– Jeg håper boken ikke vekker forargelse hos leserne

– Jeg har et lidenskap for språk og vil at tekstene mine skal være så organiske og poetiske som mulig. Jeg tonet språket ned i de to første romanene mine. Jeg stolte ikke på min egen stemme som forfatter. Men nå har jeg bare sluppet meg fullstendig løs, sier finske Katja Kettu

Sist gang hun var i Oslo, spilte hun konsert med punkbandet sitt på Café Mir. Nå er hun her igjen for å lansere sin tredje bok (og første på norsk), Jordmora.

– Ikke meningen å sjokkere

I boken følger vi historien til «Villøye», en utstøtt finsk jordmor som forelsker seg i den tyske offiseren Johannes. Bakteppet til fortellingen er Lapplandskrigen, som ble utkjempet mot tyske styrker nord i Finland under andre verdenskrig.

Det er ikke tilfeldig at hovedkarakteren i boken er jordmor. Hun følger sin elskede til fangeleiren Titovka, der han er utstasjonert, og må delta i den nådeløse behandlingen av de internerte russiske krigsfangene.

– Jordmødre fikk reise mye rundt, i en tid hvor de fleste kvinnene måtte være hjemme med familien og ikke kunne delta i samfunnslivet. Villøye kunne komme seg inn i tyske fangeleire, forklarer Kettu.

Til tross for det omfattende research-arbeidet som ligger bak romanen, er det Kettus språk og skrivestil som har vakt størst oppmerksomhet blant lesere og kritikere.

Dagbladets anmelder Cathrine Krøger trekker frem den finske forfatterens «blanding av rå brutalitet og høystemt poesi».

– Jeg mener at leserne mine må kunne lukte og føle det jeg skriver om. Noen kritikere har beskrevet stilen min som dyrisk, men jeg synes ikke at det er en god beskrivelse av det jeg gjør, sier forfatteren.

Silje Stavrum Norevik i Bergens Tidende har også lest Jordmora.

Hun berømmer Kettus naturalistisk og konkret måte å skrive om krigen på, men har mindre til overs for de mange sexskildringene i boken: «Det er som om Kettu tror en høy frekvens av skildringer av kjønnsorganer pr. side kan virke frigjørende og grensesprengende», står det i Noreviks anmeldelse.

– Det er vanskelig å skrive om sex. Det må komme naturlig. Det hadde ikke fungert hvis jeg bare sto opp og tenkte at i dag må jeg skrive noe vilt om sex.

Kettu sier at hun ikke er ute etter å sjokkere noen.

– Det er vanskelig å skrive noe om sex som ikke allerede er skrevet eller sagt før. Hvis man vil sjokkere noen med erotikk, er det andre måter å gjøre det på som er mye lettere enn å skrive en roman.

– Jeg håper at forargelse ikke er det eneste boken vekker hos leserne, fortsetter hun.

Siden boken kom ut og hun ble tildelt den prestisjetunge Runeberg-prisen i Finland, har hun fått spørsmål om hvorfor boken inneholder så mange (og så detaljerte) skildringer av sex og seksualitet.

– Jeg synes ikke at boken er erotisk. Jeg synes at den er mer sensuell. Villøye er en kvinne som aldri har opplevd kjærlighet og seksuell kontakt. Hun er desperat etter å føle noe ekte, og når hun først har krysset den linjen, ville jeg at det skulle være noe stort, ikke søtt og fint, sier forfatteren.

Rømmer til Norge

Den tyske offiseren Johannes lider av en alvorlig krigsnevrose, som han pådrar seg etter å ha deltatt i massakrene i Babij Jar nær Kiev. Over tretti tusen jøder ble henrettet der i september 1941.

Etter hvert blir det klart for paret at de må vekk fra leiren i Titovka, og de kommer seg til Dødmannsfjorden, et sted ved norskekysten.

Navnet Dødmannsfjorden er det forfatteren som har funnet på, men stedet finnes i virkeligheten.

– Jeg var sammen med eks-forloveden i Norge. Vi hadde kjørt oss bort og det var kaldt. Vi fant til slutt en hytte et eller annet sted mellom Tana bru og Alta. Den var låst, men vi kom oss inn gjennom vinduet.

– Der inne fant vi en dagbok som var skrevet på norsk. Jeg skjønte ingenting av det, men de siste notatene var skrevet på 1960-tallet. Dette var perfekt for en forfatter. Jeg hentet laptopen min og begynte å skrive.

– Vi skammer oss fortsatt over fortiden

Turen til «Dødmannsfjorden» var bare begynnelsen. For å skrive Jordmora leste Kettu bøker og intervjuet mennesker som levde under krigen.

– Jeg synes det var litt ubehagelig i starten å stille spørsmål om veldig personlige ting til disse menneskene som var mye eldre enn meg. Noen av kvinnene som hadde hatt kjærlighetsforhold til tyske soldater, hadde blitt veldig dårlig behandlet etter krigen. De ble kalt horer og spyttet på. Disse minnene er fortsatt tunge, sier forfatteren.

Hun fant likevel noen som var villige til å snakke om sine krigsopplevelser.

– Jeg tror at mange av dem skjønner at de kommer til å dø snart og har lyst til å dele sine historier. Det var befriende både for meg og for dem. Jeg var også i nasjonalarkivet og leste om disse kvinnene og hva som hadde skjedd med dem etter krigen.

Forfatteren nøstet dessuten opp sin egen slektshistorie.

– Min bestemor levde jo under krigen og hun hadde skrevet mange brev som jeg har fått lest. Karakterens lidenskapelige måte å leve og elske på, er basert på henne. Hun er en sterk og intelligent kvinne, og jeg ser veldig opp til henne, selv om hun nå er for gammel til å huske eller snakke om fortiden.

Kettu ble født i den nordfinske byen Rovaniemi, som lå i ruiner etter sammenstøtene med tyskerne i 1944.

Hun forteller at Lapplandskrigen er en del av finsk historie som ikke har fått nok oppmerksomhet.

– Jeg vokste opp i Lappland og det er mye vi fortsatt ikke snakker om. Kanskje fordi det som skjedde under krigen, var traumatisk for oss. Våpenbrorskapet med Tyskland er noe finnene skammer seg over. Men nå mener jeg at det er på høy tid at vi begynner å snakke om vår fortid.