Tater-Millas hus fredes

Tater-Milla, hvis egentlige navn er Jenny Emilie Pettersen, bodde i huset som ble oppkalt etter henne de siste 30 årene av sitt liv.

Hun regnes som en sentral skikkelse for taterne i Norge på 1900-tallet, og ble særlig kjent etter boken om henne som kom i 1974, «Tater-Milla, Stor-Johans datter», skrevet av Dagfinn Grønoset.

Hennes far Stor-Johan var en taterkonge som ble 106 år gammel, og i boken forteller hun om alt fra tiggergang og slagsmål til sommerdans ved bål, og mer enn femti år på norske veier – på sommerstid med hest og kjerre, og om vinteren med slede.

Særlig profilert ble hun i nærmiljøet i Våler i Innlandet, der hun bodde, og hun var kjent som en synlig og fargerik person i samfunnet, med treffsikre replikker og frisk språkbruk.

Her blir hun intervjuet av Dagfinn Grønoset og forteller om livet sitt.

Barnebarnet: – En anerkjennelse for folket

Barnebarnet Nora Pettersen, som også er drivkraft bak stiftelsen Tater-Millas venner, sier det er veldig gjevt at huset hennes nå er fredet.

– Det betyr veldig mye og det garanterer for taternes kultur for framtida. Så det er veldig spesielt.

Romanifolket, som også blir kalt reisende og tatere, er en av Norges fem nasjonale minoriteter. Og dette er betydningsfullt for hele minoriteten deres, sier Pettersen.

– Det er først og fremst en anerkjennelse for folket, at vi er en del av den norske kulturhistorien. Og det er fint at det fins et sted hvor du kan få levende taterkultur, eller reisendes kultur.

Var litt redd henne

Nora Pettersen føler selv en stor nærhet til huset og historiene det rommer.

– Min far er yngste sønn til tater-Milla. Og vi er vokst opp med dette huset, historiene og fellesskapet. Huset var et samlingssted, og de hadde en genuin fortellerevne.

Og selv om hun var liten da bestemoren gikk bort i 1976, har hun flere minner av damen.

– Barneminnet er rart. Jeg husker henne som en stor og sterk dame, jeg kunne være litt redd henne for hun var veldig kraftfull i kroppsspråket. Det var slik bestemor var.

Husets rike historie og formidlingsplattform har hun lyst til å videreføre – og bruke huset til levende formidling.

– Nå håper vi huset vil bli enda mer til glede for folk.

– Opplever det store hjerterommet

Huset ligger i Våler, og i nærtraktene der følte taterne seg velkomne også i tider hvor de var en svært utsatt gruppe.

– Våler hadde et stort hjertelag. Her er det et taterspråk og et hjertespråk, med gode grunnverdier og kjerneverdier, sier Pettersen.

Våler kommune, ved kommunaldirektør Anniken Baksjøberget, ser på det som en stor og viktig dag. Kommunen har lenge jobbet sammen med Tater-Millas venner for å få huset fredet.

– Det er ikke bare bygget i seg selv som er helt unikt, det rommer mye. Når du kommer inn der får du opplevelsen av å være i et stort rom, du opplever det store hjerterommet.

Også kommunaldirektøren syns det er viktig å få frem at lokalsamfunnet ga taterne en varm og viktig velkomst.

– Her var det et lokalmiljø som tok imot dem og var sjenerøse. Konseptet rundt bygget er like viktig som selve bygningen. Dette er viktig for hele lokalsamfunnet.

Riksantikvar: – En del av vår arv

Riksantikvar Hanna Geiran mener en fredning av huset er viktig, og poengterer at taternes historie er en viktig del av Norges kulturarv.

– Med fredningen av Tater-Millas hus bevarer vi nå huset for fremtiden som et viktig minne, og som et levende samlings- og formidlingssted for romanifolket i Norge.

Hun sier også Tater-Milla som historisk karakter er viktig.

– Hun ble etter boken som kom en kjent figur, med en spennende historie. Og det er viktig å ta vare på de fysiske sporene, de er en del av vår arv.

Taternes Landsforening: Ventet i mange år

Holger Gustavsen, styreleder i Taternes Landsforening, sier også det er en betydningsfull dag og nyhet.

– Det er kjempebra. Dette har vi ventet på i mange år. Så vi støtter dette 100 prosent.

Han poengterer at det fins veldig få kulturminner om taterne.

– Vi var et vandrende folk, og levde av omreisende handel og vandel, derfor er det ekstra viktig å ta vare på kulturminner som dette. Vi vil synliggjøre tateren, vise kulturen og historien vår. For ofte vet folk veldig lite om hvem vi er, det finner mange fordommer og myter.

Og han mener mange kjenner på en stolthet i dag, inkludert ham selv.

– Selv kommer jeg fra taterslekt på begge sider. Så det betyr mye for meg personlig, og en hel del for hele folket.