Utdrag fra boken "Din nestes eiendom"Første del: Tysbast
Anders hadde sett døde mennesker, flere ganger. Men han hadde aldri sett sjølve døden, den var kommet som en veldig rykning, som om Gud Herren sjøl hadde tatt et godt tak og ristet bonden før Han slapp ham ned, livløs.
Eller var det en annen som hadde vært til stede? Satt ikke djevelen klar i en krok når en av hans skulle dø, klar til å snappe sjelen når den for ut av munnen med det siste sukket?
Hadde han ikke merket noe, ant en svart skygge?
Anders visste ikke, han hørte Mette be Herren bevare mannens sjel, mumlet et amen og tumlet ut på tunet. Han stirret opp, som om det ennå var håp om å se denne sjelen dersom den suste av sted mot himmelen, kanskje tok den skikkelse av en fugl?
Det var en grå dag over jordene; hele våren hadde vært våtere og kaldere enn noen kunne huske. Anders gikk bortover mot lia; han ville finne seg et sted der han kunne se fjorden, slippe å tenke på det som nå lå der inne i benken og brått var et ingenting som skulle graves ned, råtne og bli borte. Det var ikke mer han kunne utrette. Herr Peder var alt underveis, han ville komme for seint til å gjøre noe for sjelen, men alt det andre kunne han ta seg av.
Da så han planten nede i ura, akkurat som året før. Nå hadde den fått bær.
Bonden var død. Men han hadde jo vært dårlig?
Djevelen hentet sine.
Hva var det egentlig hun hadde sagt om smaken?Anders så hvordan det høye mailyset flommet ned over fjorden. Himmelen øste det ut, et øyeblikk var det som om lyset løftet ham ut av de trange klærne, den murrende sulten, opp mot noe stort, som i en kirke der den borterste veggen var åsene som reiste seg på den andre sida av den skarpe, blanke vannflaten. Det var allerede velsignet varmt og nesten ikke et vindpust sjøl helt her nede.
Skikkelsen til Halvard Strand som sto ytterst på brygga og skygget med handa for øynene, brakte ham tilbake til jorda. Lyset gjorde den vesle båten som nærmet seg utydelig, enda den var så nær at de kunne høre knirkelyden fra tollegangene. Anders visste godt at han så bedre og skarpere enn den aldrende bonden, men han passet seg for å si noe. De to som rodde, hadde kofter og var uten hodeplagg. På bakerste tilje satt en røslig mann i kappe, med stort, grått skjegg. Om ikke Anders tok mye feil, hadde han ei lita reisekiste foran seg.
-- Detta må visst være biskopen sjøl som kommer! ropte Halvard ned til de tre da de kom inn under brygga. -- Han får være velkommen til Strand! Herr Peder har bedt meg møte her og følge biskopen opp bratta til husene. Skyssen skal komme dit.
-- Takk for det, min gode mann, svarte han med kista. -- Det er jeg som kommer, ja. Riktignok skal jeg på vår gode konges bud retteligen tituleres superintendent, men jeg har erfart at det ord faller såre tungt på almuens tunge. Så det gamle episkopus får duge. Det betyr nå bare tilsynsmann, og deri ligger det egentlig aldeles ingen papisme. Hva kaller du forresten deg selv, bonde?-- Halvard ble jeg kristnet, herre biskop.
-- La drengen din ta kisten, Halvard. Og gi meg så en hånd slik at jeg kommer opp på bryggen. Jeg må si du har bygd den temmelig høy. Det kommer vel ikke havfarende skip og legger til her hos deg?
Kista hadde to tunge, smidde jernhandtak. Anders lurte på hva biskoper førte med seg. Sikkert Bibelen eller en annen bok med stor kraft. Og vin måtte de vel ha. Kanskje herr Peder til Vestby var gått tom for Jesu blod og ventet på mer? Han løftet den og fant at kista var drøy nok å bære i den lange, seige lia opp til tunet.
Her og der i brattlendet vokste det store eiketrær. Men de sto bladløse og det var ingen skygge å finne under dem ennå. Det var bare noen dager siden gauksmesse, og likevel brant sola som om det skulle være midt i slåtten. Biskopen hadde tatt av seg kappa og lot Halvard bære den, men likevel ble han fort varm under den svarte, store kalotten. Anders så hvordan han stadig var oppe i panna med ermet.
Ved sida av ei røys midt oppe i bakken stakk det opp en underlig, sprikende liten busk. Greinene var nærmest bare strittende pinner, helt uten blader. Men de var nesten dekket av små, blårøde blomster som satt tett i tett oppover.-- Men hva har vi her? spurte biskopen og stanset. -- Nå, Halvard på Strand, hva kalles denne veksten mellom dere bønder her i bygden?
Halvard var lite vant til å bli satt på prøve. Det var helst han som kommanderte eller spurte ut andre. Han hostet litt og spyttet før han sa:
-- Å, jeg veit ikke av at vi har noe eget navn på all slags kvist og kvas akkurat.
Torde han? Anders var redd for det som kunne komme seinere, når herremannen fra Oslo vel var dratt av sted til prestegarden. Men han klarte ikke holde seg:
-- Hu mor kaller’n helst for tived, hu da!
-- Intet dårlig navn, nikket det under kalotten. -- Tived eller tysbast. Selv om det er sørgelig hedensk, Ty var visselig en av våre forfedres avguder. Men sant å si er de lærdes betegnelse ikke stort bedre. Daphne var en nymfe, forfulgt av den begjærlige Apollon. Til sin redning forvandlet hun seg til en busk. For øvrig en urt man skal omgås med den aller høyeste respekt, vår norske Daphne. Vakkert skinner den i solen, og god skal den være til smørelse mot gikt, men tolv bær er nok til å ta livet av en fullvoksen mann, sies det.
-- Å jøsses og hu marja! utbrøt Halvard. Biskopen så et øyeblikk på ham, før han fortsatte:
-- Det sies også at den smaker så brennende vondt at ingen vil falle på å spise av den. Vår salige Morten Luther selv sier et sted at det er en velsignet vekst, siden djevlene ikke tør tygge dens grener eller bark, ti den brenner dem som den hellige ild.De gikk videre oppover. Kistehandtakene skar dyktig i nevene, og biskopen pustet i store, blåsende sukk; det lød som om de kom helt nedefra den trinne magen hans. Knapt noen av gardene langsmed fjorden lå i slik helling som Strand. Men da de først kom opp på flaten, åpnet det seg mange små og større åkerflekker foran dem, brutt opp av steinete landholmer med lunder av eik og andre stortrær. Klyngen med små hus rundt et tun lå fint til mellom trærne.
Biskopen stanset enda en gang og tok et overblikk.
-- Det må jeg si, min gode Halvard! Alt dette og fjorden full av fisk. Så vidt jeg kan erindre meg, er det ikke noe beneficeret gods her på Strand?
Nei, kirken eide parter i de fleste gardene der omkring, men ikke i Strand. Halvard var for sjøleier å regne.
-- Og her er skog nok? spurte biskopen.
Å ja, mente Halvard. Så mye å skryte av var det vel ikke. Men til byggetømmer og brenne og redskap holdt det saktens.
Inne på tunet satte Anders ned kista. Bonden ropte inn til sin kvinne og ba henne straks bringe den sjeldne gjesten noe nybrygget øl.
- Tilbake til: Her er de seks nominerte