Alnawaty flyktet fra Gaza sammen med seks barn og kone i 2008 etter en bok han skrev om de politiske forholdene i Midtøsten.
– Når kommer pappa hjem?
I dag er det nøyaktig ett år siden han forlot Norge for å skrive en ny bok om samme tema. Sist familien hørte noe fra han var 5. januar.
- LES MER: Journalist fortsatt savnet
Det sier Majd som er eldste sønn i en søskenflokk på seks. Familien er overbevist om at faren sitter i fengsel på grunn av det journalistiske arbeidet han drev i Syria. Allerede før opprøret startet var Syria rangert som nummer 173 av 178 land i verden hvor det er aller minst pressefrihet.
Forholdene for det frie ord har ikke blitt bedre etter at opprøret startet i mars, et opprør som har utvikla seg til et opprør som FN anslår har kostet nær 5000 mennesker livet.
Har ingen opplysninger
Ambassaden i Damaskus har jobba med å finne ut hvor Alnawaty er og hva som har skjedd med han. Men et år etter at han forsvant vet de nesten ingen ting.
– Vi vet at han reiste inn i Syria, men vi har ingen opplysninger om hvor han oppholder seg eller hva som har skjedd siden, sier kommunikasjonsrådgiver i UD, Marte Lerberg.
- LES OGSÅ: Ingen spor etter Moheeb
Her hjemme i Norge har saken fått svært lite oppmerksomhet, men UD hevder at det ikke betyr at norske myndigheter ikke har gjort det de kan.
– Dette er en sak vi har brukt mye tid på og som er svært alvorlig. Selv om den ikke har hatt en stor medieprofil så betyr ikke det på noen måte at vi ikke tar dette alvorlig og bruker de verktøyer og kanaler vi har for å løse saken, sier hun.
Mener saken er diskriminerende
Flere av Alnawatys norske venner har engasjert seg mye i saken. En av dem er journalistkollega Tone Øiern. Hun mener denne saken viser svikt på mange plan.
– Jeg tenker at det er en diskriminerende holdning. Hvis dette hadde skjedd med en norsk borger ville fokuset vært noe helt annet. Man må ha tre ting på plass i en slik sak; media, menneskerettighetsorganisasjoner og det offisielle, som skal beskytte han og andre norske borgere når de er utsatt for ting som dette, sier hun.
Og hun får støtte fra eldstemann i familien.
– Ambassaden burde gjort mer. Syria er ikke enkelt og det er vanskelig å finne han. Men vi venter og vi håper at han kommer hjem slik at det blir et godt år, sier Majd.
