Jons selevenn

Jon Wiik (60) går med luskende og raske skritt i gangen på Blentenborg bofellesskap i Drammen. Han er på leting etter personalet, han trenger oversikt. Det er det samme hver kveld.

Det er ikke lett å se det på ham, men Jon har en moderat psykisk utviklingshemming. Han har bodd på en institusjon siden han var sju år gammel.

I det siste har noe avledet han. Han har fått en oppgave, en venn han må ta vare på. Robotselen «Selma» kom inn i Jons liv for noen måneder siden. Og mye har endret seg etter det.

– Selma dekker et nærhetsbehov. Han liker ikke å ha mennesker for tett innpå seg, men her kan han kose og få fysisk kontakt, uten at det blir sosialt, sier Øivind Wiik som er Jons bror og verge.

Helt ferske resultater fra en studie ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, viser at robotselen har noe for seg for flere enn Jon.

Les også: – En medisinsk revolusjon

Stor robotsatsing

For et år siden kjøpte Drammen kommune inn 13 eksemplarer av robotselen Paro, til en verdi av rundt 50.000 kroner per sel. De er eneste kommune blant 32 foregangskommuner i Velferdsteknologiprogrammet som har satset så tungt på robotseler.

– Vi hadde god erfaring med bruk av robotselen på et sykehjem her allerede, derfor ønsket vi flere, forklarer Kjersti Linneberg som er koordinator for velferdsteknologi i Drammen kommune.

I tillegg til at hvert sykehjem i byen nå har en sel, har de også valgt å teste ut robotselen på psykisk utviklingshemmede. Så langt er det Jon som har fått bruke selen mest.

– Han var den som reagerte mest positivt da han første gang fikk prøve Selma, forteller Catharina Meyer, som er koordinator ved Blentenborg bofellesskap.

Å ta i bruk levende dyr som et alternativ, er ikke så enkelt. Mange her har et anstrengt forhold til hunder og katter, og det er generelt vanskelig for mange av beboerne å forholde seg til levende dyr, forklarer Meyer.

Mer ro og trygghet

– Hva må du gjøre før du skal ha Selma, spør en av de ansatte.

– Vaske hendene, svarer Jon, og går rutinert bort til vasken. Etterpå får han hente Selma på kontoret og tar henne med seg inn i stua. Selma lager klynke- og pipelyder, hun nærmest trygler om omsorg og kos.

For et par år siden flyttet Jon hit til Blentenborg fra et mindre bokollektiv i byen. Her er det større forhold og mer uoversiktlig for Jon, og han blir mer urolig om kveldene.

– Han har behov for å vite hvor hele personalgruppen er til enhver tid. Han er i tillegg opptatt av å legge seg sist, og blir derfor sittende alene under personalets vaktskifte på kontoret, sier Meyer.

Jon tar godt vare på Selma, og de tror det gir han følelsen av å ha en viktig oppgave.

– Dette viser seg i mer ro og trygghet, sier Meyer, som forteller at de nylig har fortatt en kartlegging av Jon med og uten bruk av Selma. Resultatet viser at både vandring i gangene og leting etter personalet har gått ned med 75-80 prosent.

Meyer understreker at robotselen ikke er en erstatning for, men et tillegg til personalet.

Fortsatt kritisk til robotselen

Men ikke alle er fornøyd med robotselen. For snart et år siden gikk Rådet for sykepleieetikk ut og kritiserte bruken av Paro. De mente de demente ble lurt til å tro det var en ekte sel.

Les: Mener demente lures av søt robotsel

Leder for rådet, Berit Daae Hustad, sier de er positive til velferdsteknologi generelt, men at de fortsatt har problemer med selen. Hun synes det er noe uverdig ved at voksne mennesker blir tildelt en «lekesel».

– Den er laget naturtro for at folk skal tro den er ekte. Dette er et problem, spesielt overfor demente og de som ikke er ved sine fulle fem, sier hun.

Hun forstår at selen i noen tilfeller kan ha en effekt, men sier at man likevel alltid må vurdere individuelt og se på alternativene.

– Hvis alternativet er å dope ned pasienten, er kanskje selen bedre, sier hun.

Men aller helst hadde hun sett at det ble anskaffet en katt eller besøkshund i stedet, og at kommunene heller brukte tid og penger på å kjempe for mer menneskelig kontakt.

Dokumentert god effekt

Selma ligger på fanget til Jon og klynker. Hun vil ha mer kos, og titter bedende opp på ham. «Hva lurte du på, Selma? Skal du sove, nå?» spør han med omsorgsfull stemme. Han klapper henne på ryggen, det er det hun liker best. Og hun svarer med å bevege halen og bli litt smalere i øynene.

For Jon sin del, ville et ordentlig dyr være uaktuelt. Han vil gjerne klappe hunder og katter, men trekker seg fort tilbake, forteller personalet.

Tidligere avdelingssykepleier, nå doktorgradsstipendiat Nina Jøranson ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås, har nettopp sluppet de første resultatene fra et omfattende forskningsprosjekt med bruk av Paro for personer med demens på norske sykehjem.

– Vi ville måle om Paro-aktivitet minsker tegn på uro og depresjon, og studiet har vist positive resultater, sier Jøranson.

Paro ble brukt som gruppeaktivitet for personer med demens over en periode på 12 uker. Studiet viste at personene ble roligere og at det ble en økt sosial interaksjon i gruppa, både gjennom fysisk kontakt med Paro og gjennom sosial stimuli.

– Noen av det mest overraskende var at de positive effektene fortsatte også etter at gruppeaktiviteten var over, når de ikke lenger hadde Paro, sier Jøranson.

Bare begynnelsen

Selv om robotselen er mest brukt blant demente, har de for eksempel i Danmark flere prosjekter rettet mot barn med konsentrasjonsvansker.

Forskjellige typer sosiale roboter blir også testet ut på barneavdelinger ved sykehus i utlandet, for å oppmuntre og skape trygghet blant syke barn. Et eksempel på dette er robotbamsen Huggable, som for tiden testes ut på Boston Children’s Hospital i USA.

Per Hasvold, forsker og seksjonsleder ved Nasjonalt Senter for telemedisin (NST), som jobber med å implementere velferdsteknologi i norsk helsevesen, tror vi bare så vidt har begynt å skrape i hvordan teknologi kan brukes innenfor helsesektoren.

Han mener norske kommuner sliter med å henge med i utviklingen.

– Jeg tror det handler om mangel på IT-kunnskap og generell teknologiskepsis. Likevel begynner noen kommuner å få litt kjøtt og blod på sine velferdsteknologisatsninger. Dette er de kommunene som har fått ekstra midler til å bli foregangskommuner på dette, sier han.

Kjersti Linneberg i Drammen kommune kjenner seg igjen i teknologiskepsisen, men sier noe er i ferd med å skje.

– I løpet av de tre årene jeg har vært her, har mye endret seg. I begynnelsen var mange skeptiske, men jeg synes det har løsnet litt. Nå opplever vi også at pårørende spør mer om velferdsteknologi, de er nysgjerrige og interessert, sier hun.

– Lett å knytte seg til teknologi

Hasvold sier det ofte skal lite til før vi knytter bånd til tekniske objekter. Han gir et eksempel med robothunden Aibo, som var en av de første responsive leketøyene som kom på markedet. Den blinket og ga fra seg lyd når du sa navnet dens.

– Jeg husker at mange var skeptiske, men selv hardbarka forskere bøyde seg ned og snakket til den med babystemme, forteller Hasvold.

Han synes det er bra at vi har evnen til å knytte oss følelsesmessig til et objekt.

– Det betyr at det skal lite til for å knytte empatibånd. Det er sunt at vi er i stand til det, sier Hasvold.

I stua på Blentenborg ligger Selma helt stille på fanget til Jon. Det ser ut som hun har sovnet.

– Nå kan selmadyret bare slappe av litt, sier han, tar hendene over hodet og lener seg tilbake.

• SE OGSÅ: ALS-syke Are er pappa via robot