Victor Lind er en kunstner som har markert seg i norsk kunstliv i mange tiår, likevel er Kunstnernes Hus aktuelle utstilling “Contemporary Memory” oppsiktsvekkende nok, den første omfattende separatutstillingen med Linds arbeider noensinne.
Lind var del av den radikale kunstgruppen GRAS på 1970 – tallet, som er kjent for sine ofte politisk ladede kunstverk, som sprang ut av en fortvilelse over Vietnamkrigen, og en intens motstans mot EEC (EU).
«Contemporary Memory»
Utstillingen på Kunstnernes Hus konsentrerer seg om Linds omfattende syklus «Contemporary Memory» der han på ulik måter og gjennom forskjellige medier nærmer seg tematikker knyttet til deportasjonen av norske jøder under 2. verdenskrig.
Dette er et prosjekt han har jobbet med siden 1994. Utstillingen beveger seg mellom to ytterpunkter, personifisert gjennom to menn.
Det dreier seg om den norske politimannen Knut Rød som var NS-medlem, og som ledet deportasjonen av norske jøder i Oslo, og gartneren Rolf Alexander Syvertsen som skjulte jøder, og motstandsfolk i sitt gartneri på Carl Berners plass, og hjalp dem til å flykte over grensen til Sverige.
Paradokset, som er utgangspunkt for utstillingen er at mens gartneren ble angitt og skutt, ble politimannen frikjent, og fortsatte å jobbe i politiet etter krigen som en aktet førstebetjent.
En himmel full av stjerner
Et kjent verk vi finner i utstillingen er «Oslo by night», som er skapt både som video, men også som bilde; Det er ganske enkelt et koboltblått kart over Oslo, bestrødd med stjerner.
Oslo by Night - Victor Lind
Stjernene markerer adressene til de mange hundre jødene som 26. oktober 1942 ble hentet i sine hjem i drosjer og kjørt til Oslo havn der de ble tvunget om bord i skipet Donau og brakt til Auschwitz.
I et annet verk i utstillingen tar han fatt i den samme hendelsen på en annen måte. Verket heter «I`ll bring you home» og er laget i 1998.
Her har Lind skapt en symbolsk rekonstruksjon av den skjebnesvangre oktobermorgenen. Klokken fem om morgenen fikk han hundre tomme drosjer til å gjøre samme rute.
De tomme bilene blir et sterkt symbol på det uopprettelige fraværet disse menneskene har etterlatt seg, men verket kan også sees som et desperat, men fåfengt forsøk på å gjøre det gjorde ugjort, å hele et sår i historien.
Contemporary Memory I'll bring you home - Victor Lind
I utstillingen finner vi fotografier av den sorgtunge drosjekortesjen, samt et flerskjerms videoarbeid.
Her går vi inn i et rom der vi er omgitt av flimrende lerreter på alle kanter. Som så ofte ellers hos Lind fungerer skjermen både som en arena der en fortelling utspiller seg, men også som en malerisk flate.
Her, som gjennom hele syklusen, skaper han et spill mellom ulike monokrome (ensfargede) fargeflater.
Han stiller de komplementære fargene opp mot hverandre; grønt mot rødt, gul mot fiolett og oransje mot blått.
I verket flettes det som en gang skjedde sammen med rekonstruksjonen på en måte som gir oss en opplevelse av at historien er en levende del av øyeblikket. Det er også dette utstillingen tittel henspiller på.
«Den onde og den gode»
Utstillingen konstruerer en fortelling som beveger seg mellom to poler; det gode og det onde; snill gartner og slem politimann. Og selvfølgelig kan dette oppleves som en tanke endimensjonalt. Og det er ingen tvil om at Victor Lind er en person som uttrykker seg gjennom spissformuleringer.
Men dette er heller ikke en akademisk, distansert historisk avhandling, det er et inderlig, personlig kunstprosjekt.
Han setter også tydelig an tonen fra første begynnelse; Hele utstillingen begynner med bilde av ham selv som toåring, (han og moren unnslapp bare så vidt deportasjonen).
Ved siden av dette bildet ser vi et fotografi av en politimann sett gjennom et nattsikte; Lind har selv sagt at bildet kan forstås som et uttrykk for at han mener at disse lydige tjenestemennene som utførte naziordrene selv kunne fortjent en kule for pannen.
Liten gutt på Lunner - Victor Lind
Men man behøver ikke dele hans syn på hva slags represalier som kunne vært passende i denne situasjonen, for å erkjenne at styrken i prosjektet hans ligger nettopp er denne mektige vreden, og den dype sorgen.
Dette er rett og slett et verk skapt med hans eget hjerteblod, for å si det med Munch.
Vårt ansvar for å tenke
«Contemporary Memory» er ikke bare en formsterk og tankevekkende utstilling, det er en viktig utstilling, fordi den minner oss om noe vi aldri får lov til å glemme, at vårt dype ansvar som mennesker er å makte tenke fritt, og å fatte selvstendige beslutninger.
Dette poenget er virkningsfullt understreket i utstillingen gjennom en filmsnutt, det er en klassisk henrettelsesscene med duknakkede fanger på rekke og rad. En ung, tysk SS- soldat hever geværet til skulderen for å skyte, men blir plutselig klar over hva han er i ferd med å gjøre. Han legger fra seg geværet og stiller seg side om side med de dødsdømte.
