Fire personer fra Hedmark og Oppland ble dømt til døden under rettsoppgjøret etter krigen. De tre andre ble benådet, mens Arne Saatvedt ble skutt.
Det siste brevet Arne Saatvedt skrev til sin far.
- Dømt for tidlig
Historikeren og forfatteren Jon Vegard Lunde har skrevet om motstandsarbeidet i Hedmark og Oppland.
Han mener Saatvedt var uheldig.
- Han fikk sin sak opp for tidlig. Andre som var skyldig i den samme forbrytelsen, slapp fra det med livet, sier Lunde.
Saatvedt hadde vært i forbindelse med NS-folk før krigen, men da var han for ung til å gå inn i partiet. På den høyere skolen hadde han gjennom tysklæreren fått adressen til en tysk ungdom som han brevvekslet med.
Pennevennen var med i Hitler-Jugend og forherliget styret i Tyskland.
Drap og mishandling
5. juni 1945 forelå tiltalen mot Arne Braa Saatvedt.
Han var satt under tiltale etter straffeloven av 22. mai 1902, paragraf 82, samt provisoriske anordninger av 3. oktober 1941 om tillegg til samme lov, og provisorisk anordning av 15. desember 1944 om tillegg til straffelovgivningen om forræderi.
Det viktigste punktet i tiltalen var drapet av selværen Olav Bismo. Et annet viktig punkt var mishandlingen av kandidat Daae-Løvestad i Hamar kretsfengsel. De to tiltalepunktene kunne gi Saatvedt dødsdom.
August Stuckmann var en annen gestapist. Her står han sammen med Saatvedt - begge ble henrettet.
Dømmes - og anken avvises
Ved 15-tida torsdag 16. august 1945 samlet folket seg utenfor Banken i Kirkegata på Lillehammer.
Klokka 16.30 skulle dommes avsies og lagmann Erik Solem forlamher absolutt stillhet under domsavsigelsen.
Deretter leser han med rolig stemme domsslutningen som forkynner at tiltalte Arne Braa Saatvedt skal dømmes til døden, mens Per Oppegaard fra Stange skal dømmes til fengsel på livstid pluss ei bot på 10 000 kroner.
Fredag 5. oktober 1945 blir dommen Saatvedt har fått opprettholdt av høyesterett, under dissens. Fire av dommerne er for dødsstraff, en av dem for livstid.
Henrettes på Akershus festning
Natten til lørdag 20. oktober blir Saatvedt ført til retterstedet like ved det gamle kruttårnet på Akershus festning.
Kristian Welhaven, politimester i Oslo, har konstruert et spesielt henrettelsesskur med pulttak.
Saatvedt blir festet til langveggen i det provisoriske skuret foran murveggen på tårnet. Han får en stropp rundt midjen og en rundt brystet. En lege fester et hvitt merke over hjertet. Det er blinken.
Så får han bind for øynene. Eksekusjonstroppen tar oppstilling fem meter unna.
- Kan jeg få be en bønn, spør han som snart skal skytes. Befalet nikker og sier ja.
Så stanser de opp og Arne Saatvedt leser "Fader vår, du som er i himmelen, hellige vorde ditt navn, komme ditt rike, la din vilje skje i himmelen som på jorden..."
Fader vår avsluttes med et bestemt "Amen".
- Nå er jeg beredt, nå kan dere skyte, sier den dødsdømte.
Det blir kommandert ild i høstnatta og skuddene faller.
23-åringen fra Lillehammer synker sammen, og kommandøren for peletongen skyter deretter et symbolsk nådeskudd i hans tinning. Arne Braa Saatvedt er ikke mer.
Her er brevet:
Det siste brevet
fra fengselcella
21. august 1945 skrev Arne Saatvedt et siste brev til sin far fra cella i fengslet på Suttestad i Lillehammer: Brevet var det siste faren fikk. To måneder seinere ble sønnen skutt på Akerhus festning.
Min egen kjære far!
Tusen takk for brevet fra deg som jeg fikk gjennom M (Saatvedts søster). Jeg fikk tilfeldigvis tidligere høre at du hadde fått et nervesammenbrudd, og var blitt innbrakt på Sannerud sykehus. Det var fryktelig vondt for meg dette, men jeg har nå fått rede på at M (søsteren) og O (broren) som begge har besøkt meg, at du er blitt meget bedre. Du vet ikke hvor glad jeg er over at du er på bedringens vei.
Du skjønner far, de trenger råd og veiledning ut fra din livserfaring, og jeg vil be deg ta deg sammen for deres skyld. Jeg vet, far, at du ikke har vært deg selv siden mor døde. Det var et hardt slag for oss alle - mest for deg. Og når så dette med meg kommer, dette som må komme - kjære far - så ber jeg deg også ta dette med ro og besindighet. For mine søskens skyld og for mor.
Jeg har unngått en total sinnsforandring, en fantast og, en fanatiker har jeg vært. Jeg trodde på denne ideologien, på denne livsinnstillingen. Jeg trodde jeg hadde kjempet meg fram til den rette oppfatning av et mønstersamfunn, og jeg var så forblindet og oppglødd i denne lære, at jeg mente det var riktig å sette livet på spill med frontinnsats for å yde mest mulig til gjennomføringen av dette. Likedan bisto jeg Gestapo med min innsats. Her var jeg midt inne i kampsonen, og de nedbrytende krefter som har satt sitt preg på dette system. Jeg så det til slutt, men fornektet meg selv på grunn av en plagsom stolthet. Og så fikk jeg sanne ordspråket: Når djevelen har fått lillefingeren, osv.
Du skjønner far, at jeg i dag uten press, men ved overbevisning, med nakne fakta er kommet fram til denne erkjennelse og at jeg er straffskyldig - endog til å dø. Jeg sitter her helt tom, uten illusjoner, Jeg vet jeg skal dø, gå bort med det første. Og jeg er glad for det. Du far kjenne mitt sinn og syn på naturen etisk sett. Du vet jeg kunne ikke greie å sitte i fengsel i 20 år, 10 eller fem år. Og det eneste jeg eventuelt kunne hatt en liten sjanse til å oppnå ved en revidering av straffeutmålingen, var livsvarig fengsel. Far, jeg håper du skjønner meg nå, jeg vil gå bort nå. Sjanserne har vært der mange ganger tidligere, og det er et under at det ikke er skjedd før. Jeg ville bare snakke med deg først for at skulle vite min innstilling.
Jeg håper du kommer hustig gjennem dette, min kjære far og så får dere tre holde sammen i den første harde tiden som sikkert vil komme for dere, men ved Guds hjelp vil dere greie det, ved siden av de lykkelige og fordomsfrie år, som hadde den lykke å leve sammen under vår oppvekst, og skolegang, mens mor levde. Det er disse lyse memoirer som har holdt meg oppe og skaffet meg den sinnsro som har brakt meg gjennom disse siste dagene.
Så vil jeg be deg min egen far om min uforbeholdne unnskyldning for det jeg har pådratt ditt gode navn ved gjennom min naive subjektive og ungdommelige fanatisme å ha kastet meg ut i dette ragnaråk. Jeg vet det er en unnskyldning, men jeg vil du skal se at viljen er der. Jeg kunne hørt på dine råd om å gå skole.
Unnskyld meg, jeg kunne ikke bevege meg i periferien. Jeg måtte befinne meg i midtsatsen og offerets sentrum. Og der ble jeg da også til slutt. Det høres kanskje ut som martyrium, men det er ikke det.
Det er et foster av naivitet, oppglødd fanatisme og egenrådighet. Som følge av det - tap av illusjon, straff, død.
Kjære, kjære far. Jeg vet at du skjønner meg og at du tar dette rolig.
Så vil jeg, min kjære far, takke deg for det du har vært for meg, og hva du har gitt meg. Jeg skylder deg så inderlig meget som jeg ikke kan uttrykke i ord. Og jeg fikk aldri vist det som jeg skulle. Jeg som har så meget å be deg om unnskyldning for. Jeg ønsker deg alt godt.
Takk for alt, far.
En siste hilsen Arne.