi må anta at en viktig årsak til dette var den strenge sosiale stigmatiseringen og isoleringen av de syke. Middelalderens spedalske, særlig i Sentral-Europa, ble mer eller mindre behandlet i overensstemmelse med Moselovens bestemmelser om urenhet, og hospitalene eller leprosariene fungerte gjerne som klosterlignende institusjoner hvor de syke avga kyskhetsløfter og levde sammen i tilbaketrukne religiøse ordner. Fra flere land kjenner vi rutiner for innleggelse i form av en dødsmesse. Etter messen ble den spedalske ført til kirkegården, der jordpåkastelsen fant sted. Den ulykkelige syke har dermed vært erklært død for denne verden.

Vi kan ikke se på middelalderens behandling av spedalske som et uttrykk for moderne, medisinsk smittefrykt. Snarere speiler det forestillingen om besmittelig urenhet, som man igjen kunne bli syk av. Uavhengig av intensjonene fungerte dette likevel som et moderne smitteforebyggende tiltak, og altså som en medvirkende årsak til at spedalskhet sluttet å være noe reelt helseproblem i de fleste europeiske land mot slutten av middelalderen. I tillegg må vi se levende død-prinsippet som noe mer enn et stigma. Det hadde klare praktiske motiver. Det la alle forpliktelser døde, både for den syke selv, for ektefeller, barn og alle andre. Ektefellen kunne gifte seg på nytt, mens den syke kunne leve i enda mange år innenfor hospitalets murer, fritatt for militærtjeneste, skatt og andre forpliktelser som han eller hun måtte ha.

Begrepet "spedalsk" har nok blitt brukt om mange typer syke i middelalderen. Før de sikre diagnosesystemene ble introdusert på midten av 1800-tallet, kan vi godt tenke oss at forskjellige mennesker med hudsykdommer, har blitt ansett for å være spedalske, både av seg selv og andre. I dag bruker vi ikke ordet "spedalsk" som en medisinsk diagnose. I stedet brukes "lepra", og også, som jeg skal komme tilbake til, "Hansen’s disease". Lepra er en kronisk infeksjonssykdom som er forårsaket av leprabasillen. Den er smittsom og overføres normalt ved dråpesmitte, men bare en liten del av befolkningen vil, gjennom en svikt i immunforsvaret, være disponert for å reagere på smittestoffet. Denne disposisjonen har nær sammenheng med proteinmangel, og dermed med dårlige levekår, men vil i de fleste samfunn være sjelden. Derfor kalles gjerne lepra den minst smittsomme av alle smittsomme sykdommer. Bare et fåtall av de som eksponeres for smittestoffet, vil reagere på det med å utvikle symptomer.

Hør hele foredraget torsdag kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag kl. 7.03!

Sigurd Sandmo

f. 1971, cand. philol. med hovedoppgave om bruken av lepra-motiver i Ingeborg Gryttens salmer, er daglig leder for Lepramuseet ved St. Jørgens Hospital i Bergen. Utgitt bl.a. "The politics of a Bacillus" i "The Microbial Challenge" (New York 2002). Litteraturanmelder i Bergens Tidende og bl.a. Vagant.

Lenker