Tidenes rockeopplevelse i Bergen

Man skjønte hvor det bar allerede da AC/DC-låten «It’s A Long Way To The Top If You Wanna Rock & Roll» gikk over PA’en. Fansen rablet gal, skrek seg hese og hadde uten tvil falt ned på kne og tilbedt Metallicas gitarteknikere dersom det hadde vært plass til det.

For det var trangt. 22.000 er publikumsrekord på Koengen, og samtlige var innstilt på en fest uten sidestykke.

Gliste hele kvelden

Under slike forhold hadde det vært verdens enkleste sak for superstjernene å surfe inn til en komfortabel og enkel borteseier. Men ingen skal beskylde James Hetfield, Lars Ulrich, Kirk Hammett eller Rob Trujillo for å ta lett på oppgaven.

Førstnevnte var et eneste stort glis fra det øyeblikk han viste seg på scenen, og humøret var på topp hos samtlige helt til siste strofe.

Det åpnet med monumentale «Creeping Death» og «For Whom The Bell Tolls». Publikum kjente hvert eneste riff, hvert eneste trommeslag og ga seg villig hen til Hetfield. «Die! Die! Die! Die!» skrek de 22.000, lenge før Hetfield hadde rukket å oppfordre til det velkjente publikumspartiet på åpningslåten.

Sjarmerte med Grieg og skryt

Mick Jagger hilste byen på kav bergensk. Metallica skrøt hemningsløst av byen, noe som var minst like effektivt.

- Dette er en nydelig by med nydelige folk, smisket Hetfield, og fikk et takkebrøl av en annen verden i retur.

En annen som ville hylle byen var gitarist Kirk Hammett, som introduserte «The Unforgiven» med Edvard Griegs «I Dovregubbens Hall».

Regnet kom - og forsvant

Regnet glimret utrolig nok med sitt fravær under størsteparten av konserten. Under «Ride The Lightning» kom de første få dråpene, men det var først under «Bleeding Me» at slusene åpnet seg og førte tankene tilbake til kollektivdusjen under Rolling Stones-konserten i 2006.

(Saken fortsetter under bildet)

Nevnte låt var også det nærmeste man kom et dødpunkt under konserten, men gruppen blåste umiddelbart søvnen og vannet brutalt ut av øynene med «No Remorse», «Master Of Puppets» og «Damage, Inc.».

LES OGSÅ: Fansen har startet festen

Røykla hele Bergen

Metallica gikk på scenen én time senere enn hva Kiss gjorde for seks uker siden. Det var uten tvil et sjakktrekk. For ved ellevetiden falt mørket på, og gruppens lys- og pyroshow kom til sin rett. Mørket gjorde det også mulig med tidenes lighterhav på Koengen, da Hammett og Hetfield dro i gang «Nothing Else Matters».

Kort tid etter kommer det som må være de 15 mest perfekte minuttene i byens konserthistorie. Bomber, flammer, raketter og maskingeværlyd introduserer antikrigseposet «One», Metallicas kanskje aller beste låt, og låten bygger seg opp til et ubeskrivelig klimaks hvor hele Koengen samles i ekstase.

Men det er slett ikke over. Hetfield drar kjapt i gang «Enter Sandman», og det ender i hopping, brøling, allsang og knyttnever i luften helt fra fronten til bakerst på Koengen, et område hvor det på omtrent alle andre konserter har vært fullstendig dødt. Der folk vanligvis er mest opptatt av å snakke i mobiltelefon. Ikke i kveld. Galskap og glede. Fullstendig uten like.

Les om gjengen som ventet to døgn i kø

Styggesnakk

Tre ekstranumre blir det. Hetfield spør om folk er klar for litt styggesnakk, og svaret er selvsagt ja. Det begynner med «Last Caress», før ytterligere en coverlåt gjør at Hetfield bør gå hjem og vaske munnen med såpe. «So What» begynte slik på Koengen:

«Well, I’ve been to Hastings and I’ve been to Brighton. I’ve been to Bergen too. So what?»

Resten av låten lar vi være å sitere.

Klokken 0.05 sier Hetfield, Ulrich, Hammett og Trujillo farvel med en hyperenergisk «Seek & Destroy» og ordene:

- Metallica loves you. See you soon!

Man kan bare håpe!