Dybdeboring i et mesterverk

Både Edvard Munch selv og andre har regnet "Det syke barn", også kjent som ”Syk pike”, fra 1885-86 som hans gjennombruddsverk. Munch tok her utgangspunkt i erindringen om søsteren Sophie som døde noen år tidligere, i 1877, av tuberkulose, da han var fjorten år gammel. Nå har Nasjonalmuseet viet dette bildet en egen utstilling, hvor det settes i perspektiv på flere måter.

Skandale og mesterverk

Bildet ble første gang vist på Høutstillingen i 1886 med tittelen ”Studie”. Som utstillingen viser var mottagelsen på ingen måte entydig negativ, slik det ofte har blitt fremstilt - også av Munch selv. Mange av Munchs kunstnerkolleger betraktet det helt fra første stund som et ubetinget ”mesterverk”. Samtidig ble det også utsatt for kritikk av en venn som Hans Jæger eller tidens viktigste kunstkritiker Andreas Aubert.

Men det stemmer også at det fra annet hold ble latterliggjort og vakte skandale. Det var ikke først og fremst motivet, men selve den uferdig malemåten som provoserte - den oppskrapte overflaten, merkene etter rennende maling og de oppløste formene. Det vi i dag nettopp ser som det moderne og nyskapende ved bildet.

Kunsthistorisk sammenligning

I utstillingens første sal vises nå ”Syk pike” på en egen vegg, omgitt av andre malere fra samme tid, som Christian Krohg, Werenskiold, Eilif Petersen, men også franske som Gustave Courbet og Gaugin blant annet.
Disse henger tett i tett på de tilstøtende veggene i tråd med datidens salongmanér. Oppstillingen setter ”Syk pike” i relieff til datidens nye maleri og innbyr til sammenligning. Det er også stilt opp mot Munchs ”Vår”
som han malte tre år senere og som også er en sykdomsscene.

Et viktig moment som kommer tydelig frem er hvordan denne typen motiver med syke barn, var et standardmotiv i samtiden. I norsk sammenheng finner vi det bl.a. hos Krohg og Hans Heyerdahl som er representert her.

Interessant nok har man til denne utstillingen rammet om ”Syk pike”. I stedet for den gullrammen vi er vant til å se er det nå omgitt av en helt svart og enkel ramme, som i mine øyne bidra til å gjøre bildet og dets farger tyngre og dystrere.

Et gjentagende motiv

Ved siden av den kunsthistoriske sammenligningen med annet maleri, gir denne utstillingen ikke minst anledning til å se alle de forskjellige versjonene Munch gjorde av dette motivet. Han malte i alt seks versjoner av det, den siste i 1927, og gjorde grafiske versjoner både i koldnål og litografi. Det er et av de motivene gjentar mest. I utstillingen blir bildet også satt i sammenheng med sykdomshistorie omkring tuberkulose.

En av salene er videre viet den maleritekniske analysen av bildet og hva dette sier om den prosessen som ligger bak bildet. Munch har selv berettet om hvordan han gang på gang skrapte det ut for igjen å forsøke å fange den særegne stemning og første inntrykk som han ønsket å formidle av sin dødssyke søster - hennes ”gennemsiktige bleke hud - den skælvende mund - de skælvende hender”. Bildet henviser til en sterkt personlig erfaring og ble samtidig det kanskje første virkelig modernistiske maleriet i norsk kunst.

Sammen med Munch-museets rekonstruksjon i høst av Munchs skandaleutstilling i Berlin i 1892 og den nye verkkatalogen over hans maleri i fire bind, gir denne mer avgrensede utstillingen et viktig bidrag til forståelsen av Munchs kunst.