Nav er storfornøyd med ukrainsk helsehjelp: – Vinn-vinn-situasjon

– Hei, Klara! Hvordan går det? Vil du ha noe å drikke? Vann, juice eller melk? spør Ina Chaika.

– Jeg har nettopp spist mat og drukket vann, jeg, svarer 102-åringen.

Ansiktet revner i et stort smil, noe som får fine linjer til å fare på kryss og tvers i fjeset på den spede og blide kvinnen.

Klara takker gjerne og gladelig ja til et glass melk. Straks kommer Ina tilbake med et glass hvitt.

102-åringen er en av beboerne på Eikertun helsehus i Hokksund; der får de jevnlig besøk av den ukrainske flyktningen Ina.

– Trenger du hjelp? spør Ina mens hun holder frem melkeglasset.

– Tusen takk. Ja, du må holde for meg, jeg skjelver så veldig! svarer Klara.

Kvalifisert arbeidskraft fra Ukraina

Ina Chaika er blant en liten gruppe flyktninger i Øvre Eiker som er med i et eget integreringsprosjekt i samarbeid med Nav, voksenopplæringen og Eikertun helsehus i Øvre Eiker.

Man kunne nesten si at i Øvre Eiker er det nav og eiker som får hjulene til å snurre rundt på helsehuset.

Eikertun er kommunens tilbud til personer med behov for plass på institusjon. Eikertun har forskjellige tilbud om døgnopphold, avlastning og dagsenter.

Flyktningene med helsefagkompetanse skal få norskopplæring ute i praksis.

– De lærer litt om ulike sykdommer, ting og situasjoner de møter på avdelingen, og ord og uttrykk i forbindelse med morgen og kveldsstell, forteller Monica Stølan, adjunkt på voksenopplæringen.

– Eneste i Norge

Nav er storfornøyd med prosjektet og ser på det som en mulighet for å ta i bruk den lange erfaringen flere av de ukrainske flyktningene kommer med.

Per Christian Lervik er integreringskoordinator i Nav for arbeid og karriere.

Han sier at prosjektet som startet opp i høst, er det eneste av sitt slag i landet. Vanligvis settes det høye krav til språklig kompetanse i en slik sammenheng.

– Det har vi satt til side. Her skal de lære norsk mens de jobber, og vi tilrettelegger for det.

Lervik sier at prosjektet er «veldig spesielt og at det vekker oppmerksomhet».

– Mange av flyktningene hadde bakgrunn fra helsesektor. Mange en lang bakgrunn og en solid utdanningsbakgrunn, forteller han.

– Da så vi at dette ville være en vinn-vinn-situasjon. Vi kunne tilby en praksisnær opplæring for ukrainere, samtidig som Eikertun helsehus får tilgang til kvalifisert arbeidskraft.

Ina Chaiko kan skilte med lang erfaring.

– Jeg jobbet som sykepleier i 23 år i Ukraina før jeg kom hit. Nå har jeg vært i Norge i snart 11 måneder. Og jeg liker meg her. Jeg liker alt! stråler hun.

– Er du ikke helt norsk?

Det er ikke mange ordene som skal til for å vise litt omsorg.

Og medmenneskelighet, det handler også om å bare være til stede. Kanskje uten de mange ordene.

Foruten å dekode en fremmed kultur – med alt av hva symbolske og sosiale regler det innebærer – holder flyktningen Ina på å lære seg et helt nytt språk.

– Å, er du ikke helt norsk, nei? Det hadde jeg ikke tenkt på i det hele tatt, sier Klara som får et smil i retur av helsearbeideren fra øst.

Det er som med musikken. Medmenneskelighet og nestekjærlighet er felles arvegods, på tvers av kultur og grenser. Det trenger ikke ord. Vi forstår likevel.

Ina er iallfall til stede for Klara. Hun setter seg ned på rommet til 102-åringen, de ser på hverandre. Deler et smil.

Klara griper straks etter et fotografi i glass og ramme hun har stående på et bord på rommet. Hun viser det frem for Ina mens hun med lettskjelvende finger peker forklarende på de avbildede personene.

– Det er barnebarnet mitt, og det der er datteren min.

Ina nikker. Hun forstår.

Fra rommet på Eikertun summer en ordløs og sorgløs melodi.

Helsesjargong, cocktail og folkelige uttrykk

Praksisen på Eikertun hjelper ukrainerne til å lære seg og forstå fagspråket, som seg hør og bør.

Men for virkelig å integreres, for virkelig å gli inn i det mer sosiale samspillet, må man rett og slett bare utsette seg for andre mennesker – kaste seg inn i dagligsamtalen så å si.

Beboerne bidrar iallfall gladelig til med de mer folkelige ord og vendinger. Dette er noe NRK overhørte ved samtalen over fellesbordet:

– Tar'u en pjolter da? spør en «eikertuning» henvendt til helsearbeider Tatiana Honcharenko som har bodd i Norge snart halvannet år.

Også hun er fra Ukraina.

Tatiana svarer først med store spørsmålstegn i øynene og en lett måpende munn.

– Pio ... piotr?

–Pjolter, ja! Det er en mjøndøling!

Så skratter alle sammen rundt bordet i unison glede. Smilene og latteren får vinger, og krysser kontinenter og grenser.