Astrid (75) elsker livet i lastebilen

I all slags vær frakter Astrid Kvale fra Brandval i Kongsvinger ekspressgods mellom Oslo og Trondheim. Lasten må fort fram.

Flere ganger i uka kjører hun denne strekningen. Hun starter den lange turen på kvelden og er ikke framme før midt på natta.

– Jeg er nok et B-menneske, så dette passer meg bra. Jeg trives veldig godt og har alltid likt å kjøre. Dessuten elsker jeg skogen, det har jeg gjort helt fra jeg var liten. På denne strekningen jeg kjører, får jeg se mye skog.

Så for henne er det ikke kjedelig å kjøre gjennom skogen på riksveg 3 gjennom Østerdalen.

– Jeg husker eventyrene fra jeg var liten, de handlet ofte om skog. Selv kommer fra Haugesund og Innlandsskogene er fortsatt eksotiske for meg, selv om jeg har bodd i Hedmark i mange år.

Ringer "sentralbordet" for en prat

Det er i lastebilen hun befinner seg det meste av uken.

Hun reiser hjemmefra søndag kveld eller mandag formiddag. Arbeidsuka avsluttes fredag kveld, da kommer hun hjem til huset sitt på Brandval etter endt arbeidsuke.

I lastebilen har hun alt hun trenger. Hun har både kjøleskap og sengeplass.

– Mange tror jo at dette er en ensom jobb, men det synes ikke jeg. Det er mange av oss som kjører de samme strekningene og vi møtes ofte til middag langs veien. Det er hyggelig. Vi møter dessuten andre på sentralene der vi laster og losser eller at vi rett og slett snakker med hverandre på telefonen, sier Astrid.

Hvis hun får lyst til å snakke med noen ringer hun bare "sentralbordet".

– Det vi kaller "sentralbordet" er egentlig en annen sjåfør som heter Tore. Han kobler sammen opp til seks-sju av oss sjåførene til en felles samtale. Vi har det mye moro, humrer Astrid.

Da snakker de om alt fra vær, føre, kontroller, råkjørere på veien og om alt annet de er opptatt av akkurat da.

– Det er både koselig og gøy med disse samtalene. Kollegaene mine på veien er nesten som familien min – nesten da, sier Astrid.

Astrid har også en stor familie selv med flere døtre og barnebarn. De har hun god kontakt med og hun treffer dem så ofte hun kan. Da barnebarna var yngre var de ofte med henne på jobb i lastebilen når de hadde ferie.

Leo med som passasjer

Astrid er egentlig ikke helt alene i lastebilen. Hun har nemlig alltid med seg "Leo" i passasjersetet. Der sitter han med bilbeltet på.

– Leo er til stor glede for flere enn meg. Han vekker mye oppmerksomhet og latter der han sitter i passasjersetet.

For Leo er nemlig en stor lekeløve.

Astrid har kjørt trailer i 30 år. Hun begynte ikke å kjøre lastebil for alvor før hun var i midten av 40-årene.

– Da var det bare ett av barna mine som bodde hjemme og hun var også på vei til å flytte ut. Derfor passet det egentlig først da. Jeg har alltid likt å kjøre og hadde kjørt en del for mannen min som drev i bransjen og veien var derfor ikke så lang til dette yrket.

Astrid har kjørt mange forskjellige strekninger og hatt flere arbeidsgivere i de 30-årene hun har holdt på i transportbransjen. Hun har også kjørt rundt i store deler av Europa, men det likte hun ikke så godt. Det kunne hun ikke tenke seg å gjøre igjen.

– Å kjøre rundt på kontinentet var en ensom jobb. Jeg møtte aldri på noen kjente bortsett fra på fergene. Jeg gjorde det i noen år, men nå kunne jeg ikke tenke meg å gjøre det. Både fordi det er ensomt og fordi det er en del kriminelle bander som gjør livet på veien utrygt. Jeg holder meg til Østerdalen.

Seinest for to år siden i en alder av 73 år, byttet hun arbeidsgiver.

– Det ble slutt hos den arbeidsgiveren jeg hadde og jeg måtte derfor finne meg ny jobb, sier hun.

Astrid vurderte heller ikke da i en alder av 73 år å pensjonere seg.

– Jeg er en rastløs sjel og jeg passer nok ikke til å sitte stille. Jeg er trolig arvelig belastet der. Jeg har vokst opp med en far og en bror som var sjømenn. De var alltid på farten.

Hun synes dessuten at det blir altfor stille hvis hun er hjemme i for lange perioder.

– Jeg var vant til å ha mange barn og en livlig mann hjemme, men barna flyttet ut og jeg ble enke for 14 år siden. Det er altfor stille hjemme. Det er nok mye av årsaken til at jeg fortsetter i denne jobben, sier Astrid.

På vegen i all slags vær

Hun kjører varer i all slags vær og på alt slags føre. Hun har vært av veien et par ganger og den ene gangen måtte hun krabbe ut av lastebilen.

– Det går helst bra. Heldigvis er ingen blitt skadet. Det er alltid spennende med vinteren om hvor glatt det blir. Noen vintere er vanskelige med veldig glatte veier, men det er ikke noe jeg gruer meg til. Det må vi ta som det kommer og kjøre etter forholdene, sier den tøffe 75-åringen.

Astrid trives godt med den arbeidsgiveren hun har nå. Hun laster og losser tre forskjellige steder.

– Det er en lett og grei jobb for meg. Noen ganger tar andre varene av og på lastebilen, mens andre ganger tar jeg trucken selv.

Det er fortsatt ikke så mange kvinner i bransjen, men hun trives godt i selskapet med kollegaene.

– Jeg tenker egentlig ikke spesielt mye på at jeg er verken kvinne eller eldre enn de andre.

Hun har ingen planer om å gi seg, selv om hun kunne ha pensjonert seg for åtte år siden.

– Nei, jeg har ingen planer om å slutte. Jeg er hos fastlegen hvert halvår for en grundig sjekk. Han passer godt på meg og jeg regner med at han sier ifra hvis han ikke finner meg i orden. Hvor lenge jeg føler meg i form og har lyst, kommer jeg til å holde på. Håper det er en god stund til, sier den spreke 75-åringen.