Det vokser et tre i Mostamägg

Et ønsket barn kommer til verden, født under kjærlighetstreet.
Et annet barn kommer til verden, født under ensomhetstreet,
for det var ikke ønsket, det skulle aldri
vært født, og når det skriker, må det få noe i munnen:
En vorte, en finger, en fille dyppet i brennevin,
så tier det, så høres på nytt bare suset i trekronene,
og moren kan ta det i armene sine og søke dit trærne
vokser tettere og skyggene gir bedre skjul. Et sted der
bakken er myk graver hun seg et hjem. Et hjem for
to menneskekropper, den ene liten ennå, trenger ikke
være stort, og i bygder der hjertevarmen er sparsom
har jordvarmen berget liv.
– Se, her levde hun, i en grop i bakken.
– Det er ikke sant. Ingen kan leve slik!
En grop inni en skråning på svenskesida av grensa,
nok til å gi ly for vinden og regnet, og skjermet med
stokker dekket av torv og granbar: En vegg, og samtidig
et tak. I dette landet kan ingen hus være uten
vegger. Men hvem hjelper henne, hvem skaffer stokkene?
Ingen, det er ingen som hjelper henne, hun finner
gammelt tømmer i skogen som hun sleper til stedet,
mens barnet som ligger i mosen skriker. Hun drikker
av bekken i dalsøkket og ammer, og går og ser etter
fugler i snarene hun har satt, og fisk er det i sjøen. På
framtida tenker hun ikke, for barnet vil kanskje ikke
leve vinteren over, de to første mistet hun jo, så hvorfor
skal dette leve?

Et dirrende liv ved brystet, en kortvarig tilstand, lik
alle andre, dette vil heller ikke vare.
Barnet, en jente, skriker hardere enn det forrige, og
de små nevene fekter når hun ikke er rask nok med
å få brystet fram. Jenta må få et navn, et navn uten
prest og uten kirkeklokker, men er ikke skogen selv
full av kirker, og er ikke lyden av ospelauvet klokker
gode nok?
På neste åsrygg ligger den høye steinen som har
vært kirke for flere enn henne, dit bærer hun barnet
da det er en måned gammelt. Trollkirker blir de kalt,
og unåde faller over dem som rører ved dem, men er
hun ikke allerede i unåde? Steinen blir ikke borte slik
menn eller barn blir borte, steinen er trofast og tålmodig.
Den har navn på mange språk, givi heter den
på hennes, et ord med en letthet i seg, og tro om ikke
det tunge trenger nettopp det lette ordet? Et ord som
kan gi et lys, et løft?
Nå kneler hun i mosen foran den gamle kjempen,
og løfter barnet opp.
– Rakas givi, hvisker hun, – gi Annikka av din trygghet
og ro! Gjør henne sterk, om hun får leve, og ikke
svak, som jeg!
Hun løfter barnet over hodet, så både steinen og
berget og himmelen og alle gode krefter kan se
det, hun trenger ikke skjule barnet for skyene eller
vinden, det er bare mennesker hun må skjule det for.

Et sted høyt over det andre skal han finnes, den
Herre Jomala, men finnes han for slike som henne?
Som liten lærte hun å be, men Herren ga henne ikke
ly mot kulda sist hun ba om det. Jorda ga henne det,
og lutende steiner hun kunne krype innunder, og sjøen
gir henne mat, alt Herren nektet henne får hun her i
skogen, derfor er det steinene og trærne hun vender
seg til, den susende vinden og den klukkende bekken,
hvorfor skulle hun vende seg til noe annet?
Hennes gud er nær nok til at hun kan høre ham
og kjenne ham hver gang hun legger kinnet til et tre.
Han lover henne ingenting, for de som lover glemmer
det i neste øyeblikk. Han likner de mennene hun har
funnet varme hos, de som heller aldri lovet henne noe,
for så ville de vært løgnere, slik alle som lover ting før
eller siden må bli.
Også det forrige barnet greide hun å skjule, så lenge
det levde, men så ble hun fanget mens hun fremdeles
hadde melk, den hadde vætet serken hennes foran,
og i vitners nærvær ble hun holdt mens en skjelvende
gammel prest løsnet klærne hennes og viste det fulle
brystet og dråpene som dryppet:
– Her er beviset på at denne kvinnen har latt seg
besove, gjort seg skyldig i leiermål og kvittet seg med
frukten av det!
En uro knytter seg til steder hvor en mor har latt
barnet sitt bli liggende, ved Gråtarskjæret kan folk om
natten høre den såre klynkingen.
Selv har hun aldri drept noen, ingen uten fisken og
fuglene hun har fanget, og det er noe annet, om det
står om fuglens liv eller hennes, det finnes tilgivelse
for slikt.

Mennene i mørke klær som oppdaget melken fra
brystene hennes ville vite hvor hun hadde gjort av ungen.
Den første fikk aldri noen vite om, hun hadde
snørt seg så stramt at magen ikke syntes, og ved tjernet
hadde hun gjemt et gammelt klede som hun etterpå
fylte med stein og senket der det var dypt sammen med
barnet, som ikke hadde skreket. Så hadde hun gått tilbake
til fjøset hos bonden hun hadde post hos, det var
nødsår og knapt om arbeid, hun hadde syndet, men
aldri drept noen. Det første barnet var uten stemme,
uten pust, det var den Herre Jomala som hadde villet
det slik. Det hun fikk siden druknet i en bekk mens
hun prøvde å skaffe mat, for også det levende barnet
hadde hun måttet gjemme, slik at den mannen hun
fikk varme hos enda en natt ikke skulle komme i vanære.
Hvem ønsker vel vondt over mannen som ga dem
varme?
– Barnets far? ville de vite.
Da bøyde hun hodet.
– Det var så mørkt, hvisket hun. – Så mørkt og
kaldt.
– Tjenestefolka på Suomägg sover i fjøset om sommeren,
de sover så tett som silda der, kvinnfolk og karer
om hverandre! Du hadde vel nok å velge i, da. Og
så husker du ikke hvem han var.
Hun så ned, hjertet dunket og hun knep øynene
hardt igjen, nå gjorde hun seg løsaktig, men heller
gjøre seg løsaktig enn å ødelegge et hjem med tre unger,
ved å si det som sant var, at det var husbonden
selv som tok henne inntil seg i mørket.

Han hadde hatt så gode hender, Heikki på Suomägg,
og hvor lenge kunne et menneske leve uten henders
berøring? Hvor lenge? Selv hadde han også lenge gått
uten dette, for kona på Suomägg ville ikke ha flere
barn, men snill mot tjenestefolka var hun, de manglet
verken klær eller mat, og hvem ønsker vondt over
dem som bare gjør godt?
Lydene fra dyra der i mørket, den lave raslingen
fra vidjespenninger. Lydene fra de andre sovende eller
våkne i fjøset, slik at en følte seg enda mer alene. Og
så: Én som nattevandret mellom stall og fjøs og låve,
fordi han var alene, han også.
At ungene som kom av dette ikke fikk leve, var vel
den Herre Jomalas mening, for Han hadde en mening
med alt, selv om hun skrek da hun fant det druknede
barnet, at hun aldri noen gang ville tilgi Ham dette.
Den vesle gutten som nettopp hadde ligget så varm
mot brystet hennes og smilt. Hun hadde tenkt at hvis
vinteren ble for hard, og hun ikke fikk noe tak å huke
seg innunder, skulle hun båret ham ned til den barnløse
storbonden i bygda, og i ly av natta og godt innpakket
lagt ham på trappa der. Så ville han vært berget,
for ville de latt en liten unge dø?
Nå hadde hun født et tredje barn, en sint liten jente,
og dette barnet lever ennå, lever hos henne i en grop
hun har gravd til dem begge. Til potetene hun har tatt
fra en åker graver hun også en grop, som hun brer
jord og mose over, hauta kalte de gamle dette, det er
ordet for grav. Man graver for å avslutte, skjule, men
også for å bevare, den som ser etter liv må akte på
himmelen, hva den viser, men også lete etter dette som
jorda skjuler, ja det som kan likne en grav.

Fra romanen: Det vokser et tre i Mostamägg