Normal

Stjerneduo med og uten slips

Leif Ove Andsnes er ikke bare en glitrende solist. Han kan også innordne seg i samspill med en fiolinist, tyske Christian Tetzlaff, og sammen fylte de Grieghallen fredag kveld.

Men det var to ulike musikerpersonligheter som møttes.

Andsnes og Tetzlaff

Duoen Andsnes-Tetzlaff i ikke- karakteristisk antrekk.

Foto: www.andante.com

Anmeldelse av konsert i Grieghallen 23.mai med Leif Ove Andsnes, klaver, og Christian Tetzlaff, fiolin.

Det er litt illustrerende at den ene har slips, den tyske fiolinisten, mens den norske pianisten synes nok at det blir litt for stramt.

De har spilt sammen helt siden 1992, og med hånden på hjertet synes jeg det er litt rart. For Christian Tetzlaffs slanke og skinnende tone, men i meget stramme fraseringer, er langt fra det kraftfulle klaverspillet til Leif Ove Andsnes. Han er for spinkel.

Det betyr ikke at balansen ikke var god ved konserten. Fra første innsats i en Mozartsonate visste de hvem som hadde hovedrollen til enhver tid.

Den vekslet kjapt mellom fiolin og klaver og med et forbilledlig og intimt samspill både i presisjon og musikalsk karakter.

Rokokko

Men det ble for mye rokokko i denne F-dursonaten fra Mozarts gjennombrudd i Wien i 1781.

Han tar den musikalske hovedstad i besittelse med denne dristige musikken, som vakte stor oppsikt og begeistring.

Tilpasset

I den mektige d-mollsonaten av Sjostakovitsj løsnet det litt, særlig i den forrykende andresatsen. Og det ble tydeligere det som stod beskrevet i programheftet fra Astrid Kvalbeins Andsnes-biografi.

Der fremgår det hvordan de to musikerne har tilpasset seg hverandre slik at fiolinisten har strammet opp pianisten og pianisten har fått fiolinisten til å løsne på snippen. Men altså foreløpig ikke nok til å kaste slipset.

Hensynsløs hosting

Etter pause kom først noen enormt konsentrerte miniatyrer av Webern.

Da hadde publikum åpenbart konsumert så mye, som hadde satt seg fast i halsen at man knapt hørte Webern for hensynsløs og ubehersket hosting.

Slapp seg løs

Den avsluttende Brahms-sonaten lot seg ikke knekke av festspillpublikummets hosting. Duoen tok ikke Brahms helt ut i de stormende yttersatsene.

Men i den himmelske, salmepregete adagioen traff musikerne hverandre fullt ut.

Og i to ekstranummer av Sibelius begynte fiolinisten endelig å slippe seg løs.