– De bikkjene skal alltid være i bånd!

Fjelloppsynsmann Torfinn Slettvoll marsjerer inn på en teltplass ved Krokåthåen i Grøtådalen etter å ha oppdaget to viltre fuglehunder som løper løs. I 18 år har han påsett at alt går rett for seg i Femundsmarka nasjonalpark.

Båndtvangen er absolutt i Femundsmarka.

Hundeeierne må tåle en liten oppstrammer for å ha latt hundene sin løpe fritt i Femundsmarka.

– Det er full båndtvang. Dere sier dere har kontroll, men jeg ser det er bare delvis. Det er tross alt slik at på denne tida er det lite som er flyvedyktig. Hundene deres kan ødelegge mye bare ved å gå løs på et lite område, formaner oppsynsmannen.

Hundeeierne skynder seg å feste hundene i bånd, og prøver seg ikke på noen bortforklaringer.

– Vi er jegere begge to, så vi må legge oss flate for at hundene var løse og kom dere i møte. Det er viktig å ta vare på naturen og tenke på at den får ro i ynglingsperioden, sier de.

Slettvoll nøyer seg med ørevarmeren. Begge unngår bota han kunne ha gitt dem.

Lar ofte nåde gå for rett

Femundsmarka nasjonalpark er populær og man antar at 4000 turister besøker parken i løpet av en normalsesong. Naturen her er sårbar. Alt vokser sakte. Det som blir skadet eller ødelagt, repareres sakte.

Derfor er det ikke bare båndtvangen fjelloppsynet passer på. Det er forbudt å anlegge nye bålplasser, felle trær til bålved eller slenge fra seg søppel.

– Jeg ser ofte an situasjonen. En del yngre har ikke bakgrunnskunnskap om å ferdes i skog og fjell, så de skjønner rett og slett ikke at de har gjort noe galt. Da setter jeg meg ned og forklarer dem at vi ikke kan ha det sånn. I mange tilfeller nytter det bedre enn å bøtelegge dem. Jeg ser at det går inn, sier den erfarne oppsynsmannen.

Fjelloppsynsmann Torfinn Slettvoll

– Folk skal trives når er på tur i Femundsmarka, sier fjelloppsynsmann Torfinn Slettvoll.

Han vil nødig ødelegge turopplevelsen og er bevisst på å ikke opptre brautende.

– Folk er jo her for å kose seg, og da tråkker jeg forsiktig. De bør helst ha med seg gode minner hjem fra slike turer. Ikke at det kommer en bråkete oppsynsmann som bøtelegger og kjefter ned dem.

Men ikke alle slipper like lett unna.

– Er det godt voksne folk, i 50- og 60-årene, så blir de rapportert. De har større livserfaring og bør vite bedre, slår han fast.

Det var et ordentlig adrenalinkick. Det ruste godt i snella, så det var morsomt.

Sander Østby Nystuen
Sander Østby Nystuen.

– Vi har ikke vekt i båten, men den veier vel omtrent halvannen kilo, anslår Sander Østby Nystuen.

Fiskernes eldorado

Ute på Roasten ror tre kamerater fra Sørskogbygda i Elverum langdrag etter ørreten. Stolt løfter de opp dagens største: en fet, fin fjellørret på ca. 1,5 kilo.

– Den tok jeg. Storfiskeren sjøl, gliser Sander Østby Nystuen i forpiggen på båten.

Ørreten skal grilles, men ikke før han er vel hjemme i Sørskogbygda igjen.

– Og den skal jeg ha sjøl. Fisk er godt, det. Blir stor sterk. Får muskler, flirer 15-åringen.

Femundsmarka består av hundrevis av sjøer, tjern, elver og bekker. Felles for nesten alle er at det vokser svært stort fisk der. Engerdal fjellstyre kalker store områder hvert år for å forebygge sur nedbør, og det settes ut fiskeyngel i tusentall.

–Grøtåa er en av landets aller fineste ørretelver, og i håene i Røa har de fått fisk på 5,2 kilo. Den største ørreten som jeg har hørt om i nasjonalparken noen gang var på 5,8 kilo. Den ble tatt i innsjøen Rogen nå i vår, sier Slettvoll.

Torfinn Slettvoll

Det er bare noen få meter å ro over Grøtå ved Gresslihåen, men en lang omveg opp til nærmeste gangtre.

Jeg kjenner hver eneste stein her inne. Det høres utrolig ut, men jeg gjør det.

Torfinn Slettvoll
Utfordringer i innenriksfart

Femundsmarkas mange vassdrag betyr ofte lange omveger for den som ferdes til fots. Fjelloppsynet har derfor hele åtte småbåter plassert rundt i nasjonalparken.

– Det er ikke fordi jeg er lat, altså. Men jeg sparer mye tid på å kunne ro på tvers i stedet for å gå på langs. Da rekker jeg å snakke med flere folk i løpet av en arbeidsdag, sier Slettvoll.

Og det har hendt mer enn en gang at han har kommet fram til en båtplass uten at fartøyet er å finne.

– En gang fant jeg igjen båten to kilometer lenger oppi Røa. Da hadde tjuvene klipt låsen og båret den mesteparten av strekningen. Etter at de var ferdig med å bruke den hadde de lempa den full av stein og prøvd å senke den. Det var et sabla arbeid å få berga båten opp igjen fra bunnen.

Men det er ikke den eneste gangen båtene har vært ute på tur uten eieren.

– En annen gang fant jeg en av båtene midt i verste strømmen. De hadde bare sendt den nedover elva, men kjettingen hadde kilt seg fast. Jeg rodde utpå og klarte å få den løs, og så fôr vi nedover elva uten kontroll, både båtene og jeg, flirer den tidligere sjømannen med 30 års utenriksfart bak seg.

Veteraner på vannet

– Vi er gamle travere som har vært jevnlig inni marka her siden vi var seks år gamle. Foreldrene våre tok oss med hit, og siden har vi kommet igjen både vinter og sommer, forteller kameratene Trond Berg og Hans Erik Forårsveen.

Hans Erik Forårsveen og Trond Berg

Hans Erik Forårsveen og Trond Berg er fornøyde med fisket på Roasten.

Sammen med vorsteheren Helmer prøver også de fiskelykken på Roasten.

– Det har blitt en tradisjon. Vi har hatt over 30 turer i Femundsmarka. Det er et flott område. Vi fisker litt, lader batteriene og opplever villmark og stillhet, sier karene.

Så langt har fangsten vært brukbar. De holder opp den største, en ørret på ni hekto.

– Helt på grensen til at dere må betale dobbelt fiskekort for den der, flirer oppsynsmannen.

– Det har vært så dårlig mange år tidligere at det jevner seg ut i lengden, kontrer Hans Erik.

Trond forsikrer at han har fiskekort, det var bare det at han glemte det i bua i morges da han skifta bukse. Oppsynsmannen nikker.

– Jeg vet at dere har papirene i orden.

Som ei evigvarende trapp

Torfinn Slettvoll og Helmer

Vorsteheren Helmer insisterer på et saftig avskjedskyss.

Torfinn Slettvoll har regnet ut at han går nærmere 1300 kilometer på kryss og tvers i nasjonalparken hver sommer. I løpet av årene han har hatt jobben har det antakelig blitt over 22.000 kilometer til fots. Mer enn halvvegs rundt jordkloden ved ekvator.

– Jeg kjenner hver eneste stein her inne. Det høres utrolig ut, men jeg gjør det, altså. Og hun er ganske utfordrende, Femundsmarka. Det er stort sett bare blokklandskap du går i. Du må hoppe på stein hele tida. Det er som ei evigvarende trapp, sier han.

Oppsynsjobben betyr derfor god trening, og han flyr fortsatt steinrabbene lett på foten.

– Men de siste årene har jeg merket at jeg blir sliten utpå høsten.

Går mot slutten

Derfor er dette siste sommeren Torfinn Slettvoll er oppsynsmann i Femundsmarka. Han fylte 67 år i mai og kunne ha gitt seg allerede, men ville ha med denne sesongen. 18 somre på rad betyr at han er den lengstarbeidende oppsynsmannen i nasjonalparkens 42-årige historie.

– Klart det er både vemodig og trist å gi seg. Jeg trodde jo som alle andre at jeg aldri skulle bli så gammel at jeg ble pensjonist. Og jeg er ekstremt glad i Femundsmarka. Jeg føler meg som en del av den når jeg er her.

Likevel erkjenner han at det nå kanskje er på tide at noen yngre får slippe til med nye tanker.

– Jeg får heller si det slik at jeg har vært privilegert som har kunnet ha denne flotte jobben så lenge.

– Vet du forresten hva det står på et skilt inni oppsynsbua mi? «Bättre bo i ödan skog enn hos argan kvinna». Men det henger igjen etter han som hadde jobben før meg. Jeg har ikke det problemet, altså. Ha-ha.

Se video her:

Torfinn Slettvoll har i 18 år fulgt med på hva som rører seg i Femundsmarka nasjonalpark.

Fjelloppsynet i Femundsmarka.

SISTE NYTT FRA HEDMARK OG OPPLAND