Blir ved sin lest

– Det er jo ikke så mange som tar svennebrevet i dag, det er en del utlendinger som kommer inn og overtar et verksted og driver med litt flikking og nøkkelsliping og sånn. Til å begynne med var vi fem skomakere på Gjøvik, det var nesten på alle hjørner her i byen. Etter hvert har de blitt borte, og ingen har villet overta driften.

I Strandgata på Gjøvik, klemt inn mellom en undertøysbutikk og et serveringssted, ligger Gjøvik Skorep. På bakrommet sitter far Thor Ivar Våge konsentrert foran ei diger symaskin fra forrige århundre. På brystet hviler et skinnforkle fullt av svarte striper, hendene er furet. I bakgrunnen pusser sønnen Isac en pensko med svart skokrem.

Begynte da han var fem

Thor Ivar begynte vegen mot yrket da han var fem år. Den tidlige introduksjonen skyldtes arvelig belastning, faren var skomaker og drev eget verksted i Oslo.

Svennebrevet fikk han i 1962, ni år skulle gå med til å flikke og sy på byfolkets sko i hovedstaden. Til Gjøvik kom han i 1971, og siden har han blitt i byen. Tre generasjoner Våge har satt og vil fortsette å sette, sitt preg på skomakeryrket.

Da Tore Ivars sønn Isac også begynte å fatte interesse for faget, kom det ikke som noen overraskelse.

– Jeg fulgte jo med faren min og lærte jo mye ganske tidlig. Etter en pause på rundt 10 år, tenkte jeg at det passet seg å begynne på igjen. Det ligger mye tid og planlegging bak gode sko, som god lest og passform og bra materialer. Det er veldig spennende, sier Isac.

– Kvalitet koster mer

I en krok ligger den 11 måneder gamle labradoren Kira og følger med på alt som skjer i lokalet. Når det ringer i klokka ved inngangsdøra, reiser hun seg opp og logrer med hele kroppen.

– Det er altfor mye bruk og kast, vi som skal være så miljøbevisste – folk kjøper heller noe nytt enn å reparere litt, sier Isac og får nikk som svar fra andre siden av rommet.

– Det går opp og ned med skotøy, omtrent hvert sjuende år. Nå er det mye dårlige sko, men den trenden vil nok forsvinne igjen og da blir det mer ordentlige sko igjen, sier senior Våge.

Og ordentlige sko koster mer, understreker han.

– Kjøper du sko til 200–300 kroner, blir det bruk og kast, for det er jo ikke mye å stelle på. Men jeg har da reparert sånne sko og.

Noen gode steinkast fra skomakerens symaskinsamling, produseres kunstglass med stor presisjon i ovner som holder opp mot 1250 grader.

De to glassblåserne ved Gjøvik Glassverk ruller metallstenger med det som snart skal ta form som boller, mellom hendene. Det freser i bøtter med vann og i bakgrunnen durer det jevnt i maskiner. Det ropes mellom metall og varmebølger.

– Skal du bli en dyktig håndverker i dette faget, tar det fort ti år. Det er ikke bare å hente inn folk fra gata i dette yrket, sier Magne Bergestuen.

– Bortskjemte med billigprodukter

På forsommeren har han holdt på som glassblåser i 49 år.

– Det var egentlig en tilfeldighet, jeg begynte på Hadeland Glassverk som femtenåring og skulle egentlig bare jobbe et år før jeg begynte på skolen igjen. Det ble aldri noe av, jeg ble værende.

– Dette er på veg ut, håndverk betyr ikke noe særlig lenger. Slik det er i dag, tror jeg det dør ut, store glassbedrifter er mer eller mindre lagt ned. Da jeg begynte ved Hadeland Glassverk i 1965 må det ha vært rundt 400 ansatte der, 200 mann bare i Glasshytta, nå er de vel 15. Det er ikke noe særlig.

– For mange av oss er det nok slik at vi har begrenset forutsetning for å skjønne hva som ligger bak produktet og at vi er bortskjemte med å finne billigere produkter som ligner, men det er ulike segmenter i markedet og folk opptatte av kvalitet og det særegne.

I andre etasje i en gammel bygård på Maihaugen på Lillehammer, sitter Inger Smedsrud. Hun er rådgiver for Norsk Håndverksinstitutt og sekretariatsleder for
Sekretariatet for små og verneverdige fag – SSV.

SSV holder oversikt over de minste håndverksfagene, og følger blant annet med på hvordan utviklinga er når det kommer til lærlinger.

– Det vi er opptatt av, er at det er tilsig av nye og yngre folk, hvis ikke vil flere av yrkene kunne forsvinne, sier Smedsrud.

Hun mener det er viktig å nå skoleverket, fordi det ofte kan være tilfeldigheter som leder ungdommer inn på ulike utdanningsspor.

– Vi legger ut informasjon på nettet, deler ut brosjyrer til alle skoler hvert år, svarer på henvendelser og deltar på utdanningsmesser.

Fungerende hobbypsykolog

Kriteriet for at håndverksfag skal komme på lista, er færre enn fem nye lærekontrakter på landsbasis i året. I fjor var det et usedvanlig dårlig år, i Innlandet var det kun en lærling, i treskjæring på Hjerleid.

– Lærlingene er ofte eldre enn det som ellers er vanlig, mye på grunn av at de ofte må flytte på seg for å finne lærebedrift og det er noe med modning å gjøre også. Det er jevnt over voksen ungdom, med en snittalder på 25 år. Mange har unnagjort en utdanning, men ombestemt seg eller har blitt kjent med et yrke og bestemt seg for å bli kjent med det.

Et par Uggs har funnet vegen inn i hylla på bakrommet hos skomakerne i Strandgata. Ikke akkurat et kroneksempel på at pris og kvalitet går hånd i hånd, forteller duoen.

Den største gruppa kunder er godt voksne, men de har kunder i alle aldre, det har også begynt å komme flere yngre inn døra.

Det er ikke bare sko, glidelåser og vesker, også mennesker kan ha behov for litt reparasjon. Da er det godt far sjøl har lang fartstid som hobbypsykolog, mange har behov for å snakke om løst og fast over et par sko. Isac er opptatt av at kundene skal føle seg velkomne og forlate butikken med et smil.

Isac tar snart over butikken, men det betyr ikke at far sjøl har planer om å gi seg. 71 år på baken er ikke ensbetydende med pensjon, Thor Ivar mener han i hvert fall bør holde på i to år til, slik faren gjorde.

Han blir uansett ikke arbeidsledig, med mange prosjekter også på hjemmebane. Utfordringa er todelt; på den ene sida må det skaffes til veie bedrifter som vil ta inn en eller flere lærlinger, og på den andre sida er det nødvendig med regelmessig rekruttering.

– Ikke spesielt lukrativt

– Å produsere for å kunne leve av yrket sitt, og samtidig ta seg av en lærling med stort opplæringsbehov, er vanskelig. Det å skrive kontrakt for tre-fire år, når en skal ha nok arbeid til to personer, er utfordrende.

Bedriftene får et månedlig tilskudd i læreperioden. Størrelsen varierer med alder og lengden på læreperioden, men voksenlærlingene for eksempel, som har fylt 21 år, genererer 7500 kroner i måneden.

– Det skal kompensere for tapt arbeidstid og materialkostnader, i tillegg vil lærlingene gjerne ha litt lønn også, så det er ikke spesielt lukrativt. Jeg opplever ofte at bedriftene er glad i faget sitt og tar stort ansvar i det å videreføre faget sitt, så de prøver å ta seg godt av en lærling, sier Smedsrud.

– Det vil alltid være bruk for gode håndverkere, men det er jo slik at markedet endrer seg og yrker sådan. Det er vanskelig å se hva som ligger langt fram i tid.

Bergestuen er skeptisk til hvor vegen går videre for dem som jobber med å produsere glass på den måten han gjør.

– Ingen vil gi 400–500 kroner for et munnblåst vinglass, når de kan få et til 15 kroner på Ikea som bare kan knuses. Selvfølgelig er det noen som setter pris på det, men det er nok altfor få. Det kan jo snu seg, at trenden blir annerledes og at folk begynner å sette pris på håndverk igjen. Jeg håper den «bruk og kastmentaliteten» snur.

Om tre år skal han pensjonere seg og det ser kropp og hode fram til. Armer, skuldre og nakke slites jevnlig gjennom mange år, flere gir seg før 67 også.

– Jeg har revurdert yrkesvalget flere ganger, men jeg har bytta arbeidsplass i samme yrke riktignok. Du skal ikke vente for lenge før du gror inn i et spesielt yrke. Men det har vært moro også, det har det.