Finn Bø danser gjennom livet

Finn Bø er 86 år og ble født på Sønsterud gård i Åsnes. Som barn ble han rett og slett lånt bort til ei barnløs tante i Gudbrandsdalen og han bodde der i mange av barndomsårene.

– Jeg vokste opp med to dialekter. Skikkelig solung og nord-gudbrandsdøl.

Hør hele historien til Finn Bø. Reporter er Stein S. Eide.

Ville tidlig bli arkitekt

Finn Bø visste tidlig hva han skulle bli.

– Jeg bygde mye barhytter, grov groper og laget hus under bakken. Så ble jeg jo også arkitekt.

– Det er ikke vår feil at rådhuset på Tynset ble slik. Opprinnelig var det tegnet i to etasjer utover et større område, men så gav kommunen bort 2/3 av tomta og da måtte vi opp i elleve etasjer for å dekke rombehovet.

Far til sju

Finn Bø og kona kunne ikke få barn. I stedet ble det tre adoptivbarn, tre fosterbarn, og en liten periode også ei sjuende jente – alle fra Uganda.

– Vi ville ha unger, og dette var barn som trengte et hjem. Hudfargen betydde ikke så mye for oss.

Dette var på 60-tallet og barna var de første med mørk hud i Hamar. Det opplevde de imidlertid aldri som et problem.

– Det gikk nok litt den andre veien. Alle ville snakke med dem, fordi de var nysgjerrige på barna som var litt annerledes. Det ble nok av og til i meste laget også.

For Finn Bø gjør urettferdighet vondt, og han synes Siv Jensen maler et feil bilde av hvordan det er å bo i Norge.

– Det er fryktelig at vi skal akseptere at det er så mange som lider og sulter. Det klages hele tiden og man skulle tro vi bodde i et forferdelig land der ingenting er bra. Det synes jeg er forferdelig.

Livet er en dans

Den store kjærligheten traff han da hun gikk på lærerskolen i Hamar, og de hadde over 30 år sammen.

– Jeg har vært alene siden '93, så det har jeg blitt vant til.

Og for å få tiden til å gå, danser han – nesten hele tiden.

– På mandag danser jeg folkedans, på tirsdag er det linjedans, onsdag seniordans og på torsdag danser jeg swing.

– Jeg er jo alene med rundt 20 damer. Jeg får god mosjon, men det er jo mest arbeid for hjernen.

– Hvordan vil du bli husket?

– Jeg vet ikke om jeg skal bli husket. Det har jeg aldri tenkt på.