Dette hevder Gerd Hagen, tidligere førsteamanuensis ved barnevernsutdanningen ved Høgskolen i Oslo.
Gerd Hagen førte selv tilsyn med barnehjem i Telemark på 50-og 60-tallet, og har jobbet med barnevern og barnevernsutdanning hele livet. Hun mener barnehjemmene ikke fikk sin rettmessige del av velferdsøkningen etter krigen.
- Enkelte bestyrere lurte på hvordan en kunne skaffe penger til mat til barna. Den nye barnevernsloven av 1953 tok ikke opp det økonomiske ansvaret for barnehjemmene, staten ytte kun krisehjelp, og det var kommunene som hadde ansvaret for å bygge barnehjem. Og kommunene var fattige: Tok du omsorgen for fire barn, så sprengte du sosialbudsjettet i enkelte småkommuner.
Fantes ikke penger
Før fylkene overtok barnehjemmene i 1980, slo Sosialdepartementet fast at barnehjemmene i lengre tid hadde vært i økonomisk krise. Det var ikke mulig å holde den faglige og materielle standarden som ble krevet, og mange hjem hadde så dårlig økonomi at det ikke var mulig å dekke personalets lønnsutgifter til fastsatt tid.
Fysisk straff
Gerd Hagen mener noen typer overgrep mot barn kan ha sammenheng med de økonomiske forholdene.
- Den dårlige økonomiske situasjonen gjorde sitt til at man ikke var oppmerksom på disse tingene, man oppdaget det ikke, det var få folk der. Dette med fysiske overgrep, ved at man gir juling eller slår, kommer ofte av at man mister kontrollen på situasjon. Man har ikke overskudd, og så kan det skje. Men det kan jo også skje ut fra at man har tro på streng oppdragelse. Man avskaffet jo fysisk avstraffelse i den nye barnevernsloven, men den levde nok ute blant folk.
Nedleggelser
Dårlig økonomi var også en årsak til at mange barnehjem ble lagt ned i perioden fra 1950 til 1980.
I 1952 var det 181 barnehjem i Norge, med plasser til 4406 barn. I 1976 var det 98 barne-og ungdomshjem i landet, med 1134 plasser.
Se Brennpunkt tirsdag klokken 20.25 på NRK1, og onsdag på NRK2 klokken 18.10.