Maiken Schultz ble bare 35 år.

Stig Amundrud har bestemt seg for å fortelle historien.

Historien om kvinnen han skulle gifte seg med i august.

Han sitter på kjøkkenet i det som var deres felles hjem på Vallset i Stange.

Rundt halsen henger forlovelses­ringen hennes. Hår­strikkene har han rundt hånd­leddet. Sånn holder han henne nærme.

Stig svelger tungt før han forteller.

Glad i livet

Da de møttes bodde han på Vallset og Maiken jobbet som lege på Gjøvik.

I Maiken fant Stig en jordnær, varm og god person. En kvinne som var glad i livet, og som så alle. Med en fantastisk humor.

Hun var gjerne morsom på egen bekostning. Eller hans.

Han smiler.

Stig har mange bilder fra turer. Turer fra den gang de bare var to, turer med barn i magen, turer med barn i bære­sele og turer med den lodne, hvite hunden.

Stig og Maiken gikk ofte til et skogs­kapell på Vallset. Det var deres sted.

Der skulle de ha giftet seg i august.

Bryllupsplanlegging

Sammen laget Stig og Maiken en bryllups­bok hvor de planla bryllupet.

I den noterte de gjeste­listen og andre ting de måtte tenke på før den store dagen.

De rakk aldri å gifte seg. I stedet lever Stig i dag alene med to små barn.

Da Maiken døde, snudde Stig bryllups­boken.

Fra bakerste side begynte han å planlegge begravelsen hennes.

På datoen for bryllupet, fikk Stig tatovert en diamant på ring­fingeren.

Mistet seg selv

Høsten 2022 var Maiken i permisjon med det yngste barnet. Dagene var fylt med aktivitet og glede. Hun strålte.

I desember gikk hun tilbake i jobb som lege på Hamar sykehus.

Maiken skulle snart til Oslo for å fullføre spesialiseringen sin. Enn så lenge hadde hun travle dager på Hamar.

Det var pasienter i korridorene og høyt sykefravær i personalgruppen.

Fra mars 2023 pendlet Maiken til Oslo. Der jobbet hun ved Radium­hospitalet i en stilling som lege i spesialisering. Hun skulle avslutte det hun hadde jobbet for i mange år:

Å bli spesialist på blod­sykdommer.

Men, i Oslo var det like travelt.

Det ble tøft å komme tilbake til livet som sykehus­lege.

I ettertid ser Stig at Maiken endret seg gradvis etter nyttår.

Han forteller at hun fikk søvn­vansker. Hun begynte med sove­medisiner og anti­depressiva. Reseptene skrev Maiken selv.

Stig tror medisinene var nødvendige for å holde ut i arbeidshverdagen.

Og mener at de gjorde det mulig for Maiken å presse seg så langt at hun ble psykisk syk.

– Det var ikke noe Maiken igjen

Familien på Vallset så etter­hvert mindre til Maiken. Det var lange og krevende arbeids­dager. Stig tror hun brukte mye energi på å virke opplagt.

Men han så en kjæreste som var konstant bekymret. Over å ikke ha god nok tid. For å ikke følge godt nok opp. Og hun slet med skam over ikke å strekke til.

Verken ovenfor pasienter, kolleger eller dem hjemme.

Samtidig så han besluttsom­heten hennes.

Holde ut. Ikke gi opp. Ikke være en som stakk av da det stormet som verst.

Han vet ikke hvorfor hun måtte jobbe så mye. Men han vet at Maiken ofte endte opp i stolen sin hjemme om kvelden, med en jobb-PC i fanget.

Og han husker at Maiken kunne si ting som: «Hvis ikke jeg gjør det, gjør ingen det, for alle de andre har også for mye å gjøre».

Eller: «Hvis ikke jeg jobber disse kveldene, kommer folk til å dø».

Stig syntes det er vanskelig å si hvorfor Maiken tok livet sitt. Men om den siste tiden sier han:

– Det var ikke noe Maiken igjen.

Ville se mer til barna

Stig mener arbeids­situasjonen var avgjørende for at det gikk så galt med Maiken.

Hun hadde sagt opp jobben i det offentlige helsevesenet, og skulle begynne i ny jobb i juni.

Ifølge Stig hadde hun bestemt seg:

Hun ville ikke leve slik lenger.

Hun ville være mer til stede.

Hun ville se barna sine vokse opp.

Maiken jobbet inntil hun hadde en og en halv uke igjen av praksis­perioden på Radium­hospitalet.

Da ville hun vært ferdig med den planlagte spesialiseringen. I stedet ble hun sykemeldt, forteller Stig.

Og før hun rakk å begynne i den nye jobben, tok Maiken sitt eget liv.

Opprøret

Stig mener noen må ha visst.

Kanskje ikke at Maiken hadde det så vanskelig, men at legene blir presset for hardt.

At syke­husene er for dårlig bemannet. Og at noen ikke tåler arbeids­presset.

Det kunne vært på sin plass å rette direkte kritikk, mener Stig. Men han vet ikke hvor han skal rette kritikken.

Problemet virker så stort.

Det er vanskelig å forstå at leger blir så dårlig ivaretatt. For det er sånn det er, mener han. At syke­husene «drives på dugnad» og at flere har det som Maiken.

Og derfor:

Fredag 9. juni satte Stig Amundrud seg ved tastaturet. Fem dager etter at han mistet sitt livs kjærlighet, delte han historien på Facebook.

Sammen med Maikens familie hadde han behov for å si ifra.

Å være åpen om det de mener skjedde med henne.

Det ble starten på et lege­opprør.

Kjent utfordring i sykehusene

På Hamar sykehus hvor Maiken jobbet i starten av året, er det mange som er berørt av hennes historie.

– I rollen som arbeids­giver har det vært viktig for oss å ta vare på kollegene til Maiken, sier Cecilie Dobloug Nyland, HR-direktør i Sykehuset Innlandet.

Hun legger til at det er arbeids­givers ansvar å sørge for at legene, på lik linje med alle andre, har en arbeids­hverdag som er forsvarlig.

– På noen av avdelingene i Sykehuset Innlandet har vi høy arbeids­belastning. Det er en utfordring som vi jobber med og som vi tar på alvor.

Bjørn Atle Lein Bjørnbeth er administrerende direktør ved Oslo universitets­sykehus, hvor Maiken hadde praksis på Radium­hospitalet.

Han ønsker ikke kommentere situasjonen til Maiken, men gir uttrykk for sin medfølelse.

Om spesialiserings­stillingene sier han:

– Vi ser at det er ting, som vi sammen med Lege­foreningen og unge leger, må jobbe for å gjøre bedre.

Foreløpig ønsker han ikke si mer om hvilke ting det er snakk om. Men han presiserer at det også er krevende å jobbe i spesialist­helsetjenesten.

– Jeg tror vi må erkjenne at behovet for balanse i arbeids­livet, er viktig. Men mot dette står behovet vårt for å drifte syke­huset 24 timer i døgnet, 365 dager i året.

Følger med på legene

Siden slutten av 90-tallet har rådgivings­senteret Villa Sana tilbudt leger hjelp og støtte for å fore­bygge utbrenthet og psykisk sykdom.

Nå er leder og psykiater Ingunn Amble bekymret for utviklingen. De siste fem årene har pilene pekt brattere oppover for henvendelser til Villa Sana.

Og for leger under 34 år, er økningen betydelig.

Amble mener de unge legene er flinke, ansvarlige og arbeider hardt.

Men selv om dette er fine personlige egen­skaper, gir de også risiko for at man strekker seg for langt, sier Amble – før hun legger til:

– Det er krevende da, å være en som må innse at dette går ikke. Det er mye skam­følelse knyttet til det.

Karin Rø og Erlend Hem er forskere ved Legeforsknings­instituttet. De forsker blant annet på legers arbeids­situasjon, livs­kvalitet og helse.

Rundt en fjerde­del av sykehus­leger oppgir et stress­nivå som er bekymrings­fullt høyt, ifølge Rø.

Og Hem legger til at forskningen også viser at mange leger syntes det er vanskelig å oppsøke hjelp.

Blant annet fordi leger er vant til, og opplært til, å være den som gir hjelp.

Samtidig viser under­søkelser at det er blitt mer utfordrende å finne balanse mellom jobb og hjemme.

Ofte er begge foreldrene i jobb, og både kvinnelige og mannlige leger har forpliktelser i familien.

Og i tillegg til lege­yrket, skal andre og interesser også ha en plass i livet.

Fra å være lege, med hele sin identitet, ønsker flere nå å jobbe som lege.

Det er altså godt kjent at leger i sykehus har en svært krevende hverdag. Og sykehusene jobber med utfordringene.

Men det er ikke godt nok, – og det går ikke fort nok, mener legene.

Derfor er de i opprør. De vil ha tid til både å være lege – og menneske.

Legen som ropte

Ida Marie Ringerud kjente Maiken fra den gang de jobbet sammen som leger på Gjøvik.

Da Maiken ikke klarte mer, og Stig la ut innlegget på Facebook, fikk lege­venninnen nok.

Opprørt over situasjonen tok hun initiativ til #legermåleve-opprøret.

Og da Ringerud ropte i sosiale medier, fikk hun svar.

Facebook-gruppen har nesten 4 000 medlemmer og hash­taggen blir brukt av leger over hele landet.

Ringerud fikk den ene historien etter den andre. Mange av dem handlet om tiden i spesialisering:

Arbeids­tid med lange vakter. Over­tid som ikke registreres. Ansettelser i korte vikariater.

Angst. Depresjon. Selvmords­tanker.

Forventnings­press og frykt­kultur.

Og Ringerud mener ikke at det er det enkelte helse­foretak som bør svare for situasjonen. Det ansvaret plasserer hun lenger oppe i systemet:

– Det er alle sykehus. I alle landets helse­foretak.

– Maiken skal være den siste

Stig tror ikke Maiken noen­sinne klarte å åpne seg helt om hvor tøft hun hadde det.

Og de hjemme skjønte det for sent.

Han sitter igjen med følelsen av at det finnes en ukultur blant leger. Som gjør at de ikke er i stand verken til å ta vare på seg selv eller hverandre.

De er fag­personer med et stort ønske om å hjelpe.

Og mennesker som skjuler egne begrensninger.

I et miljø der utholdenhet gir konkurranse­fortrinn og oppofrelse gir aner­kjennelse – kanskje.

Stig har ikke vent seg til at Maiken er borte.

Mens han er opptatt av at barnas hverdag er så vanlig som mulig, håper han Maikens historie kan bidra til en endring for legene.

Da er hun ikke død for­gjeves, mener Stig.

Hvis noen kan si at «Maiken skal være den siste!».