– Det handler om å være sta nok til å se mulighetene

– Da vi flytta hit tidlig på 2000-tallet, fikk jeg flere ganger høre «hvorfor flytter du DIT?». Folk fra områdene rundt bare geipa til stedet, og dersom de overhodet gadd å snakke om Nes og Helgøya var det forbundet med noe negativt, sier Edel Urstad.

Designeren sitter og ser ut gjennom vinduet i galleriet hun har bygd opp i låven på Alhaug gård på Nes i Ringsaker kommune. Klærne hun lager her er blant annet å finne i skapet til Michelle Obama. Utenfor vokser rimet på solbærbuskene som mannen hennes har ansvaret for og som på sommertid gir bær til saft som serveres både til pasienter i Helse Øst, og på Kongens bord.

• Bygdeutvilingspris for edelt design
• Edel Design på catwalken

– Vi var innflyttere til bygda begge to, og skjønte raskt at Nes og Helgøya er ei perle i verden. Det var nok ikke så mange som trodde at vi kunne lykkes med prosjektene våre her, men det handler om å være sta nok til å se mulighetene, sier Urstad.

Jakten på befolkningen

Nes og Helgøya er et frodig landområde som strekker seg ut i Mjøsa. Det er en del av Norges største jordbrukskommune, Ringsaker. Stedet har, som mange andre småsteder i landet, vært trua av fraflytting og «forgubbing». Unge har ønska seg bort, gamle er blitt værende. Langstrakte åkrer med korn, poteter, frukt og grønnsaker, men lite urbanisering.

– Det er mange bygder som jobber beinhardt for å få folk til enten å flytte dit, eller kommer flyttende tilbake. Noen lykkes og noen lykkes ikke, sier Mariann Villa.

Hun er forskningsleder ved Norsk senter for bygdeforskning og har jobbet mye med problemstillinger rundt flytting til og fra bygda. Tendensen er klar. Vi flytter fra periferien og inn i sentrum.

• Småkommunene «forgubbes»
• Fraflytting er et stort problem
• Frykter fraflytting og forgubbing

Fra man begynte å telle og fram til 1946, bodde «de fleste» av oss på landet, men fra det året skjedde det ei endring. Resultatene fra folketellinga det året viste at 50,1 prosent bodde i byer og tettsteder. Siden da har utviklinga bare gått en veg, og i 2012 bodde 79,6 prosent av nordmenn i tettsteder eller byer.

– Likevel er det stor forskjell på bygdelivet i Norge, sammenlignet med for eksempel i Sverige. Vi har hatt en aktiv bygdepolitikk som har hatt som mål at folk skal kunne bo i hele landet. Hadde vi ikke hatt den bevisste satsinga på det, kan det godt hende at det norske bygdesamfunnet hadde sett helt annerledes ut, sier Villa.

Det har kommet mange stortingsmeldinger om norsk distriktspolitikk de siste årene, og mye er lagt til rette for at vi skal kunne ta hele landet i bruk. Men i tillegg legges det stor vekt på at ildsjeler trengs for å bygge opp noe som kan vare.

Kreativ prosess i siloen

Edel Urstad kom flyttende til Nes med en stor porsjon engasjement og pågangslyst. Hun tok kontakt med noen som hun tenkte kunne ha interesse av å starte opp noe, og høsten 2006 var jobben i gang. Ti personer var samlet på Alhaug gård, og gjennom høsten hadde de både arbeidsøkter i siloen og idemyldringer i låven.

Seks av disse ti hadde et konkret produkt eller en tjeneste å tilby. Fra 1. januar 2007 var «Midt i Mjøsa», et samarbeidsnettverk for de som driver med opplevelses- og kulturbasert turistnæring på Nes og på Helgøya, oppe og sto.

– Sammen fant vi ut hva slags tilbud som finnes på Nes og Helgøya, hva som ikke fantes og hva som absolutt måtte til for at området skal være attraktivt både for oss som bor her, for turister og for dem som ønsker å flytte hjem, side Urstad.

Hun titter igjen ut av vinduet i galleriet i det en bil kommer kjørende opp til gården. I andre etasje durer en symaskin, det er der designplaggene skapes. En kunde vurderer fargen på en genser, og får råd og hjelp fra en av medarbeiderne i galleriet.

– Vi drar nytte av hverandre alle sammen. Målet mitt er at ingen skal reise herfra uten at de vet at det finnes mange flere tilbud i området. De fleste blir også veldig glade for at de kan oppleve flere ting mens de er her, sier Urstad.

De seks bedriftene som var med i oppstartsfasen av «Midt i Mjøsa» har fått selskap. 30 små og store bedrifter er nå en del av samarbeidet.

Hjemlengsel og respatex

Et par år etter at Edel hadde kommet til Nes med sin design og satt i gang den kreative samarbeidsprosessen, tok Bente Ekeberg Bodin over et småbruk på bygda etter onkelen. Hun flyttet til Oslo da hun skulle ut i lære for å fullføre kokkeutdannelsen sin og der ble hun værende. Hun jobbet på flere restauranter i hovedstaden, og skulle i alle fall aldri flytte hjem.

– Men så fikk jeg vel litt hjemlengsel da, sier hun.

Hun flyttet hjemover og var først kjøkkensjef på en restaurant i Hamar, før hun begynte som produktutvikler hos Rieber og Søn. Men så var det dette småbruket da. Det sto der hjemme på Nes og ropte etter henne.

– Vi bestemte oss for å flytte hjem, og da måtte jeg ta et valg. Det var langt å kjøre dersom jeg skulle beholde jobben jeg hadde. Dessuten var det noen som hadde begynte å hviske om at jeg burde ta over driften av kafeteriaen som lå i Tingnes.

Kafeteriaen var som gode, gamle kafeteriaer flest. Med respatex-bord og med en utstillingsdisk – perfekt for påsmurte rundstykker med svett hvitost og slapp paprika.

Kafeteriaen lå imidlertid mer eller mindre brakk. Ringsaker kommune hadde nylig pusset opp den gamle teatersalen i det samme bygget, og gitt den status som «kulturhus». Bente så at det var potensial i stedet. Hun skrev en søknad og da den ble innvilget, var det starten for Nes og Helgøyas første À la carte- restaurant.

Pultostpai og brunostis

– Jeg var opptatt av å komme meg bort fra «kafeterialokalet», så vi starta med en skikkelig renovering.

Respatexen forsvant. Kafeteriadisken ble revet ut og det gamle kjøkkenet led samme skjebne. Lunkne wienerpølser var ikke velkommne på det nye Tingnes Spiseri, men dørene sto på vidt gap for de gode og lokale råvarene.

– Vi bor jo midt i matfatet, så vi må jo bruke det vi har tilgang på. Selv om jeg skal innrømme at noe av det vi har på menyen her kan være litt for spesielt interesserte.

Bente Ekeberg Bodin smiler stort og ler. Hun tenker nok spesielt på lagsilda som står på menyen noen uker på høsten. Pultostpai er blitt en klassiker, for ikke å snakke om brunostisen. Hun innså også etter hvert at pølser i seg selv slett ikke er så ille, bare de er laget skikkelig – så hun satte seg ned, testet seg fram og endte opp med den unike Tingnespølsa.

– Neste prosjekt er egenprodusert øl. Fra ølproduksjon får man malt og fra malt kan man lage skikkelig gode knekkebrød. Det er så mye man kan ta tak i, så mange muligheter.

Produktutvikleren i kokken har virkelig våknet. Men det er ikke bare nye retter hun utvikler. Det skal nemlig sies at det er sesongbasert det de holder på med på Nes og Helgøya, derfor må lokalbefolkningen vekkes opp og dras med for at det skal gå raskere mot lysere tider med flere turister.

– Det er alltid noen som finner på et eller annet, enten det er julemarked, kinokveld eller stand up-show. Allerede nå er de fleste helgene fram til midten av mars neste år fylt opp av ting som skjer.

Hun tar en slurk kaffe og tenker seg om før hun sier:

– Det kunne vært kjedelig her om alle bare satt stille og venta på at noe skulle skje.

Høner, korn og eplejuice

På en annen kant av den halvøya som utgjør Nes, rusler Knut Braastad rundt i gårdsbutikken sin. Heller ikke han sitter stille og venter. I en bratt helling med utsikt utover Mjøsa og mot Toten, begynte bestefaren hans fruktproduksjon – på det meste var det 150 dekar med epletrær på gården. Dette var i en periode da det var mange fruktdyrkere på bygda, men det kom andre tider og Knut Braastad måtte også ta et valg midt på 2000-tallet.

– Trærne på gården ble stadig eldre og det ble stadig mer epler som gikk til andresortering. Jeg måtte tenke nytt eller kutte ut. Jeg hadde hørt om at noen hadde startet opp produksjon av eplejuice andre steder i landet, og tenkte jeg ville prøve det samme, sier han.

Et rom i låven ble bygget om til et produksjonslokale for juice og syltetøy. Epler som har små skurver, skader eller er for små til vanlig distribusjon, kjøres inn i den ene enden av anlegget og frisk eplejuice renner ut på den andre siden.

– På den måten får jeg utnytta fruktavlinga bedre. Små epler blir like verdifulle som de store.

Det er 7500 høner, som går i et annet hus på tunet, som daglig står for hovedinntektskilden på gården, i form av egg. Men saftpresseriet tar stadig mer av arbeidsmengden og har også tatt opp kampen med hønene på det økonomiske.

– Jeg laget 1600 liter eplesaft i 2006 og fikk gode tilbakemeldinger, så jeg satset mer. Skaffet nytt utstyr og innredet et butikklokale i låven. I fjor ble det produsert 29.000 liter eplejuice her på gården. Vi skjønte raskt at markedet var større enn vi hadde trodd da vi starta, sier han.

Eplesafta fra Braastads epler går unna som varmt hvetebrød, som faktisk er en av få varer som ikke er å finne i gårdsbutikken. Braastad tar også inn varer fra de andre produsentene i «Midt i Mjøsa». Der finnes både epler, poteter, honning, syltetøy, saft av alle slag og også en liten krok med litteratur – med hovedfokus på Ringsaker, Hedmarken og bygdene rundt landets største innsjø, selvfølgelig.

– Salget i butikken er stadig økende og det er jo veldig fint. Litt for økonomiens del, men enda mer fordi folk som kommer innom her ofte har tid til å sette seg ned og ta en kopp kaffe mens de er her, sier Braastad.

– Viktigere å foredle selv

Om det er slik at folk på bygda har bedre tid enn andre, det vites ikke, men har du først funnet veien til Knut Braastads gårdsbutikk, er det antagelig verdt det dersom du tar deg en pust i bakken og titter litt på hans verden.

Det er mange gårdbrukere som tenker i samme retning. For mens antallet gårdsbruk som driver med husdyr går ned, øker antallet landbrukseiendommer som driver med «tilleggsnæringer». Det innebærer alt fra Inn på tunet-prosjekter, til foredling av landbruksprodukter og forskjellige typer reiseliv.

Tall fra Ringsaker kommune viser at det for ti år siden var fire gårdsbruk som hadde en slik tilleggsnæring. I dag er det i underkant av 30.

– For mange er det jo ment som et ekstra ben å stå på. Knut Braastad er jo et eksempel på en som har fått til en god miks, sier Mari Pandum i Innovasjon Norge.

Sammen med Tron Ola Lundby jobber hun med nettopp bygdeutviklingsmidler til bønder som driver både tradisjonelt og mindre tradisjonelt landbruk.

– I landbruket opplever man hele tiden at kostnadene må kuttes og inntektene økes. Nettopp derfor er det blitt stadig viktigere at mer av foredlinga av råvarer skjer hjemme på gården, enn slik det i stor grad er blitt gjort de siste åra, sier Lundby.

Begge understreker også viktigheten av å ha noen andre å spille på når man først har valgt å satse.

– Slik sett er «Midt i Mjøsa» et veldig godt eksempel på mennesker og bedrifter som har gått sammen, som støtter hverandre og som gjør hverandre gode, sier Pandum.

• Gårdsnedtur ble idyllisk suksess
• Her sliter de ikke med forgubbing
• Kvinnene er bygdenes kulturbyggere
• Vil lage sin egne «gyllende omvei»

Den utviklinga som Innovasjon Norge ser, er en utvikling som også er viktig i landbruksminister Sylvi Listhaugs øyne.

– Lokalmat blir stadig viktigere. Det er en nisjenæring som er i sterk vekst og et viktig supplement mange steder, sier hun.

Hun tror også at innovasjon i bygdenorge er noe av det som skal til for å holde liv i norske bygder i årene som kommer.

– Næringsutvikling er viktig for å skape arbeidsplasser, og arbeidsplasser trengs for at de som bor i distriktene skal kunne fortsette å bo og leve i distriktene. Heller ikke her kan man leve på luft og kjærlighet, sier hun.

Bygdeparadis i Lindgren-stil

Ytterst på Helgøya, som for øvrig er landets største innlandsøy, ligger herregården Hovinsholm. Gården har spilt en stor rolle i norsk historie siden sagatiden. Selv om det nå verken bor høvdinger, generaler eller kongelige på gården, har den fortsatt en spennende rolle.

– Jeg var jo ei skikkelig byfrøken, og selv om jeg har vært litt fasinert av bygda og landliv, hadde jeg aldri i verden trodd at jeg skulle bosette meg på en gård, sier Charlotte Sveinsen.

Historien er som mange andre historier. Byjenta besøkte sine venner på landet, traff en mann, som i dette tilfellet viste seg å være odelsgutt på storgården i «mjøsgapet», og kjærligheten vant. Mannen som «fanget» byjenta og tok henne med seg til gården sin, driver både med korn, poteter og kalkuner, men Charlotte Sveinsen trengte noe eget å drive med.

– Jeg så kanskje et hull i tilbudet her og ville fylle det hullet med det som for meg er en del av livet på landet – litt i Astrid Lindgrens stil, sier hun.

Resultatet ble Skafferiet. Et rødt hus med smårutede vinduer. Servering av store kakestykker som du kan spise mens du titter ut over åkrene, skogen og vannet.

– Jeg har alltid vært glad i å lage mat, så det begynte der, men jeg ville ha noe mer, så jeg startet en butikk i tillegg. «Landlivsbutikk». Jeg liker godt det ordet.

Det er nok ikke en selvfølge at en kafe med tilhørende landlivsbutikk, som bokstavelig talt ligger midt i Mjøsa, har livets rett, men Charlotte fikk det til.

– Det er jo basert på mye jobbing. Vi har en bra beliggenhet og et godt produkt, men folk må jo også vite at vi finnes. Det ligger mye beinhard jobbing bak.

Tanken på jobben hun har lagt ned i stedet, gjør at hun snakker fortere og fortere. Hun forteller også om at det stadig er folk som ringer henne for å spørre om veien. De har hørt om Helgøya, hørt om Skafferiet, men aner ikke hvor de skal kjøre for å komme dit.

– Så kommer de da, koser seg i Skafferiet, titter i butikken og blir alltid glade når de får høre at det er så mye mer å oppleve i området. Det handler om å framsnakke hverandre – det gir utbytte til hele Nes og Helgøya, sier hun.

Nye tider, nye utfordringer

På sju år har «Midt i Mjøsa» nådd alle de målene som ble satt den den kreative høsten i 2006. Nye utfordringer har dukket opp i samme takt som antallet medlemmer har økt.

– Det er klart det er forskjellige utfordringer å ta tak i når man er seks i forhold til når man er tretti, sier Knut Braastad, som har tatt over ledervervet i samarbeidsorganisasjonen.

I tillegg til å jobbe innad, har øyne utenfra oppdaget hva de har fått til. Representanter fra Nes og Helgøya har vært i et par bygder i Sverige og fortalt om samarbeidet, mens flere turer er planlagt. De får også besøk fra andre bygder som ønsker å se på hva de har fått til.

– Nå om dagen prøver vi å finne ut hva vi skal være i tida som kommer. Det er sprikende tilbud og mange forskjellige produksjoner. Vi må finne en felles plattform, slik at «Midt i Mjøsa» kan være en møteplass vi er trygge på også i framtida, sier Braastad.

– Ikke bare «stusslig» lenger

I galleriet på Alhaug står Edel Urstad og småsnakker med en kunde. Om design, om farger og om solbær. Det mange trodde ikke var mulig, ble en bedrift som vokste seg så stor på så kort tid at hun bestemte seg for å knipe den sammen igjen. Nå er det gården som er sentrum for begivenhetene, og derfra har hun oversikt over alt som endrer seg.

Tallene taler for seg. Fra 2006 til 2012 økte folketallet på Nes og Helgøya med to prosent, etter flere år med negativ vekst i folketallet. Men det er ikke det eneste som har snudd.

– Oppfatningen om Nes og Helgøya har snudd totalt. Nå hører jeg kun ting som «der skjer det så mye spennende» og «der er det så mange driftige folk». Folk fra byområdene i nærheten sier at de kunne tenke seg å bo her, og ikke er det så langt hit lenger heller. Det var det vi ville og det har vi fått til. Det er så morsomt.