Foto av røntgenbilde
Dette er hjernen til en av norgeshistoriens mest forhatte menn.
Quislings hår
I en konvolutt, 35 meter under bakken på Sognsvann, ligger en tjafs av håret hans.
Quisling i ordboka
Etternavnet står i ordboka – et synonym til sviker, Judas, en som dolker deg i ryggen.
psykologene og VQ
Hvordan tenker et sånt menneske? Vi utfordret to av Norges fremste psykologer til å analysere skurken sjøl – uten å vite hvem de snakker om.
Collage. Portrett av Quisling og bilde av røntgen
Vil Pål Grøndahl og Peder Kjøs skjønne hvem den mystiske pasienten er?
Collage. Portrett av Quisling og bilde av røntgen

Inn i forræderens hode

Psykologenes dom over landssvikeren Vidkun Quisling

– Oi.

– Oi oi.

– Jeg tror dette røntgenbildet må være gammelt. For det er ikke så veldig detaljert?

Pål Grøndahl, en av landets mest brukte rettspsykiatriske sakkyndige, myser gjennom svarte briller – rett inn i en hodeskalle.

Ser hjernen syk ut, på noe vis?

– Hm. Personen skulle hatt en ganske stor svulst eller skade før jeg hadde oppdaget det, erkjenner Peder Kjøs.

Bilde av mann med litt skjegg og bart, han ser i kamera. Har på seg genser med striper i svar, hvit og rødt. Han er i fokus, mens veggen med mange små bilder bak er uskarp. Grønn plante på ventre side.

Peder Kjøs

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Selv om han er hele Norges favoritt-terapeut, er han ikke særlig god til å lese røntgen. Han peker på en hvit flekk midt inne i pasientens hode.

– Hva er det der? En engel?

– Tja. For meg ser det mer ut som en sommerfugl, mener Pål og retter på brillene.

– Hva skal vi si ut fra skalleformen da? Ser vi noe kriminelt her?

Vanligvis pleier de to psykologene å snakke med folka de skal forstå seg på. Vanligvis pleier pasienten å være i live. Men dette er ikke en vanlig dag på jobben.

Mannen de skal pløye seg inn i sjela til er død – skutt med ti kuler i hjertet for 75 år siden.

Og Peder og Pål får ingen informasjon om hvem, hva, hvor eller når. For alt de kan vite er det en sirkusdirektør de sitter der og diskuterer. Eller en barista. Kanskje en tech-gründer?

Ideen bak eksperimentet: Hvis vi løfter et av Norges største hatobjekter ut av tida han levde i, ut av omstendighetene – kan dagens eksperter forstå noe helt nytt om ham, som menneske?

Svart-hvitt-bilder av Quisling mot en grå vegg. Tre bilder etter hverandre, der du ser ham fra siden forfra og nesten i helfigur.
Foto: NORSK HJEMMEFRONTMUSEUM

Vidkun Quisling. Mannen som sneik seg med nattog ned til Adolf Hitler i Berlin og påvirket ham til å invadere landet vårt.

Hvem var denne fyren som sa ja da kongen sa nei?

Under andre verdenskrig gjorde Quisling alt han kunne for å bli Norges egen nazidiktator. Han kastet motstandere i fengsel, sendte norske gutter ut i krig for Hitler og var med på å utrydde 738 jøder – kvinner, barn, gamle – folk han mente truet den nordiske rasen bare ved å finnes.

Hvordan tenker en sånn person om seg selv?

Eksisterer det folk som ham i dag? Som går rundt blant oss med noen av de samme personlighetstrekkene?

Analysen skal vise hvilke tendenser du bør være på vakt mot – hos politikere og sjefer, men også hos deg selv og vennene dine.

Men først:

Røntgenbildet av landssvikerens hode gir ikke psykologene nok å jobbe med. Forræderiet sitter ikke som en ond klump inne i skallen. Ingen svulst kan skimtes. Ja, hjernen til Quisling ser faktisk så frisk og gjennomsnittlig ut at den skal ha blitt brukt som eksempel på et helt normalt menneske i ei medisinsk lærebok. I «The Blue Bible», som den kalles. En bestselger innen nevrologien der akkurat denne pasienten er avbildet både i 1948 og seinere utgaver.

Pål og Peder trenger mer råmateriale å resonnere ut fra. De får utdelt hvert sitt A4-ark med anonymiserte opplysninger om personen. Blant annet:

«Jobber knallhardt»,

«sterk vilje»

og «beundrer kjendiser/autoriteter».

Dette er sikkert trekk mange kan kjenne seg igjen i. Men så er det de mer pikante punktene:

«Beriker seg på andres bekostning»,

«villig til å sette andres liv i fare».

Og at vedkommende «ser på seg selv som utvalgt, som en helgen».

Stillheten fyller rommet. Alt som kan høres er skribling av blyanter mot papir og lav mumling. Å sette diagnose på mennesker uten å ha møtt dem er fy-fy for psykologer. Når de utreder en pasient, skjer det normalt gjennom grundige samtaler.

Personlighet og evner blir testa. Bakgrunnsinformasjon blir innhenta, fra familie, venner og offentlige journaler. Noen ganger er det nødvendig å legge inn personen på psykiatrisk sykehus, så han eller hun kan bli observert døgnet rundt.

Vårt analyseobjekt er ikke tilgjengelig for noen av disse metodene.

Er det likevel mulig å si noe vesentlig om fyren?

– Det som slår meg først er «jeg går rett på, samme hva jeg støter på», begynner Pål, eksperten i rettspsykiatri.

– Personen er veldig dedikert, samtidig som jeg aner en livsfjernhet her. «Bor i storbyen, men romantiserer natur og bondeliv»? Det er noe pompøst over det hele. «Tar gjerne beslutninger som gjelder andre». Hm.

Terapeuten Peder stirrer ned i A4-arket.

– «Ikke redd for å være upopulær». Han har en sterk vilje som han presser igjennom. Dette er en som bryr seg lite om andre.

Pål nikker.

– Det er mye selvopphøyethet her. «Beundrer og prøver å bli venn med autoriteter». «Prøver å fremstå som autoritet selv». Hm ... Det er klassisk narsissisme: «Jeg er utvalgt, jeg er spesiell. Jeg skal forhøyes for hele verden.» Dette er et menneske med et skjørt selvbilde.

Mann med briller sitter på en stol. Treverk i bakgrunnen, stolen har armlener av tre. Han folder hendene. Han har på seg blå jeans og mørk skjorte med lyse prikker. Han ser rett inn i kamera.

Pål Grøndahl

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Ut ifra analysen deres er det lett å se for seg en groupie med utstrakt selfie-arm og stivt smil. En litt sånn klengete type som poserer inntil kjendiser, for å framstå bra sjøl.

– Jeg tenker jo at denne personen ikke har det så bra, da. Han er sjenert og klønete og får det ikke til i det små, i nære relasjoner, så da vil han isteden få til noe kjempestort, sier Pål.

Men – forvirrende nok gjør den anonyme pasienten også ting som får mange til å mislike seg, uten å bry seg om hat og hets. Pål forklarer hvordan det kan henge sammen:

– Det er en litt rar kombinasjon, men det gir mening for en narsissist. Grunnen til at han ikke er redd for å være upopulær, er at han ikke skjønner seg på andre mennesker. Samtidig som han er opptatt av å bli anerkjent. Andre mennesker skal være heiagjeng og et beundrende publikum.

– Har dere støtt på en liknende personlighet noen gang?

Både Pål og Peder nikker.

– Denne typen mennesker fins fortsatt. Absolutt.

Det var Winston Churchill som gjorde Vidkun Quisling til superstjerne – som skjellsord – i 1940. Hitlers soldater marsjerte inn i det ene landet etter det andre, og i Norge ble de ønsket hjertelig velkommen av denne blonde prestesønnen fra Telemark. Navnet hans lød slemt, syntes den britiske statsministeren. Quizzzzzling. Vislende, som slangen i gresset. Churchill sto på talerstolen og spyttet ordet ut – these quislings – som en generell betegnelse for de ynkeligste feigingene blant oss.

Frem til dette øyeblikket hadde Quisling bare vært et uskyldig etternavn – og mannen som bar det var faktisk en helt.

Det hadde i hvert fall begynt ganske lovende.

Her: Som ung bistandsarbeider med tvers-over-sløyfe og lys lugg, på begynnelsen av 1920-tallet. Sammen med Norges aller største kjendis, Fridtjof Nansen, reiste Quisling ut i verden for å redde menneskeliv.

Bilde av fem menn (svart/hvitt), to stående bak og tre foran. I midten foran ser vi Fridtjof Nansen, mens bak til høyre står Vidkun Quisling.

Vidkun Quisling (bakerst til høyre) sammen med Fridtjof Nansen (foran).

Foto: NASJONALBIBLIOTEKET

I Ukraina herjet tørke, epidemier og hungersnød. Hauger av lik lå i gatene. Folk var så desperate at de spiste opp kattene sine, hundene, kråkene. Og hverandre.

Gutten på bildet under har drept og spist lillebroren sin på tre år. Bildet kan være tatt av Quisling selv som reiste rundt på landsbygda for å kartlegge katastrofen og skaffe hjelp.

Sepia-farget bilde av en avmagret gutt som stirrer intenst inn i kameraet. Han sitter i en stor badebalje.
Foto: NASJONALBIBLIOTEKET

Seinere var dette noe Quisling skulle trekke fram i forsvarstalen sin, da han sto tiltalt for landssvik. At han faktisk hadde reddet flere hundre tusen mennesker fra å sulte i hjel. Quisling sto med tyfus og kolera til knærne og delte ut matpakker. Det var farlig arbeid. Men bare Nansen ble hedret med Nobels fredspris for innsatsen.

Peder klør seg på haka og ser på det fortsatt uidentifiserte hodeskalle-portrettet foran seg på bordet.

– Jeg stusser litt på det med «vilje til å utsette seg selv for fare for å redde andre». Er det for å redde andre, eller er det for å være den som redder andre? Hvis jeg var terapeuten hans, ville jeg boret der.

– Hvorfor er det et punkt du henger deg opp i?

– Det ville vært et forsøk på å finne noe verdifullt og fint, da. Jeg føler at vi psykologer har en slags forpliktelse til å se etter noe sympatisk i det mennesket vi skal forstå. Men jeg ville vært redd for å finne ut at det egentlig handler om det samme – at personen som satt i stolen hos meg er en kjempenarsissist, også der.

Pål har fått en rynke i panna. Han setter fingeren på en av de andre opplysningene:

– «Beriker seg på andres bekostning». Det står i kontrast. På den ene siden er han visjonær, han utsetter seg for fare og jobber beinhardt. På den andre siden går han ikke av veien for å skaffe seg litt gods og gull.

Selv om Quisling var en tapper livredder, benyttet han nemlig også muligheten til å gå på shopping der borte i Ukraina, under hungersnøden. Desperate mennesker solgte unna alt de eide for å mette magen og Quisling fikk kjøpt de flotteste familieklenodier for en billig penge: Store oljemalerier i gullramme. Lysestaker av krystall. Gamle, persiske tepper.

Psykologene aner fortsatt ingenting om tid eller omstendigheter for disse røverkjøpene, bare at personen er en sånn som grafser til seg når han får sjansen.

– Legg merke til at dette mennesket føler seg berettiget til å forsyne seg. «Hvorfor skal jeg ha så kjipe møbler, jeg som er meg?», liksom, kommenterer Pål.

Også seinere skulle Quisling skaffe seg fine ting. Midt under krigen, da de norske jødene var sendt til Auschwitz, og leilighetene deres sto igjen – fulle av innbo.

– Ja, for vi tenker at det er møbler og kunst det handler om? Ikke om biler og dop? spør Peder.

Pål retter på brillene.

– Uansett tror jeg det handler om narsissistisk show off. Kanskje er det ikke selve rikdommen som er så viktig, men å vise seg som vellykket? Jeg får inntrykk av et menneske som søker bekreftelse på seg selv hele tiden. Hver dag, hvert minutt.

Peder lyser opp.

– Kan det være derfor personen har flere partnere samtidig også?

Og vips, så penser samtalen inn på noe av det aller mest oppsiktsvekkende. På psykologenes A4-ark står et saftig stikkord: «Polygami».

Mens Quisling fortsatt befant seg ute i verden på nødhjelpsoppdrag, omgitt av folk som spiste ungene sine og falt døde om av tyfus, må en ny tanke ha tatt form i hodet hans:

Han fikk lyst på dame. Og han fikk ikke bare lyst på én.

Gammelt bilde (svart/hvitt) av to mørkkledde damer med sorte hater. Damen til høyre holder rundt damen til venstre.
Foto: Nasjonalbiblioteket

Her poserer Quislings to koner, Maria (til venstre) og Alexandra, med moteriktige bøttehatter og bleike smil på en balkong i Oslo i 1924. Begge kom fra Ukraina, begge var sentralborddamer på nødhjelpskontoret.

På et annet bilde står han og konene arm i arm med tjukke Quisling-slekta på hyttetur ved Bunnefjorden. Der spilte de ludo og hørte på Hawaii-musikk.

Gulnet familiebilde i sort/hvitt. 13 personer i bildet. Fra krigstiden, med Quisling bakerst i midten.
Foto: Nasjonalbiblioteket

Å bla i Quislings fotoalbum er som å skrolle gjennom et hvilket som helst liv på sosiale medier. Det er solskinnsversjonen som blir presentert.

Sannheten er at den første kona, blonde Alexandra på bare 17 år, ikke ante noen ting da ektemannen hennes kom drassende med enda ei ny dame – den mørke og selvsikre Maria.

Quisling så for seg at de kunne leve som en familie på tre hjemme i leiligheten på Frogner i Oslo. Maria kunne være kona, forklarte han til Alexandra, så kunne hun bli dattera hans isteden.

Opplysningen «polygami» er som smågodt for psykologene. Særlig Peder blir gira.

– Kan det være et forsøk på å være spesiell og unik? At personen ikke bryr seg om reglene vanlige folk lever innenfor?

Han fortsetter, i en diskusjon med seg selv:

– Eller er det for å unngå for nær relasjon til ett annet menneske, at han blir sammen med to? Det stemmer med behovet for å være spesiell, da. For en som vil bli hyllet og beundret, er det jo sikkert fint å ha flere som elsker seg.

I samtida si ble Vidkun Quisling ikke regna for å være en typisk Don Juan. Tvert imot. Folk beskrev ham som ei skikkelig kløne. Keitete. Klossete. Høy IQ. Og desto lavere sosial intelligens.

– For å matche egoet sitt burde han vært veldig selvsikker, påpeker Pål om det anonyme analyseobjektet.

– Dere sier «han» begge to. Hvorfor tenker dere at personen er en mann?

– Det er noe maskulint over dette. Den kalde, uempatiske måten å være på som jeg oftere tillegger maskuline verdier enn feminine verdier, sier Pål og forklarer at det ikke er lett å sette ord på en fornemmelse.

Da han leste punktene på arket, tenkte han bare automatisk på en mann. Peder har den samme vibben.

– Det er en emosjonell respons. Det føles som mann.

Men det er statistikk også, påpeker han.

– Flere menn enn damer er narsissister og antisosiale, klønete maktpsykoer.

Da Quisling tok toget til Berlin i all hemmelighet, i desember 1939, hadde han for lengst kvitta seg med kone nummer 1, Alexandra. Han hadde slutta med u-hjelp også.

Han var blitt politiker – og han var sugen på makt.

I Tyskland hadde en mann med bart vunnet fram med en ny og hissig bevegelse.

Hitler og Quisling som ser på hverandre
Foto: NTB / SCANPIX

Der Führer, kalte han seg. Folk var ville etter ham, de sto med strake armer og skreik «heil».

Quisling kalte seg for Fører – med norsk ø. Han hadde stiftet sitt eget lille høyreradikale parti – Nasjonal samling (NS). Og han hadde begynt å hate jøder, akkurat som Hitler, i tillegg til å hate kommunister.

Med gråbrune skjorter og flagg og faner marsjerte de norske nazistene rundt i gatene og hyllet Quisling, mens de ropte:

«Heil og sæl! Heil og sæl! Heil og sæl!»

Tegnet propaganaplakat med teksten "MED QUISLING FOR DET NYE NORGE" i gule bokstaver. To hvitkledde menn holder opp hver sitt flagg, det ene rødt med gult kors, det andre grønt med en gul og rød sirkel. To gule sverd i midten av sirkelen på flagget. Blått og hvitt jelllandsskap i bakgrunnen med grønn himmel

Plakat for Quisling politiske parti, Nasjonal Samling (NS), fra 1941.

Foto: Kaare Sørum: Plakat for NS, 1941 © Kaare Sørum / Bono

Ingenting av denne bakgrunnshistorien står på arket psykologene har fått utdelt. Likevel er det som de kan se en personlighet ta form, i mylderet av løsrevne, anonymiserte opplysninger.

– Du skal hylles og beundres, det er jo så slitsomt, sukker Pål.

– Han trenger den næringen fra andres beundring hele tiden. Som et slags psykologisk oksygen.

Peder kniper øynene sammen. Grubler.

– Og det er veldig ensomhet her. Jeg forestiller meg at denne personen prøver å trøste seg selv: «Grunnen til at jeg er ensom og er at jeg er så mye bedre enn alle andre.»

Så ensom, eller så selvstendig, eller hva vi skal kalle det, er denne personen at han ikke betror seg om hemmeligheter til noen. Han er en sånn som til og med snakker i kodespråk til seg selv.

Som her, i almanakken sin, der Quisling har notert tre kryss på datoen da han møtte Hitler i smug:

Bilde av en åpen kalenderbok. Sidene viser datoer fra søndag 17. desember 1939 til lørdag 23. desember 1939. Det er skriblet ned noen tall og kryss i boka.
Foto: Riksarkivet

Selve landssviket skribla ned, like tilforlatelig som en tannlegetime.

Forkortelsen «avgj.» står sannsynligvis for «avgjørelsen».

Selv om Quisling ikke hadde mange nære venner, fikk han et helt spesielt forhold til Hitler. Ingen andre lokale naziledere fikk møte Der Führer like ofte som Føreren med norsk ø – totalt 11 ganger.

Quisling fikk kjøre rundt i en pansra svart Mercedes i gave fra Hitler, smykke seg med en flott tittel – ministerpresident – og bo i et eget slott med tårn og spir på Bygdøy.

Mens den norske befolkningen led og måtte spise kålrabi stekt i tran til middag, koste han og kona Maria seg med kalvesteik og hummer. De hadde egen kinosal, tennisbane, bunker og skattkammer. Om kvelden, da mørket senket seg og væpna vakter med schæferhunder patruljerte langs piggtrådgjerdene rundt eiendommen, satt Quisling foran en knitrende peis oppe i tårnværelset sitt og skreiv på sin egen filosofi. Den skulle forklare alt i hele universet.

«Jobber med et filosofisk verk som skal gi svar på ALT», står det i de anonyme opplysningene på A4-arket.

– «Jeg sitter her på toppen av verden og en dag skal jeg kaste noe gullstøv ned til folket der nede», mumler Peder.

Dette er en teknikk psykologene bruker. Å snakke som om de er den personen de skal få has på. Hvilke personlighetstrekk er det de kan kjenne igjen, i folk som går levende rundt blant oss i dag?

– Altså, å jobbe med et filosofisk verk som skal gi svar på alt, det er kanskje ikke fullt så vanlig. Men jeg ser mennesker som har sine prosjekter som de blåser opp i det absurde, sier Pål.

– Dette behovet for å bli beundret. For å bli sett. Mens 1970-tallet var fellesskap, er det blitt jeg, meg og mitt. En åpenbar narsissistisk trend.

– Storhetsforestillinger, nikker Peder.

– Tenk bare på alle som går rundt og er så krenka hele tiden. De føler ikke at de blir anerkjent nok som unike og opphøyde. Det er ikke bra nok å være likeverdig. Siden røntgenbildet er litt sånn 1930-talls, er det er lett å tenke at personen er fra en tidligere tid. Men den typen folk fins fortsatt. Absolutt.

Et smil napper i munnviken hans.

– Det er et spekter, da. Noen er langt ute på skalaen. Folk som virkelig er villige til å utsette andre for fare og som virkelig driter i andre. Og så er det noen som gjør det litt.

Ville det vært tvil om tilregneligheten til en person som dette, i en rettssal?

Her svarer Pål, den sakkyndige, først:

– Ut fra opplysningene vi har fått er det ikke et eneste tegn som tyder på psykose. Ingenting som oser av utilregnelighet.

Men personen sammenligner seg med en navngitt helgen, påpeker Peder. Er ikke det litt foruroligende? Kan det tyde på det fagfolka kaller «realitetsbrist»?

Nå blir Pål ettertenksom.

– Ja, hva slags helgen er det? Det ville jeg spurt ham om. Hva betyr denne helgenen for deg? Foregår det noe kommunikasjon med denne helgenen?

De veit ikke at det er snakk om den store norske sagakongen, Olav den hellige. Quisling var besatt av ham.

Men nå begynner det visst å blinke i noen varsellamper hos vår sakkyndige likevel.

– Det at han anser seg som en utvalgt, en som spiller en historisk rolle, det kan være narsissisme som glir over i det psykotiske, sier Pål.

Peder mener at det filosofiske verket også kan peke i denne retningen.

– Litt avhengig av verket, selvfølgelig. Hvor ko-ko er det?

OK. Nå skal katta ut av sekken. Psykologene får beskjed om å vente litt mens journalisten går ut for å hente en gjenstand som har tilhørt personen. Tingen ble kjøpt på auksjon for noen år siden – og er utgangspunkt for den nye podkastserien «Quislings koffert» på NRK.

– Jeg er klar som et egg, jeg, klukker Pål.

Peder lener seg fram:

– Som har tilhørt personen?

Det var ikke egentlig meningen at dette eksperimentet skulle være en gjettekonkurranse. Poenget var å destillere ut en slags essens om et menneske – løsrevet fra tid og sted og situasjon. Men nå klarer ikke psykologene å dy seg lenger. Begge sitter med et konkret navn inne i hodet.

– Kanskje vi skal skrive opp initialene til hvem vi tror det er? Bak på hvert vårt ark?

Peder griper etter blyanten.

– Ja, bare for å ikke å kunne si etterpå at vi hadde gjetta det.

Like etter står fasiten foran dem på bordet – i form av en slitt, gammel koffert i brunt lær, full av skraper og skrammer.

En gammel og slitt brun koffert med to store bokstaver gravert inn: VQ.
Foto: Trude Lorentzen / NRK

Kofferten har klistremerker fra fine hoteller og fremmede byer på sidene. Og foran på lokket, to forbokstaver pressa inn i læret: V. Q.

– En gammel koffert!

– Der står akkurat de initialene jeg hadde.

– Som er akkurat de samme initialene som jeg hadde også!

Psykologene ser på hverandre og smiler, triumferende.

– Den kofferten der har vært steder. Det er ikke noe småkar, dette her, sier Pål.

Peder er skeptisk til voksne mennesker som setter initialene sine på ting.

– Syns ikke det er et godt tegn. Når du er tretten år, så vil du ha navnet ditt på alt du eier, men de fleste vokser jo fra det, sier han.

Pål bruker snakke-som-Quisling-teknikken:

– «Dette er MEG». «Jeg må være MEG hele tiden», ellers glipper selvbildet. Og det er farlig.

– Det er en selvgod koffert.

To menn sitter ved siden av hverandre. En brun, gammel koffert på bordet. Mannen til høyre ser i kamera
Foto: Trude Lorentzen / NRK

Fra nødhjelpshelt til naziforbryter – Vidkun Quisling har båret den brune lærkofferten i hånda gjennom alle de avgjørende veikryssene i livet sitt, og tatt valg som fikk konsekvenser for en hel nasjon.

– Den psykologiske profilen vi har satt opp her, passer punkt for punkt på Hitler også. De var ganske like. Bare at Hitler var dyktigere på det han dreiv med, hvis vi skal kalle det det, sier Peder og rister sakte på hodet.

Men det er én siste ting om Quisling som vi må borre i. Ett siste valg den norske nazisjefen sto ovenfor – ja, faktisk, på mange måter det siste valget:

I mai 1945 sto Quislings koffert ferdig pakka ute på diktatorpalasset, klar til flukt. Fredsjubelen fra byen kunne høres helt ut til Bygdøy og det lukta røyk fra store bål av blendingsgardiner som folk tente opp i nabolaget.

– Ah. Det er så kjipt å tape en verdenskrig. Skikkelig nedtur. Særlig når folka du er på lag med tar livet av seg, sukker Pål.

I Berlin hadde Der Führer skutt seg i hodet, sittende i en blomstrete sofa i bunkeren sin sammen med kona Eva Braun, som beit over en kapsel med cyanid.

– Hitler ville regissere sin egen død. Ikke overlate det til andre. Og det kunne jo Quisling også ha gjort, men jeg veit ikke ... Det er ubekvemt, da. Å dø, sier Peder.

Også de valgene vi ikke tar, sier noe om oss som mennesker.

– Han var så overbevist om sin egen storhet at han ikke så for seg at han skulle bli dømt. I hvert fall ikke henrettet, tror Pål.

Og det fantes flere alternativer. Fra Quislings bunker, ut gjennom ei jerndør i muren, gikk det en sti gjennom skogen, ned til brygga der han hadde to speedbåter liggende – «Snerten» og «Grace».

Rett der borte på Fornebu sto et tysk fly med propellen i gang, klar til takeoff til Spania.

Quisling hadde tilbud om å evakuere under havoverflaten også. Utenfor Bergen lå naziubåten U-977 fullasta med proviant og drivstoff.

Svart/hvitt-bilde av en ubåt i havet.
Foto: National Archives

Han kunne vært om bord da den dykka ned i Nordsjøen – og nesten 100 døgn seinere, da den stakk periskopet opp utenfor kysten av Argentina.

Nazistene som var om bord i både flyet og ubåten slapp unna den verste straffa og fikk lange, innholdsrike liv etter krigen.

Hvorfor stakk ikke Quisling da han hadde sjansen?

– Jeg ville gått for ubåten. Det har jeg aldri prøvd før, sier Peder.

Mens Pål ser for seg en James Bond-aktig exit med speedbåt. Likevel – Peder mener han skjønner hvorfor Quisling ikke slo til på mulighetene.

– En Fører stikker ikke av med halen mellom beina. Han sammenligner seg jo med en helgen. Det ville vært under hans verdighet å flykte.

Pål trekker på det.

– Jeg er litt overrasket, faktisk. Jeg ville trodd han var mer ego og ville redde seg selv.

– Det er jo også ganske ego å påberope seg uskyld og lide martyrdøden, mener Peder.

– Som et misforstått geni. «Se, jeg skinner på bålet!» Å bli korsfestet, som Jesus. Bibelhistorien hadde ikke blitt det samme hvis Jesus sneik seg av sted på et esel fra Getsemane-hagen natta i forveien.

Mens Jesus bar korset sitt på ryggen gjennom Jerusalem, lasta Quisling den brune kofferten sin inn i Hitler-Mercedesen og ble kjørt den korte turen fra Bygdøy inn til politistasjonen i Møllergata 19.

Der ble han ble bryskt pågrepet.

Sort/hvitt-bilde av mann med hatt, Quisling som spaserer bortover. Han har på en halvlang og mørk frakk. Bak står fire soldater, minst en av dem har et gevær. En person med lyst hår står til høyre i bildet og stirrer på Quisling.
Foto: Aftenposten / NTB

«Quislings ansikt var herjet og stygt. Det virket fett og klamt, pløset og rødt, med en blanding av forvirring, redsel og vrede», står det i politiets rapport fra arrestasjonen.

I retten erklærte Norges egen nazidiktator seg uskyldig i alt. Han ante ingenting, hevdet han, om invasjon eller jøder eller noe som helst.

– Da beveger du deg gjennom verden med ganske enorme skylapper, altså. Så store at du bare klarer å se deg sjøl, sier Peder.

Det var landssvikerens forsvarer som lanserte begrepet det seinere skulle bli mye snakk om: «Gåten Quisling».

– Er det en gåte her?

Psykologene heiser på skuldrene.

– Næsj. Det er ikke en gåte.

– Det er en trist ulykke for landet. Han vil selvfølgelig framstå gåtefull selv. Som en mann som er for genial til å kunne dømmes av alminnelige mennesker, ikke sant?

Pål peker på røntgenbildet.

– Jeg kan tenke meg at det var krenkende for han å gjennomgå medisinske undersøkelser under rettssaken. Å bli gjennomskuet! «Det er ikke noe galt med meg». «Skal en alminnelig psykiater vurdere meg? Det er aldeles unødvendig.»

På cella rett før henrettelsen klippet Quisling en tjafs av det blonde håret sitt, som et siste minne til kona.

Tjafs av Quislings hår
Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Hva ville Pål Grøndahl og Peder Kjøs ha gjort hvis det var de som fikk Quisling på divanen?

– He he, jeg har ikke divan, jeg har stol. Og jeg tviler på at han ville satt seg i den, for han her er egentlig ganske godt fornøyd med seg sjøl, sier Peder.

Mens Pål tror at jo, kanskje den norske Føreren ville ha oppsøkt nettopp Peder Kjøs, fordi han er kjendis-psykolog og lager TV og podkast og bøker.

– Da hadde han kommet med en litt sånn intellektuell tilnærming: «Jeg går jo hos Peder Kjøss, da».

– Ha ha!

– «Det har vært uhyre lærerikt, og Peder Kjøss lærte også mye av meg».

– «Jeg går bare til psykolog for å foredle mitt unike ego».

De har snakka om at de må like mennesket de har framfor seg, eller i hvert fall kjenne en form for sympati. Ville de klart det med denne mannen?

– Ut fra det jeg vet om Quisling, så har jeg funnet utrolig lite å like, erkjenner Peder.

– Men jeg har et psykologtriks: Jeg prøver å tenke at inne i dette vesenet her, så har det en gang vært en liten gutt som har prøvd så godt han kunne. Tenk på et bilde av ham som barn.

Gulnet svart/hvitt-bilde av et barn med lyst hår, teipet inn på et ark. Navnet Quisling er skrevet for hånd under.
Foto: Nasjonalbiblioteket

– Det er jo ikke et ondt menneske du ser bilde av der. Det er en liten tass, liksom. Jeg prøver å se gjennom monsteret, inn til det sårbare lille vesenet som har måttet bygge alt dette her rundt seg, og har blitt så farlig for seg sjøl og andre.

Pål puster ut gjennom nesa.

Det er faglig diskusjon om det i det hele tatt er mulig å nå inn til mennesker med slike forstyrrelser, sier han. Og nå snakker han ikke som Quisling lenger, men til ham.

– Jeg tenker at hvis jeg var din terapeut, så måtte vi bruke lang tid ... Og du måtte føle at du var bedre enn meg en stund. Så måtte vi jobbe oss sakte ut av det. Det krever at du kan holde ut meg, for hvis du kan holde ut meg, så vil du kanskje etter hvert kunne holde ut deg selv – som et helt vanlig menneske.

Her står tente lys og friske roser på grava til Quisling. Plassert der av beundrere i vår tid.

Stor steingravstøtte. Hugget inn navnet Vidkun Quisling med fødsels- og dødsdato. Det samme for Maria Quisling. Røde roser, lyng og gravlykter nederst foran grave. Grønn plen i bakgrunnen.
Foto: Trude Lorentzen / NRK

Epilog:

Etter at Quisling ble skutt på Akershus festning i oktober 1945, ble urnen med asken hans satt i et skap på politikammeret. Så farlig var denne mannen at han måtte holdes i arrest selv etter han var kremert. Først 14 år seinere ble urnen frigitt i en topphemmelig operasjon og satt i jorda på Gjerpen kirkegård i Skien.

Quislings blonde hårtjafs ligger oppbevart i Riksarkivets atomsikre hvelv dypt under bakken på Sognsvann i Oslo.

En redigert versjon av filosofien hans, «Universismen», ble utgitt av Juritzen forlag i 2006. Journalisten har lest boka grundig uten å skjønne svaret på «alt».

Og her i NRK kan du nå høre den nye podkastserien «Quislings koffert».

Som ung mann er Vidkun Quisling med på å redde folk fra sultedøden i Ukraina. Han hylles for hjelpearbeidet og kommer hjem med to koner. Så blir han nazist og får store politiske ambisjoner. Hør alle episodene i appen NRK Radio nå: https://tinyurl.com/36pcsnva
Plakat: kopirett Harald Damsleth/BONO 2021

Plakat: kopirett Harald Damsleth/BONO 2021