Frontkolliderte - fire omkom

– Jeg skjønte med en gang hvordan det måtte ha gått med dem som satt i personbilen. Jeg gikk ut for å se, men det var ikke tegn til liv. Bare stillhet, sier Ole Johnny Flobak (50) fra Jømna i Elverum.

Det siste lasset

Dagen er 27. november 2003. Ole Johnny Flobak har kjørt gods til kunder i Lillehammer og Gjøvik. Han har akkurat vært innom Linjegods-terminalen på Rudshøgda og hentet dagens siste lass og svinger ut på E6 på vei sørover.

Ved Bergshøgda mellom Hamar og Brumunddal smeller det. Flobak legger merke til at en personbil i køen mot har fått sleng på tilhengeren. I løpet av et brøkdels sekund treffer personbilen fronten vogntoget med høyre side. Den innebygde, tungt lastede tilhengeren med flyttelass har løsnet og triller nedover veien før den velter.

Den forferdelige ulykka var ikke til å unngå. Flobak med ni års fartstid i denne jobben uten uhell går ut av bilen. Det er helt stille etter det voldsomme smellet. Han skjønner hvilket syn som venter ham.

Noen har varslet om ulykka. Det kommer ulende ambulanser, brannbiler og politibiler med blålys. Det er kaos, og veien er stengt i lang tid etterpå.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

– Helt uvirkelig

– Det skjedde veldig fort, og det var lite jeg kunne gjøre. Jeg rakk å lette beinet fra gassen da jeg så bilen komme mot meg. Det var helt uvirkelig. Da jeg gikk ut av bilen for å se hvordan det så ut, ringte samboeren min, May. Jeg fortalte at jeg hadde kollidert, men at det hadde gått bra med meg.

De fire omkomne var i familie. De var på vei til Ålesund med et flyttelass og hadde passert Hamar. Bak rattet satt en 67-åring. To sønner i 30-åra og et barnebarn på to år var passasjerer.

Ole Johnny Flobak kom fysisk uskadet fra ulykka en mørk og regntung ettermiddag i november for over åtte år siden. Den gang var han ansatt i firmaet Tore Velten i Elverum. De fire-fem siste åra har han jobbet for et annet firma.

Vanskelig å sette ord

– Hvordan ble du tatt vare på etter ulykka?

– Jeg ble tatt vare på på best mulig måte. Det kom folk med en gang. Det var allerede ringt etter ambulanse. Jeg fikk tilbud om å sette meg i ambulansen og vente, og gjorde det. Så ble jeg kjørt til Hamar sykehus. Også der ble jeg tatt hånd om på best mulig måte. Så alt fungerte bra for meg.

– Hva tenke du da du fikk vite omfanget av ulykka?

– Jeg var ikke klar over hvor mange som var involvert, før etterpå. Men jeg skjønte jo da det smalt, at det var alvorlig. Det er vanskelig å sette ord på det. Jeg var på feil sted på feil tidspunkt.

Kollisjonen var så kraftig at vogntoget ble skrotet etter ulykka.

– Når jeg kjører forbi, så går tankene tilbake til ulykkesdagen. Slik blir det resten av livet. Men jeg sover godt om natta, og har ikke hatt noen traumatiske opplevelser etterpå.

– Hvordan var tida etter ulykka?

– Til å ha vært igjennom dette, så har jeg klart meg veldig bra. Samboeren min, May, Tore Velten (tidl. arbeidsgiver) og Guttorm Tysnes (leder i Lastebileierforbundet i Hedmark og Oppland) kom på sykehuset da jeg var der. Vi pratet om ulykka utover kvelden og de neste dagene.

Flobak sier han ikke hadde behov for profesjonell hjelp, og at det heller ikke var spørsmål om det.

– Jeg fikk god hjelp av familien, kollegaer og Kollegahjelpen . Rådet mitt til kollegaer som opplever det samme, er å ta imot den hjelpa du får.

Omsorg viktig

Det er ikke uvanlig at man får inndratt førerkortet etter så alvorlige ulykker som Ole Johnny Flobak var involvert i. Men Flobak fikk beholde sitt fordi han var helt uten skyld i ulykka.

Leder i Hedmark Transportarbeiderforening, Magne Mathiassen, sier de bistår medlemmer som har vært utsatt for ulykker både praktisk og med juridisk bistand.

– Det er viktig å ha jevnlig kontakt og få dem tilbake i jobb igjen fortest mulig. Noen blir skadet og havner selv på sykehus. Å bli fratatt førerkortet selv om de ikke har skyld i ulykka, er en påkjenning i seg selv. Det er ikke bra å bli gående alene i uvisshet om framtida, i tillegg til det tragiske rundt ei slik ulykke.

Politikere mot midtdeler

– Du kjører ofte forbi ulykkessstedet. Hva tenker du da?

– Når jeg kjører forbi, så går tankene tilbake til ulykkesdagen. Slik blir det resten av livet. Men jeg sover godt om natta, og har ikke hatt noen traumatiske opplevelser etterpå.

Mot lokalpolitikernes vilje ble det satt opp midtdeler her i 2010-2011.

– Det er veldig bra. Hadde det vært midtdeler her i 2003, så hadde ikke denne ulykka skjedd.

– Du var på jobb igjen allerede dagen etter ulykka.

– Jeg tror det er veldig viktig at du kommer deg bak rattet igjen og på jobben igjen så fort som mulig. Etter ulykka var jeg ikke i tvil om at jeg skulle fortsette å kjøre lastebil. Så dagen etter kjørte jeg til Nydal der traileren sto, og lastet om.

Etterforskning og tekniske undersøkelser rett etter ulykka viste at Flobak ikke kunne ha hindret at det grusomme skjedde.

– Har du hatt kontakt med familien til de som omkom i ulykka?

– Nei, det har jeg ikke, men gamlesjefen min og sjefen på Linjegodsterminalen var i begravelsen.

Alltid sjåfør

Vi møter Ole Johnnny Flobak fra Jømna like sør for Elverum i vårsola på Heggvin gjenvinningsstasjon i Løten. Vi sitter i den 32 tonn tunge sugebilen han kjører for firmaet Flagstad hvor han har jobbet siden 2007.

Det er mindre kjøring nå enn da han kjørte for Velten og Linjegods. Han er rolig og sindig. Forteller nøkternt. Ingen store ord. Tar seg god tid når han snakker om det vanskelige. Han trenger ikke å stryke noe av det han har sagt.

– Jeg har klart meg bra, gjentar han.

– Har du vært inne på tanken om å skifte yrke?

– Nei. Jeg må jobbe med noe som har med bilkjøring å gjøre.

Her må vi legge til at Flobak har vært blind på det ene øyet siden han var seks år, og at han kjempet i ti år før han ble klarert som yrkessjåfør. Dette betyr mye for ham!

– Har du forandret deg som menneske etter ulykka?

– Det er vel ikke jeg den rette til å svare på, men føler det ikke sånn selv i hvert fall. Jeg tror jeg er den samme gamle.