Åpner portene til Immortals rike

Vinylutgaven av Immortal s åttende plate – syv år og en midlertidig bandoppløsning etter forrige – ligger foran Abbath og Demonaz på bordet.

De to drivkreftene i Immortal har latt seg lokke vekk fra bergensnaturen som inspirerer dem for å snakke om albumet «All Shall Fall» med hovedstadsjournalistene.

Nå får Abbath se platen ferdig for første gang, og han er ivrig. Forsiden er treportene til deres eget rike, Blashyrkh, malt av Pär Olofsson. Når de åpnes, ligger et mektig fjellparti – med en sort sol – foran platekjøperen.

– Vår visjon av den mørke verden. Vårt eget helvete, fastslår Abbath, bandets låtskriver, vokalist og gitarist med det sivile navnet Olve Eikemo.

– Å komme med album nå etter disse årene er som å åpne porten igjen. Og skal man være Gud, må man ha sitt eget rike, ler Demonaz, som heter Harald Nævdal når han er borger av Norges land og er den som maner frem Blashyrkh og bandets «grimme og frostbitt metal» i alle bandets låttekster.

Trengte pause

Immortal regnes som et av de viktigste black metalbandene. Platene begynte å komme regelmessig fra 1991. Men etter «Sons of Northern Darkness» i 2002 ble det stopp.

I stedet kom det Abbath i dag kaller «pauseprosjektet», nemlig I med albumutgivelsen «Between Two Worlds». Der skrev Demonaz fremdeles låttekstene. Allerede før platen ble sluppet, begynte de å tenke Immortal igjen.

– Vi var aldri helt oppløst. Men vi måtte ut av skallet for å peile oss inn igjen, sier Demonaz.

– Vi trengte en pause. Det var riktig å gjøre det slik, sier Abbath.

Samarbeidet mellom Immortal og Abbath nærmer seg tyvende året, og de er svært samkjørte når NTB møter dem – ikke så rart, når de er blitt intervjuet av metal- og musikkpresse fra hele verden de siste ukene og månedene. For et gjenforent Immortal er forsidemat.

Nordisk apokalyptisk

Oppløsningen – eller pausen – ga dem frihet fra presset til å komme opp med et nytt album, forteller de to. Uten noen frist jobbet de innimellom, når de følte for det.
– Jeg stenger alt ute når jeg skriver. Jeg må ut i naturen for inspirasjon, sier Demonaz, som har Byfjellene i Bergen som sitt Blashyrkh.

– Jeg tar ikke i gitaren hvis jeg ikke føler meg kreativ. Ellers kan den bare ligge der i ukevis. Jeg bor ved sjøen ute på landet, med skogen utenfor vinduene og med hytte på Hardangervidda, sier Abbath om det som er blitt Immortals varemerke, naturinspirasjonen.

Låtene falt på plass, litt om gangen som alltid når de to jobber sammen. Noen aggressive riff fra Abbath, noen mørke tekstlinjer om naturen som tar hevn over menneskene fra Demonaz.

– Det var ikke noe konseptalbum fra starten, men endte litt som det – med noe nordisk apokalyptisk over seg. Kall det en oppsummering av alt Immortal har gjort hittil, sier Demonaz, mens Abbath skyter til:

– Vi fastslår at vi ikke lar oss knekke så lett. Vi har vært nede i dypet, men er oppe igjen nå. Skjønt vi synger om vår egen utgave av dommedag, er vi ikke noe sørgeband, sier han. Da humrer Demonaz:

– Nei, det er litt mer kraft i det, litt sånn «reis dere i mørkets navn».

Trofaste

Debatten går allerede på fanforumer og andre steder om «All Shall Fall»-platen, som da gjerne sammenlignes med Immortals tidligere utgivelser. Det er de to godt forberedt på, og kaster seg selv utpå med en lang diskusjon for de spesielt innvidde om hvilke av albumene de er mest fornøyd med og hvorfor.

– Alle platene våre har vært forskjellige. Vi følger ikke trender, vi skaper dem, hevder Abbath og legger til: – Vi har et kall. Et iskall!

– Jeg synes ting falt på plass slik vi hadde tenkt dem, og at vi har fått frem vår visjon. Vi spilte inn platen i Grieghallen med Eirik «Pytten» Hundvin og i Abyss Studios med Peter Tägtgren; begge folk vi har jobbet med før, men aldri sammen, sier Demonaz.

Om de er interessert i hva andre synes? Det høres ikke slik ut.

– Om noen fans kritiserer oss, så betyr det uansett at de er der ennå og hører på oss, sier Demonaz.

– Hvis vi er trofaste mot oss selv, er vi trofaste mot fansen. Det viktigste er å være fornøyd selv, og styre vårt eget rike, sier Abbath.