I Flå, den lille bygda nederst i Hallingdal, bor det tusen mennesker.
Snart skal de få en telefon som setter bygda på hodet.
Ordføreren slenger på røret første gang UDI ringer. Hun tror det er en tulletelefon.
200 flyktninger, sa du?
Da en av landets minste kommuner ble en trygg havn.
Egentlig er hun jordmor.
I 2019 ble hun valgt til ordfører. Hun er kjent for et stort smil og et varmt hjerte. Løsningsorientert.
«De kunne umulig vite at vi er så få her.»
Da telefonen fra UDI kom, måtte Merete hive seg rundt. Hun sa til flåværingene at de måtte være inkluderende og solidariske.
Kunne de klare dette?
Flå sentrum er ei kort stripe på kartet. Alle kjenner alle her.
Bak disse vinduene begynner engasjementet å spire.
Jungeltelegrafen går.
Store og små vil hjelpe.
Snart skal ordføreren se at bygda reiser seg i fellesskap.
Cathrine ØstdahlHotellsjefen
«Vi er vant til å drive hotell, og visste ikke hva vi ville møte. Vi ante jo ikke hvilken tilstand flyktningene var i. Skulle vi smile bredt slik vi pleier?»
På to døgn ble hotellet omgjort til akuttmottak.
Ukrainerne samler seg i resepsjonen. De har spørsmål og bekymringer.
Nå skal dette være deres trygge hjem. Ingen vet for hvor lenge.
Heldigvis har de polske kokker.
Rafal og Pawel vet hva ukrainerne liker, og bestemmer seg for å gi dem en god følelse når de kommer.
«Vi prøver å gjøre vårt beste ved å gi dem mat de kjenner. Kanskje glemmer de krigen for et øyeblikk.»
Det er omsorg i en tallerken med ukrainsk borscht.
«Vi kan se at de smiler tilbake. De har funnet roen, og vi begynner å bli kjent. Dette er så utrolig meningsfullt. »
Litt lenger nede i veien ligger menighetshuset.
Det kalles nå bare «The house».
Her er det varme i ovnen, og flåværingene går skift for å holde åpent.
Jan-Kristian M. ReiersgårdFlåværingen
Det gjør inntrykk å møte en som kommer rett fra krigen.
Jan-Kristian (9) har sett på Supernytt, og vet hva flyktningene har opplevd.
«Vi må først og fremst si hei og velkommen, og ta dem godt imot. Så må vi lære oss ukrainsk, og lære dem norsk. Det skal jeg klare.»
Flåværingene har hørt at ukrainerne liker te.
I menighetshuset har de kjøpt inn så det monner.
Her skal nye vennskap dannes.
Spørsmålene er mange. Usikkerheten stor.
Hva skjer fremover?
I «The house» får de litt praktisk informasjon.
Det er kun én fastlege i Flå. Han har knapt med plass på pasientlista.
Helsesjef Mette Jahr snur seg rundt, og finner fram covid-bua. Den blir flyktningenes eget lille helsekontor.
Sykepleierne Janina og Teresa blir omdisponert, og skal ta seg av helsa til flyktningene.
200 personer kommer rett fra krigen, og noen har vært på flukt i to uker.
De to sykepleierne aner ikke hva som venter dem.
I covid-bua får flyktningene en grundig helsesjekk.
Sykepleierne skaffer medisiner og følger folk til sykehus.
Janina IgnatovicieneSykepleieren
Janina smiler og viser omsorg. Hun vet at ukrainerne har det vanskelig.
Ingen vet at Janina også strever med vanskelige tanker.
Hun kommer fra Litauen, og er redd.
Tenåringsbarna hennes bor der. Selv pendler hun mellom Litauen og Norge.
Hun er redd for Putin.
Redd for at hennes land blir det neste. Hun har slutta å se på nyhetene. Orker ikke.
Hun svelger gråten og later som ingenting.
Måler blodtrykk.
Vet at de som sitter der har det vanskeligere enn henne.
«De kan jo ikke bare sitte å glo i veggen. Her måtte vi sette i gang kirka med en gang.»
Kjell BjørkaSognepresten
Kjell bestemmer seg for å spille musikk hver torsdag og søndag.
Ukrainsk musikk som varmer sjelen.
Men ledningene vil ikke alltid samarbeide.
«Jeg har blitt en slags kirke-DJ.Spotify er kjekt.Klokka 16 spiller jeg nasjonalsangen.»
Han finner ei ortodoks messe på nettet.
Setter den på.
Så går han bakerst i kirkerommet, så ukrainerne kan se for seg sine egne prester.
«Jeg skjønner ikke hva som blir sagt, jeg gjør bare som de andre. Når folk blir slitne, så setter jeg meg au.»
Camilla og Christian Tollefsen«Fikserne»
Søskenparet Camilla og Christian har tatt permisjon fra sine vanlige jobber.
Nå er det andre ting som er viktigere.
De skal være «fiksere», et bindeledd mellom kommunen og flyktningene.
Avtaleboka fylles raskt.
34 ukrainske barn skal snart begynne på skolen.
De trenger skolesekker, matbokser og turutstyr.
Regninga kommer på 22.000 kroner.
Telefonen ringer i ett sett.
– Kan vi snart begynne å jobbe her i Norge?
Camilla har tusen tanker i hodet. Kan ikke alle svarene.
Heldigvis er hun god på multitasking.
I morgen skal noen av barna få delta i en gymtime.
Andre skal på piknik.
Hun prøver å holde hodet klart.
På andre sida av gata ligger Flå skole.
Skolen har 105 elever.
På rekordtid tar de i mot 34 nye elever.
Det er flere enn de har tatt i mot samtidig noen gang.
De rydder formingsrommet for å få plass.
Nils RøkkumRektoren
«Jeg er spent, men optimist. Første beskjed var 96 barn. Da ante jeg ikke mine arme råd, men 34 elever skal vi klare.»
Han har pekt mye på Ukraina de siste ukene.
Barna på skolen vil vite.
Nå har virkeligheten kommet til dem.
Fra den lille hvite trekirken rett bortenfor, strømmer det plutselig ut vakker musikk.
Anastasia (16) og Liza (20) får øve i kirken 3 timer hver dag.
Søstrene studerer musikk, og måtte avbryte studiene da de flyktet.
Vennene deres er spredt over hele Europa.
Strengene til Anastasias fiolin røyk under flukten.
En snill flåværing dro til Oslo for å kjøpe nye strenger.
Mens hun spiller tenker hun på faren som ble igjen i Odessa.
Han er lege og opererer på krigsofrene.
«I Flå er himmelen blå og fredfull.»
Der det er hjerterom er det husrom, sies det.
«Det er en fryd å være flåværing nå. De har kasta seg rundt og alle bidrar. Jeg er så stolt. Dette får vi jo til!»
I husene sover flåværingene.
På hotellet sover flyktningene.
I morgen skal de nærme seg hverandre på ny.
Fotograf
Caroline Utti
Journalist
Caroline Bækkelund Hauge
Reportasjeleder
Benedikte Fjelly
Ansvarlig redaktør: Vibeke Fürst Haugen
Nettsjef: Hildegunn Soldal