Hopp til innhold

Det fjerde fra Cumshots

Cumshots fjerde album er klart, med gjester som Jon Eberson, Lars Christian Narum fra Hellbillies og «noen gospeldamer».

Cumshots er klare med albumet «A Life Less Necessary»

Cumshots er klare med albumet «A Life Less Necessary», med fengende låttitler som «Blood Don't Lie» og «What Bleeds Must Be Butchered». Her har Kristopher Schau med kniven, omringet av bandmedlemmene Ole Petter Andreassen, Fredrik Gretland, Tommy Reite og Christian Svendsen.

Foto: K&U / K&U

Kristopher Schau

Kristopher Schau i spissen for Cumshots er klar med sitt fjerde album, og skal ut på en av sine berømte – beryktede – turneer i oktober.

Foto: K&U / K&U

– Jeg har spilt i band i over 20 år og aldri tjent noe på det. Likevel er musikk det viktigste for meg, det jeg liker best å gjøre. Jeg lurer på om jeg noen gang vil slutte.

Kristopher Schau smiler skeivt.

Han sier at da The Cumshots hadde fire ukers ferie uten å øve i sommer, ble han så rastløs at han samlet «noen folk» for å spille – og så ble det jaggu plate av det også, under bandnavnet Mungo Ninja. Og da elgitaren hans ikke virket, ble det lavmælt, trist country under navnet «Silver Lining».

– I The Cumshots er vi veldig glade i å øve. Da gleder vi oss til å spille, og er utålmodige frem til neste gang. Bandet har eksistert i ti år, det er lenge. Bandet har vart lenger enn forholdene våre! konstaterer Schau.

Mandag slippes bandets fjerde album, med tittelen «A Life Less Necessary» – med gjester som teller Jon Eberson, Lars Christian Narum fra Hellbillies og «noen gospeldamer».

Førsteprioritet

Tittelen føyer seg pent inn i Cumshots-diskografien, som begynte med «Last Sons of Evil» (2001), «Norwegian Jesus» (2003) og «Just Quit Trying» (2006).

– Fire album, det er noe, dét, sier han fornøyd: – Vi kan snart begynne å tenke på en best of. Nå er vi også så godt i gang at det ikke blir tre år til neste album, lover frontmannen.

Cumshots-mannskapet, som foruten Schau teller Ole Petter Andreassen (Black Debbath, Thulsa Doom), Tommy Reite (El Cuero), Fredrik Gretland (Datsun, Tennessee Beats) og Christian Svendsen (Grimfist), har regnet på det.

– Vi fem har gitt ut omtrent 50 skiver til sammen. Men nå er vi enige om at The Cumshots skal ha førsteprioritet, hevder Kristopher Schau.

For nå synes han det sitter.

– Ambisjonsnivået vårt er blitt høyere på disse ti årene. Nå vil alle det samme. Vi fant formen veldig på den forrige platen, og fikk rendyrket uttrykket på denne nye, sier han og er synlig stolt over det nye albumet.

– Heldige

Kristopher Schau sier The Cumshots på sin måte har vært heldige. De var ingen braksuksess, og dermed ble det ikke noe forventningspress heller.

– Jeg føler vi har hatt en ro.

Riktignok forventer publikum svært mye av The Cumshots’ legendariske sceneopptredener – som har resultert i alt fra brudd på både det ene og det andre så vel som blodige kuttskader for bandmedlemmene, til rettssak og bøter.

– Folk forventer mye av oss live ja. Men publikum forventer ikke like mye av skivene vi lager. Vi har vennet oss til at dette er to forskjellige ting. Musikken vi lager er for hard for menigmann, og for emosjonell for metalfolket, sier han:

– Men nå, som vi har lært oss å stole på at Ole Petter har rett, synes vi at vi har levert vår beste plate hittil. Det er som et ti år langt ekteskap, der vi andre omsider har skjønt hvem som bør ha ansvaret for hva!

Det er nemlig El Doom som er sjefen i Caliban Studios, der han både står for opptak, miksing og er produsent.

Dagbøker

Kristopher Schaus ansvar er å stille med tekster. Alle tekstene faktisk. Og forslag til vokalarrangementer. De andre fire lager musikken, som får bloddryppende titler som «Blood Don’t Lie», «And The Sun Pissed Red» og «What Bleeds Must Be Butchered».

Men også sårere – iallfall i denne relative sammenheng – låter som «I Still Drink Alone», der teksten går «We all have our demons, mine is sobriety... I’m sorry ma, I still drink alone»

– Det er som forsinkede dagbøker, tre år senere, sier han om linjene han noterer ned når han kommer på dem og som blir til Cumshots-tekster.

– Det er greit å få det ut et eller annet sted – det må gjøres, som å rydde. At tekstene er så personlige gjør det til et ekstra kick å stå på scenen og brøle og skrike, det gir ekstra trøkk!

– Vunnet gjennom

Kristopher Schaus karriere som sjokkerende moromann har tidvis stilt musikeralter egoet hans en smule i skyggen.

– Sammen med The Cumshots er ikke Kristopher moromann, men en vokalist som synger jævla intenst og ikke minst høyt, sa Ole Petter Andreassen til lokalavisen Varden tilbake i 2001.

I vår begeistret The Cumshots britisk musikkpresse, blant annet Kerrang! og Metal Hammer, med sine opptredener i London i forbindelse med at forrige album ble utgitt i Storbritannia.

– Jeg føler at vi har vunnet gjennom. Nå kommer folk fordi de vet at konsertene våre ikke blir kjedelige, ikke fordi de tror det blir «gøy», sier mannen som det britiske bladet Rock Sound begeistret beskrev som «den mest bisarre frontmannen» og «en skremmende energibombe».

Kulturstrøm

  • Ingen nordmenn har klart det etter dem

    Lørdag 19.oktober 1985 ringte telefonen i leiligheten der Morten, Magne og Pål bodde i London. Det var med beskjeden om at låta deres Take On Me hadde nådd 1.plass på den amerikanske Billboard Hot 100-lista. Nå hadde a-ha den singelen som var mest spilt på radioer og mest kjøpt av folk i hele USA. Etter det har ingen nordmenn hatt musikk på toppen av den listen!

    -Vi startet på toppen sier Magne Furuholmen i intervjuet du kan høre i Musikklivet, og denne endret alt.

    Take On Me startet som "The Juicy Fruit Song", med bare melodien og riffet til Magne og Pål i deres første band Bridges. Mortens sang på refrenget er inpirert av Richard Strauss «Also sprach Zarathustra». Tempoet er like raskt som en moderne technolåt. Og videoen med tegneseriesekvensen var banebrytende, og ofte etterlignet siden.

    40 år senere listes Take On Me fortsatt opp blandt popens beste låter. Riffet gjør sangen gjenkjennlig på få sekunder. Og fortsatt er det nesten umulig å synge som Morten på refrenget, som går over 2 1/2 oktav.
    - Den var ikke laget for å være noen sing-a-long, forteller Magne i Musikklivet.

    Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy
    Foto: Michael Ochs Archives / Getty Images
  • – Bare så vidt han er en artist

    Flo Rida (46) er for mange unge studenter selve lyden av barndommen deres, og torsdag kveld opptrådte han i Norge.

    Han byr på nostalgi – ikke ulikt nylig norgesaktuelle Pitbull, en annen 2010-tallshelt innen partymusikk fra Florida.

    Og nostalgi selger tydeligvis: Amerikanerens konsert på studentfestivalen Uka – Norges største kulturfestival – ble fullstendig utsolgt.

    Men var det kveldens forestilling verdt de 800 kronene som hver student punget ut med? Overhode ikke, mener NRK P3s anmelder Even Samir Kaushik.

    Flo Rida på UKA 2025 i Dødens dal, Trondheim
    Terningkast 2 Konsert

    «Minimal innsats og gigantisk gevinst»

    ANMELDELSE: Flo Rida på Uka

  • Tidligere Kiss-gitarist er død

    Familien bekrefter til Variety at Ace Frehley er død, 74 år gammel. Litt tidligere meldte TMZ at han lå i respirator etter hjerneblødning.

    Frehley fikk en hjerneblødning etter at han falt i studio for et par uker siden.

    Frehley var med å starte Kiss i 1973, sammen med Gene Simmons, Paul Stanley og Peter Criss, Bandet som er kjent for pyro, ansiktssminke og kostymer.

    Kiss fikk ordentlig suksess da de ga ut konsertalbumet Alive! i 1975. Ace Frehley forlot bandet i 1982, men ble gjenforent med bandet i en periode på midten av 90-tallet.

    Han har holdt flere solokonserter i Norge, blant annet på Rockefeller i Oslo i 2015.

    En gruppe mennesker med masker som spiller instrumenter på en scene
    Foto: PAUL WARNER / AP / NTB