Det fjerde fra Cumshots

– Jeg har spilt i band i over 20 år og aldri tjent noe på det. Likevel er musikk det viktigste for meg, det jeg liker best å gjøre. Jeg lurer på om jeg noen gang vil slutte.

Kristopher Schau smiler skeivt.

Han sier at da The Cumshots hadde fire ukers ferie uten å øve i sommer, ble han så rastløs at han samlet «noen folk» for å spille – og så ble det jaggu plate av det også, under bandnavnet Mungo Ninja. Og da elgitaren hans ikke virket, ble det lavmælt, trist country under navnet «Silver Lining».

– I The Cumshots er vi veldig glade i å øve. Da gleder vi oss til å spille, og er utålmodige frem til neste gang. Bandet har eksistert i ti år, det er lenge. Bandet har vart lenger enn forholdene våre! konstaterer Schau.

Mandag slippes bandets fjerde album, med tittelen «A Life Less Necessary» – med gjester som teller Jon Eberson, Lars Christian Narum fra Hellbillies og «noen gospeldamer».

Førsteprioritet

Tittelen føyer seg pent inn i Cumshots-diskografien, som begynte med «Last Sons of Evil» (2001), «Norwegian Jesus» (2003) og «Just Quit Trying» (2006).

– Fire album, det er noe, dét, sier han fornøyd: – Vi kan snart begynne å tenke på en best of. Nå er vi også så godt i gang at det ikke blir tre år til neste album, lover frontmannen.

Cumshots-mannskapet, som foruten Schau teller Ole Petter Andreassen (Black Debbath, Thulsa Doom), Tommy Reite (El Cuero), Fredrik Gretland (Datsun, Tennessee Beats) og Christian Svendsen (Grimfist), har regnet på det.

– Vi fem har gitt ut omtrent 50 skiver til sammen. Men nå er vi enige om at The Cumshots skal ha førsteprioritet, hevder Kristopher Schau.

For nå synes han det sitter.

– Ambisjonsnivået vårt er blitt høyere på disse ti årene. Nå vil alle det samme. Vi fant formen veldig på den forrige platen, og fikk rendyrket uttrykket på denne nye, sier han og er synlig stolt over det nye albumet.

– Heldige

Kristopher Schau sier The Cumshots på sin måte har vært heldige. De var ingen braksuksess, og dermed ble det ikke noe forventningspress heller.

– Jeg føler vi har hatt en ro.

Riktignok forventer publikum svært mye av The Cumshots’ legendariske sceneopptredener – som har resultert i alt fra brudd på både det ene og det andre så vel som blodige kuttskader for bandmedlemmene, til rettssak og bøter.

– Folk forventer mye av oss live ja. Men publikum forventer ikke like mye av skivene vi lager. Vi har vennet oss til at dette er to forskjellige ting. Musikken vi lager er for hard for menigmann, og for emosjonell for metalfolket, sier han:

– Men nå, som vi har lært oss å stole på at Ole Petter har rett, synes vi at vi har levert vår beste plate hittil. Det er som et ti år langt ekteskap, der vi andre omsider har skjønt hvem som bør ha ansvaret for hva!

Det er nemlig El Doom som er sjefen i Caliban Studios, der han både står for opptak, miksing og er produsent.

Dagbøker

Kristopher Schaus ansvar er å stille med tekster. Alle tekstene faktisk. Og forslag til vokalarrangementer. De andre fire lager musikken, som får bloddryppende titler som «Blood Don’t Lie», «And The Sun Pissed Red» og «What Bleeds Must Be Butchered».

Men også sårere – iallfall i denne relative sammenheng – låter som «I Still Drink Alone», der teksten går «We all have our demons, mine is sobriety... I’m sorry ma, I still drink alone»

– Det er som forsinkede dagbøker, tre år senere, sier han om linjene han noterer ned når han kommer på dem og som blir til Cumshots-tekster.

– Det er greit å få det ut et eller annet sted – det må gjøres, som å rydde. At tekstene er så personlige gjør det til et ekstra kick å stå på scenen og brøle og skrike, det gir ekstra trøkk!

– Vunnet gjennom

Kristopher Schaus karriere som sjokkerende moromann har tidvis stilt musikeralter egoet hans en smule i skyggen.

– Sammen med The Cumshots er ikke Kristopher moromann, men en vokalist som synger jævla intenst og ikke minst høyt, sa Ole Petter Andreassen til lokalavisen Varden tilbake i 2001.

I vår begeistret The Cumshots britisk musikkpresse, blant annet Kerrang! og Metal Hammer, med sine opptredener i London i forbindelse med at forrige album ble utgitt i Storbritannia.

– Jeg føler at vi har vunnet gjennom. Nå kommer folk fordi de vet at konsertene våre ikke blir kjedelige, ikke fordi de tror det blir «gøy», sier mannen som det britiske bladet Rock Sound begeistret beskrev som «den mest bisarre frontmannen» og «en skremmende energibombe».