Hendrich Stachnau drømmer om å fullføre Femundløpet

– Han er underveis. Han er sett bare tre mil unna. Vi regner med at han er her rundt 23.

Det er sjekkpunktansvarlig på Grimsbu som kommer inn til oss med beskjeden lørdag kveld. Tyske Hendrich Stachnau var ikke ventet før søndag formiddag, men nå har han overrasket alle.

14 timer raskere enn i fjor

Hendrich Stachnau har fullført det korte Femundløpet to ganger, men har hatt mindre lykke med det lange.

Både i 2008 og i 2009 har han måttet bryte på Grimsbu. I år føler han at han er i siget, og vil være den første til å fullføre det lange Femundløpet med et spann bestående av hunderasen «Alaskian Malamutes».

– Jeg har brukt bare åtte timer på en etappe jeg brukte 22 timer på i fjor, sier en fornøyd Stachnau når han kommer inn på sjekkpunktet.

– Du overraska alle nå, hvordan klarte du det?

– Nå er det perfekt vær for oss. Kaldt og lavtrykk. Det er uvær som har ødelagt for oss tidligere, men i år vil jeg til Røros, sier han.

– Vi er alltid sist fra start

Malamutene er større og tyngre trekkdyr enn huskyene, dermed er de heller ikke like raske. Ordet vil ha det til at Malamutene ikke løper, de trasker. Men de er gode traskere.

De store dyrene har mye mindre behov for hvile enn huskyene, og mens de mindre hundene går raskt ut for så å senke farten etterhvert som de har stadig flere kilometer i beina, kan malamutene holde et jevnt tempo løpet ut.

– De andre stikker fra oss i starten, så vi havner alltid sist til å begynne med, men vi har gjort det bra i andre løp. I 2008 fullførte jeg Finnmarksløpet, og ble nummer 26. Ti huskyspann havnet bak meg, sier Stachnau.

(Saken fortsetter under bildet)

Egenrådige dyr

De er egenrådige dyr, malamutene. De vil heller være med på bestemmelsene enn å la seg bestemme over. En hundefører som har et malamutspann må være tålmodig.

– Jeg skulle smøre potene deres på sjekkpunktene, men en av hundene ville ikke ha noe av det. Han begynte å bjeffe som en gal, og en av veterinærene kom bort og spurte hva som sto på, sier Stachnau.

Han måtte også ta ut en av hundene på Søvollen. Ikke fordi den var i dårlig form, men fordi den har tendenser til å bli litt «sprø».

– Hvis den blir sliten begynner den plutselig å hoppe rundt, før den plutselig legger seg ned – og blir liggende. Veterinæren spurte hvorfor jeg ville ta den ut, og jeg måtte bare svare at «jeg kjenner ham».

– Det er langt igjen

Da han kom til Grimsbu for første gang, hadde Stachnau allerede brukt opp den pålagte hviletiden, men valgte allikevel å ta en seks timer lang stopp før han la ut på Folldalsrunden. Det er fortsatt drøyt 250 kilometer til mål.

– Jeg håper å kunne kjøre Folldalsrunden med 11 hunder, så får vi se når jeg kommer tilbake til Grimsbu om jeg må gjøre endringer. Det er tunge hunder å ha i sleden, så det vil jeg helst unngå, sier han.

Og mens teten nærmer seg Tolga går Stachnau til sengs.

– Jeg håper¨på å komme til Røros minst to timer før banketten på tirsdag. Da rekker jeg å ta en dusj først, sier han med et smil.