Mektig, men aldri magisk

Nærmere 400 medvirkende måtte til for å fremføre Arnold Schönbergs gigantverk Gurre-Lieder i Grieghallen denne uken. NRKs Nina Krohn anmelder tirsdagens konsert.

Arnold Schönberg: Gurre-Lieder

Grieghallen tirsdag 3. juni

Medvirkende: Stig Fogh Andersen, tenor, Eva Johansson, sopran, Randi Stene, mezzosopran, Carsten Stabell, bass, Andreas Conrad, tenor, Dietrich Henschel, forteller, Bergen Filharmoniske Kor og Orkester, Forsvarets Musikkorps Vestlandet, Estlands Nasjonale Mannskor, Collegium Musicum, Bergen Operakor, Andrew Litton, dirigent, Håkon Matti Skrede, kordirigent.

Gigantisk

Andrew Litton med partituret til Gurre-Lieder

Andrew Litton med partituret til Gurre-Lieder.

Foto: Nina Skurtveit / NRK

Det er et voldsomt apparat som skal til for å virkeligjøre Arnold Schönbergs Gurre-Lieder, komponert i 1901, med urpremiere i Wien i 1913. Det oratorielignende melodramaet om den umulige kjærligheten mellom Kong Waldemar og hans hemmelige elskede, Tove, fortalt av nærmere 400 medvirkende, satte wienerpublikumet i ekstase i sin tid. Gurre-Lieder var faktisk Schönbergs eneste virkelige store og uforbeholdne suksess i samtiden. Dette elsket man; en saftig erotisk historie, et trekantdrama på linje med Tristan og Isolde og vel så det, fortalt gjennom et brus av kromatikk, bitonalitet, diverse slagverkseffekter inklusive jernkjetting, klokkespill og seks pauker. Korsatsene er fylt med akkorder til bristepunktet.

Verdens største partitur

Pause i horngruppen

10 hornister medvirker i Gurre-Lieder. Her har de pause ...

Foto: Nina Skurtveit / NRK

Partituret er det størst mulige, rent fysisk - det krever 48 partiturlinjer. Dvoraks Stabat mater for stort orkester, kor og solister går, til sammenligning, inn på 23. Bare messingseksjonen alene hos Schönberg teller et 30-talls instrumenter, deriblant fire Wagner-tubaer. Alt var på plass i Grieghallen under Festspillenes avslutningskonsert . På podiet i Bergens storstue satt 139 musikere, over 200 korister og seks solister inklusive en forteller. Gurre-Lieder er et av de aller mest genreoverskridende verk i den klassiske vestlige musikkhistorien; oratorie, opera, korsymfoni og melodrama i ett. Det schönbergske partiturmonstret brettet seg ut over hele dirigentpulten til Andrew Litton, Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent - og for anledningen, sjefen for det hele. Vi kunne følge ham i energisk bladvending , og vi kunne se ham formerlig hoppe inn i de små og store enkeltklimaksene som går gjennom verket.

Mektig, men ikke magisk

Vi ble altså imponert, men aldri helt grepet. Til tider var det mektig, men aldri virkelig magisk. Andrew Litton er en god skipper, ingen tvil om det, med ett øye på hver finger og full av futt og pepp. Men subtil er han ikke. Han liker seg best i reinspikka fortissimo (hopper) men bryr seg mindre om utmeisling av enkeltstemmene i de kammermusikalske partiene. Mye av Schönbergs orkestrering hviler på kontraster hvor det er viktig å vektlegge noen instrumenter mer enn andre. Her savnet vi større variasjon og dynamikk.

Sopran i trøbbel

Særlig første del som er en lyrisk-erotisk fortelling mellom hovedkarakterene Waldemar (Stig Fogh Andersen) og Tove (Eva Johansson), manglet varme og sensualitet. Den led under sprikende sats, intonasjonsproblemer og litt for raske tempi. Solistene klarte aldri å produsere en erotisk stemning seg i mellom, og fikk ikke hjelp av orkestret. Hvor var dvelingen og svellingen, hvor var de fløyelsmyke topptonene? Det er her vi skal suges inn i de to elskendes dødbringende lidenskap. Tror vi ikke på den, faller historien. Verst gikk det for den internasjonalt meget anerkjente danske sopranen Eva Johansson. Hun fant bokstavelig talt aldri tonen med orkestret, og hennes parti kulminerte i et riktig stygt feilskjær. Hennes landsmann, tenoren Stig Fogh Andersen klarte seg bedre, men forførte oss ikke i 1. del. Åpningen var i det hele tatt sterkt preget av underprøving.

Grøss fra graven

Først i 2. og 3. del viste Fogh Andersen virkelig tenoral autoritet. Men da handlet det ikke lenger om erotikk, men om råskap og spott. Waldmar fornekter Gud etter Toves død og blir evig fordømt. Som en parallell til nok en Wagner-opera, Den flyvende hollender, må han flakke hvileløst rundt selv etter døden. Sammen med sine menn (tre firstemmige mannskor) stiger han hver natt opp av graven og rir "det ville ritt". Et herlig erkeromantisk påfunn, og det er her Schönbergs forordnete jernkjetting kommer inn. Den var også på plass i Grieghallen, og slagverkseksjonen til det utvidete Bergen Filharmoniske gjorde ikke skam på spøkelsesmusikken fra 1913. Disse partiene gjorde i det hele tatt størst inntrykk. Korene hadde presisjon, glød og råskap. De estiske bassene gjorde bunnlinja ekstra dyp. Det smakte av fugl, dvs. død. Sluttkorets høydesopraner bør også få hver sin pene blomst.

God Stene

En annen som også gjorde inntrykk, tross tung vibrato i høyt leie, var Randi Stene som Skogsduen. Fuglen kommer - som et senromantisk ekko av Monteverdis da trehundre år gamle Budbærer - med dødsbudskapet: "Tot ist Tove". Dette ble avlevert med særdeles god teksting og bevegende stemmeklang. Stene gikk problemfritt gjennom orkestret selv i de tjukkeste passasjer, i så måte best av alle solistene. Hun hadde nydelig dybde og herlig treffsikkerhet i Schönbergs finurlige kromatikk. Konklusjonen er likevel at dette var Gurre-Lieder i beste mening, men prematurt forløst. Onsdagens konsert kan antagelig rette opp noe, og P2s lyttere kan høre det klingende resultat torsdag kveld.